Publisert 6.5.2019
Foto: Colourbox
Jeg er etter hvert – som de andre i min årgang og der om kring – kommet dit hen at de fleste jeg er avhengig av i samfunnet er yngre enn meg selv. Dels meget yngre! Det begynte med da min «gamle» tannlege i sin tid skulle avvikle, og anbefalte oss pasienter til hans etterkommer. Vi ble forsikret om at den nye var et prima menneske og ditto som fagmann. Men jeg nærmest rygget da jeg oppdaget at han var yngre enn meg selv! Han var endatil ny-utdannet! Det så ikke bra ut – her var det noe som skurret – å bli behandlet av en tannlege som var yngre enn meg selv, så umiddelbart skummelt ut. Nå nærmer han seg også tidlig pensjonsalder, og gjennom alle disse årene har jeg bare i høyeste grad erfart hva gamle-tannlegen forsikret – at den nye var helt topp både som menneske og fagmann. Det har i høyeste grad holdt!
Det neste var at jeg plutselig måtte endre fastlege – min første ble pensjonist, og den nye – ja her skjedde det noe enda mer spesielt – han var nemlig av samme årgang som meg selv! Vel vel, tenkte jeg, dette kan jo ha sine fordeler. Han har eller får kanskje de samme plagene som meg selv, og vil følgelig ha ekstra god forståelse for visse plager. Han var også en prima og svært anerkjent lege, men så tok pensjonsalderen også ham, og dermed ble det å velge en ny lege. Det ble igjen en som for øvrig var mye yngre enn meg selv! Ja over 30 år yngre! Det er da man begynner å tenke på dette med erfaring, som jo alltid vil være tungtveiende i tillegg til fag-kompetansen. Yngre leger er vel kanskje vel så oppdatert som de eldre? Hittil har jeg også vært svært så fornøyd med denne «unge» legen som i høyeste grad kunne vært min sønn aldersmessig!
Nå er det knapt et eneste område i samfunnet hvor jeg ikke treffer på noen som er yngre enn meg selv. Stort sett har det gått bra, men der har nok dukket opp tilfeller hvor jeg har følt at jeg har mer peiling enn enkelte av dem – noe jeg også har gitt uttrykk for noen ganger – i all vennskapelighet. Jeg har nemlig også opparbeidet meg en viss erfaring gjennom et forholdsvis langt liv – herav 50 år i arbeidslivet. Noen bedriftsledere har gjennom årene vært skeptisk til å ansette personer over 50 år – og enda mer skeptisk når over 60 år. Her er det også ofte snakk om solid erfaring som kan komme et firma til gode. Og nettopp det har atter andre bedriftsledere sansen for.
Da USA fikk sin til da yngste president – Bill Clinton, følte jeg alderen «tynge» på en litt annen måte. For hvordan i all verden kunne en «ungdom» som Bill Clinton bli leder for verdens mektigste nasjon?! Han så jo nærmest ut som en guttunge. Alle presidenter til da hadde vært betydelig eldre enn meg selv, og det var nærmest en selvfølge at slik skulle det være. Men så kom Europa og resten av verden etter med «unge» statsledere, og jeg måtte etter hvert bare innse at jeg tilhørte en litt eldre aldersgruppe enn dem – en litt eldre! Men etter hvert også mye eldre!
I dag synes jeg at både norske statsråder og andre politikere ser ut som konfirmanter – unge jyplinger uten erfaring fra noe som helst. Og til en viss grad er nok det riktig – ettersom mange av dem har kommet inn i politikken fra både høyskoler og «lavskoler» uten å ha vært innom arbeidslivet. Og slike skal altså styre oss andre som visstnok skal ha valgt dem inn! Og mange av dem opptrer jo også som arrogante allvitere som ikke bryr seg om velgerne når de selv har sikret sine egne posisjoner og andre goder. Det ville sikkert vært en stor fordel innen alle områder i samfunnet om flere såkalte gamle gubber hadde kommet på banen igjen med sin reelle erfaring gjennom lange liv! De/vi har nok adskillig å lære fra oss, men om disse selvgode «broilerne» ville lytte og lære er jo et helt åpent spørsmål!
Wilfred Høsteland
