Publisert 9.4.2024. (Oppdatert 11:15).
Foto: Sfm.no (Innfelt: Colourbox)
Av Ole Texmo
Første runde 2002-2006. Hva er prosessrisiko. Firma Drevland & co. Hvor sitter advokatetikken? Skader og virkninger. Tvistegjenstandene som forvitret. Foreldelse først og sist. Mellomliggende forhold. Politiske signaler. Rettskildemessig betydning. Mot- og argumentasjon.
Første runde 2002-2006. Hva er prosessrisiko. Firma Drevland & co. Hvor sitter advokatetikken? Skader og virkninger. Tvistegjenstandene som forvitret. Foreldelse først og sist. Mellomliggende forhold. Politiske signaler. Rettskildemessig betydning. Mot- og argumentasjon.
Tidslinje er viktig for å holde oversikt over kronologien og begivenhetenes gang. Ikke bare for påvisning av mulige årsakssammenhenger om de forhold sakene i utgangspunktet er ment å dreie seg om. En erstatningssak som den Garnesguttene anla ved sin stevning i 2002 (se del 2 og 4) har tre viktige elementer: Skade og Ansvar og årsakssammenhengen mellom disse. En offentlig instans, kommune eller stat vil, som saksøkt fra sin posisjon ofte forsøke å vanskeliggjøre en bevismessig og argumentativ påvisning av sammenheng. Vi har omtalt fenomenet Foreldelse i del 3 med referanse til hva jussen og ekspertene fremholder. Også at det fins gode grunner til ikke å se ensidig på foreldelse som en absolutt og effektiv hindring til å få stoppet søksmål.
Sakens materielle sider kan med fordel prøves, før spørsmål om foreldelse eventuelt behandles. For det er ingen automatikk i at foreldelse nødvendigvis må påberopes. Som i en sammenlignbar sak, kalt Morgensol-saken, i forkant av Granskningen igangsatt av Bergen kommune. Foreldelse som en integrert del av vurderingen var også tema i en Høyesterettsdom fra 1998, publisert i Rettstidende 1998 side 587, en sak med senskadeproblematikk og sammensatt symptombilde og manifestasjoner. Av skader og virkninger som ikke kunne avleses ensidig i jussens snevre fristkategorier.
I stevningen datert mai 2002 som opprinnelig omfattet 15 saksøkere, var følgende forhold i ulike former listet opp som erstatningsberettigete for saksøkerne i varierende grad: Grov omsorgssvikt, vanskjøtsel, psykiske overgrep, seksuelle overgrep, fysiske overgrep, manglende undervisning, og som et eget punkt tapt skolegang. Forholdene ble med få unntak gjort gjeldende for alle saksøkerne. Etter tumultene innad i Støttegruppen, stod tre saksøkere tilbake. De engasjerte en advokat Asgeir Thomassen fra firma Drevland & co. Saksøkerne fikk stanset saken i påvente av utfall av søknadene til Bergens kommunes erstatningsutvalg, formelt i orden fra rettens side, som senere igangsatte saken og berammet hovedforhandling til 13. september 2004.
Få dager før hovedforhandling ringer advokat Asgeir Thomassen fra Drevland til en av sine klienter og kunngjør: «Du Jan, æ lika ikke å tape på foreldelse, Æ trækk mæ fra saken».
Vi gjengir ordene som de falt. At advokaten har og formodentlig fremdeles har nordnorsk bakgrunn, har intet med selve saken å bestille. Det som er mer interessant er hvorvidt denne juristutdannede fagpersonen hadde orientert sine klienter om prosessrisiko, om mulige utfall og sjanser for å vinne fram. Hvorav en mulighet er tapt sak med motpartens saksomkostninger på toppen av byrden. Eller for den del: om advokaten hadde orientert sine klienter om de ulike vilkårene knyttet til fenomenet foreldelse og hvordan møte motpartens forutsigbare anførsler og argumenter.
