Halden 2.8.2016
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ/Senior)
Ansvarlig redaktør for Samfunnsmagasinet
Forfatter av boken «Når makteliten trues – og ofrene knebles»
Det virker som at eiere av flere presseorganer, stadig flere maktutøvere og politikere i det norske samfunnet, har store problemer med å huske på at vi fortsatt har en lovlig presse – og ytringsfrihet i Norge.
Til Norsk Redaktørforening.
Det heter innledningsvis følgende i «Redaktørplakaten»:
«En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»
Ordlyden er i utgangspunktet god lesing for de aller fleste – ved første øyekast. Men fakta tilsier at altfor mange redaktører i Norge, påvirkes politisk og dikteres oftere og oftere av mediets eiere. Det til tross for at følgende ordlyd også er inntatt i «Redaktørplakaten»:
«En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formåls-bestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret.»
Norsk Redaktørforening burde også ta inn følgende i sin plakat:
«Medier og deres redaktører/journalister som tross bedre vitende, bevislig lyver om noen og publiserer slike saker uten at den/de det gjelder er blitt godt nok konfrontert og har fått kommet med sine merknader i klartekst i forkant av saken, i tillegg til at alle relevante fakta (kildetroverdighet) må behørig sjekkes ut før publisering finner sted, forpliktes til på lederplass å beklage slike handlinger, i tillegg til å betale erstatning som avkrevd fra den det gjelder for påført tort og svie».
Til Norsk Presseforbund/Norsk Journalistlag/PU
I pressens «vær varsom-plakat», en plakat presseforbundet forventer at alle journalister og redaktører skal forholde seg til, heter det klart og tydelig i innledningen:
1. Pressens samfunnsrolle
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
Hensett til pkt. 1.1.
Norsk Presseforbund kommer her med klar tale. Men så er problemet det at slik fungerer det ikke i praksis. Heller ikke presseforbundet er særlig glad for frie medier som ikke opptrer «politisk korrekt» etter deres syn. Samfunnsmagasinet er et slikt medium som også medlemmer av Norsk Presseforbund / Norsk Journalistlag, på alle mulig måter unngår å nevne. Man viser altså ikke respekt overfor ens egne medlemmer som har litt ulike meninger enn «elitens fasitsvar».
Hensett til pkt. 1.2.
Igjen kommer Norsk Presseforbund med klar tale, men også på dette punktet opptres det ofte med dobbelmoral. Norsk presse hindrer svært ofte at ulike syn får komme til uttrykk. Er man særlig kritisk til venstresiden i norsk politikk, så er en slik presserepresentant ikke like interessant å lytte til som eksempelvis en fra den angitte siden. Man knebler altså meninger som oppfattes som politisk «u-korrekt».
Hensett til pkt. 1.3.
Mange redaktører lar seg presse av eierne til å ikke publisere kritiske innlegg som omhandler mediet de selv er eiere eller medeiere av. Dette har vist seg være sant i en rekke tilfeller, spesielt i Vestlands-avisen Bergens Tidende, og bare for å nevne et eksempel. Kritiserer man eller påpeker man svikt i avisens troverdighet, så ryker slike innlegg rett i søppelbøtten. Det kan en av Samfunnsmagasinets faste bidragsytere bekrefte.
Hensett til pkt. 1.4.
Nok et klart utsagn fra Norsk Presseforbund, men igjen er problemet det at slik fungerer det ofte ikke i den virkelige verden. Samfunnsmagasinet har i en årrekke publisert kritiske artikler og innlegg om bl.a. barnevernets mange kriminelle handlinger og maktmisbruk gjennom årtier. Slik kritikk har ledet til at frie medier med slikt innhold ties i hjel av pressen som stadig skriker opp om mangel på presse- og ytringsfrihet både her hjemme på berget og rundt på vår klode. Etter vårt syn både barnslig, patetisk og dobbelmoralsk.
Hensett til pkt. 1.5.
Hvor var forresten pressens beskyttelse av to enkeltindivider da barnehjemskandalen i Bergen raste som verst våren 2002? Hvorfor grep ikke PU (PFU) da inn, noe de kunne ha gjort på eget initiativ dersom de hadde villet, og stoppet de horrible løgnene til Bergens Tidende som avisen publiserte den 25.7.2002. Saken var allerede vide kjent. Men når Samfunnsmagasinet senere publiserte sannheten, da tok PU mer hensyn til en alkoholisert bedrager og utspekulert lystløgner i Sandviken i Bergen, enn den gjorde til de to ofrene som ble ganske så hardt rammet. Jeg skriver dette med hjemmel i vær varsom-plakatens pkt. 1.1. og 1.4.
Til Stortinget
Våren 2005 foretok Stortinget en politisk handling som de fleste av landets tidligere skole- og barnehjemsbarn, verdsatte meget høyt. Hele Stortinget hadde kommet overrens om at dersom ofre fra norske skole- og barnehjem reiste sak mot staten, så skulle ikke staten ved det aktuelle departement kunne påberope seg foreldelse. Den første som sørget for å torpedere for tidligere ofre var nåværende næringsminister Monica Mæland fra Høyre. Monica Mæland var den første til å begå justismord overfor flere ofre da hun var Høyres byrådsleder i Bergen Kommune.
Tidligere SV-statsråd Inga Marte Thorkildsen fulgte opp samme handling, da staten ved BLD ble saksøkt i 2010. Siden begikk Fremskrittspartiets BLD statsråd Solveig Horne nøyaktig samme handling, påberopte foreldelse og begikk dermed fullbyrdet justismord.
Vi i Samfunnsmagasinet spør derfor om alle på Stortinget er stolte over at noen av deres representanter begår justismord, likeledes hva Stortinget akter å gjøre i ettertid for å rette opp slik totalt sansløs uansvarlighet, illojalitet og uredelighet fra to statsråders side?
Derfor skrev jeg boken «Når makteliten trues – og ofrene knebles»
Boken er helt klart svært ubehagelig for en stor del av våre rikspolitikere, visse makt- og myndighetsmisbrukere og visse byråkrater – på flere plan. Men boken var helt nødvendig å skrive, og jeg skrev den med hjemmel i retten til å ytre seg, samt retten til å få gi klart uttrykk for ulike syn på ting og tang.
Den norske rettsstaten, flere norske riks- og kommunalpolitikere og byråkrater, bør skamme seg den dag i dag for kriminaliteten som de utsatte tusener av barn og unge for i barnevernets såkalte trygge varetekt. Norsk presse i særdeleshet bør også skamme seg for sin utrolige feighet og dobbeltmoral, og manglende vilje til å sørge for at sannheten kommer fram.
Mange har allerede lest boken og er mildest talt sjokket over de fakta som framkommer, ikke minst bevismaterialet som er vedlagt, og som i hovedsak stammer fra offentliges arkiver og granskinger.
Boken kan bestilles direkte gjennom Samfunnsmagasinet. Innsett kr. 265,- på vår konto IBAN NO0527112161975. Giro: 2711.21.61975. SPAREBANKEN DIN – SELJORD og spar porto. Husk på å oppgi navn og adresse på innbetalingen. Beregn tre ukers leveringstid.
Boken kan også bestilles hos alle landets bokhandlere eller kjøpes i flere nettbokhandlere.
www.licentia.no, www.akademika.no, www.bokkilden.no, www.haugenbok.no
Veiledende pris. NOK 265,- pluss porto.