Man kan undre seg på hvor advokatetikken sitter. Et sted der solen ikke skinner kanskje. På meget kort tid måtte klientene, barnehjemsgutta uten akademisk utdannelse og trening i å fremstille sine saksforhold i juridisk-rettslige sammenhenger og fora, belage seg på å være selvprosederende. Retten ble orientert og dommeren i saken uttrykte visstnok noe a la «vi får gjøre så godt vi kan».
Hvor godt og solid håndverk retten i realiteten gjorde, kan tildels lese ut av dommen som falt i Bergen tingrett 01.11.2024 (saksnr. 04-002289TVI-BBYR/02). Jeg skriver tildels, fordi kun de som har vært tilstede i retten vet om det som er gjengitt av anførsler er redigert på en måte som dekker begge siders fremstillinger slik de ble presentert og dokumentert. Jeg antyder allerede her at nok ikke har vært helt redelig. Fordi jeg har snakket med klientene vet jeg at ingen vitner ble innkalt og følgelig ikke ført direkte for retten. Uvisst av hvilken grunn. Dommen nevner intet om dette. Kanskje var det irrelevant, eller unødvendig hvis retten hadde bestemt seg på forhånd. Man kan også spørre seg om veiledningsplikten overfor saksøkerne som selvprosederende ble oppfylt. Det står intet i dommen om at advokaten deres trakk seg like før saken skulle opp.
Administreringen av saken ble redusert til spørsmål om foreldelse. Advokaten som trakk seg visste nok hvordan dette kom til å gå, gitt at han selv ikke evnet å komme opp med motforestillinger og gyldig (mot)argumentasjon. Dommen av 2004 er heller ikke i tvil. Kortversjonen her er at Bergen kommune ble frifunnet for kravet. Foreldelsesfristen på 20 år begynte å løpe som bare pokker med en gang guttene var skrevet ut fra Garnes. Fra 1962 til 1982 skulle den eldste av gutta, født 1948, med sin manglende skolegang og sine påførte traumer han ikke hadde utviklet tilstrekkelig bevissthet om til å vite hvor lov og rett befant seg, ha etablert sin sak om erstatning.
Dommen fra tingretten ble anket. I tiden mellom november 2004 og til Gulating lagmannsrett behandlet ankesaken i hovedforhandling juni 2006, dom falt 18.08.2006 (saks nr 05-054994ASI-GULA/AVD1) gjorde saksøkerne noen undersøkelser om foreldelse vi stikkordsmessig, i nøktern etterpåklokskap, benevner «politiske signaler» Fra en politisk rådgiver på Stortinget fikk saksøkerne meget interessant informasjon om statusen for foreldelse, hvor det fremgår at aktuelle bestemmelser, bl.a ny § 9 i foreldelsesloven, nødvendigvis ikke var så statiske som retten og juristene hittil hadde gitt inntrykk av. Det vises til at:
«Merknadene fra komiteen er forarbeider til lovteksten, og lovteksten vil igjen instruere domstolene i hvordan de skal håndtere slike saker. Komiteens presisering av at prinsippet om forelding ikke skal gjøres gjeldende i saker som omhandler barnehjemsofre, vil dermed virke styrende overfor domstolene. Domstolene vil altså ikke ha anledning til å erklære slike saker foreldet»
Sterke ord. Som med et nøktern forbehold for at lovendring med merknader fra komite, en ikke helt irrelevant rettskilde om hvordan lovbestemmelser er ment å skulle fungere i praksis, som politiske signaler om man vil, kan tolkes på forskjellig vis. Men samtidig: Hvordan kunne saksøkerne uten akademisk bakgrunn og juridisk embedseksamen oppfatte dette som annet enn støtte til sin sak? I en oppfølgende mail fra rådgiveren på Stortinget heter det (se linker til begge de nevnte dokumentene): «En ny § 9 i foreldelsesloven, gjeldende fra 1. juli 2004, gjør det uansett klart at slike saker ikke skal foreldes. Gamle saker kan dermed prøves for retten på nytt, vil ikke kunne bli foreldet»
Med Morgensol-saken hvor de kvinnelige ofrene kom rimelig godt ut av sine søksmål, uten at Bergen kommune påberopte seg foreldelse, og med disse signalene fra Stortinget, er det lett å se at saksøkerne fikk nytt håp. I ankesaken var saksøkerne, nå redusert til to, dessuten representert med en mer samvittighetsfull advokat som presiserte, slik anførsler er gjengitt: «Ved vurderingen av foreldelsesspørsmålene må det tas utgangspunkt i at «skaden» er de psykiske skadene. Det er ikke den tapte skolegang som er «skaden» men tapt skolegang har bidratt til å øke den psykiske skaden. Likeledes har den psykiske skaden bidratt til å redusere mulighetene for skolegang.»
Dette i kontrast til kommuneadvokat Karsten Ryes noe nedlatende anførsler (her kan en mulig alternativ feilkilde være rettens nedlatenhet) om sitt syn på det rettslige utgangspunkt: at «den anførte skade er at X og Y har fått mangelfull skolegang og derved har fått for lavt kunnskapsnivå, og dels gjøres det gjeldende en psykisk skadde knyttet til oppholdet på Bergen guttehjem»
Dommens gjengivelse av partenes anførsler kan være partisk, men kan også være korrekt. Vi må ta forbehold for begge alternativene. Den parten retten vil la vinne, kan få påfallende raus plass for sine argumenter, og ikke minst: bli gjengitt korrekt. I tingrettsdommen ble saksøkerne omtrent fremstilt som idioter, forsåvidt som de skal ha ment at kommunen ikke kunne påberope seg foreldelse. Det kunne og gjorde kommunen til gangs. Også med tilhørende kommentarer til juridisk-rettslige teknikaliteter som betydningen av lovendringer underveis i tid og prosess. Ikke noe galt med det. Kommuneadvokaten drøftet unntaksvilkår til den absolutte forståelsen av 20 års fristen, (se link til lovdata) og ble referert med disse ordene avslutningsvis:
«Det er ikke tale om ervervsvirksomhet eller likestilt virksomhet, og det er ikke holdepunkter for at vedkommende personell kjente til eller burde kjenne til forhold som har medført fare for liv eller alvorlige helseskader. Det må tvert om legges til grunn at kommunes personell iverksatte tiltak som skulle være til nytte for både X og Y.»
Lagmannsretten viste seg å være uenig i denne anførselen for den ene saksøkerens vedkommende, og refererte også til hva Granskningsutvalget (GU) hadde lagt til grunn om forholdene på Garnes. Guttehjemmet ble av GU definert som en barneverninstitusjon, formelt, men utfra kommunens oppfatning dog drevet som en skole med egne lærere. Lagmannsretten var ikke i tvil om at vilkårene var oppfylt. Men hjalp det saksøkerne? Ikke når 20-års fristen løper fra oppholdet på «virksomheten» er faktisk opphørt. Det kan se ut som om man først bestemmer seg for hvem som skal få medhold, regner litt fram og tilbake i tid, og deretter fastsetter skjæringstidspunktet. Retten kommer gjerne komme med noen trøstens ord til taperne, men jussen er nådeløs. Ser det ut som.
Begge saksøkerne hadde anført som begrunnelse for valgt starttidspunkt den bevissthet de fikk gjennom Støttegruppen pr 2001 og det å gjenoppleve sine traumer. Et interessant trekk ved dommen, er at de vitnene som saksøkerne fikk føre, to psykologer engasjert i forbindelse med granskningen, begge ble brukt mot saksøkerne med tanke på utsagn om skader og skadevirkninger over tid. For en trenet juristhjerne er dette solid føde og gir akkurat den næringen som skal til for å kunne si at da saken ble anlagt var foreldelsesfristen for lengst gått ut. Med referanse til hva saksøkernes psykologer har uttalt om stressreaksjoner over tid. Pluss rettens egne betraktninger om hvordan disse måtte ha virket. For at tidslinjen skulle gå opp i seg selv. Case closed. Uten medisinsk kompetanse slo Gulating fast at «skadevirkningene av oppholdet på Garnes inntrådte relativt kort tid etter at traumene ble påført». Uten å ha differensiert for skader, manifestasjoner og senskader.
Ole Texmo