Publisert 25.1.2019
Illus.foto: Sfm.no

I VG fant jeg en artikkel som omhandler gårder som ikke er i drift, og som eies av sameier eller på andre måter der hvor en god del eies som fritidseiendommer. Noen slike er eiendommer som har vert uoppgjorte arvegods gjennom flere tiår. Etter tre år blir dette sameier der flere er arvinger, og dette består som dette i flere tiår før en ser problemet og gjør forsøk på å løse floken. Noen slike eiendommer har bo- og driveplikt, andre blir det søkt om fritak fra, noen får dette fritaket, andre ikke. Selv mindre bruk i dette er også eller har vert gjenstand for slike «konflikter» arvinger imellom.

For enkelte er slike floker vanskelige å løse uten advokathjelp. Har derimot en av arvingene påtatt seg ansvar i vedlikehold av bygninger eller riving av bygninger, har disse etter loven krav på kompensasjon for det som er blitt gjort, mye eller lite. Den som påtar seg ansvar har også en større rett til å selv overta hele eiendommen, noe jeg gjorde. I dette har man rett til å få utgifter man har hatt fratrukket taksten om andre andelseiere krever en takst. Da har man også krav på reiseutgifter for kompensasjonen av påført arbeid og verdien av dette, samt tilkjøringen av det man måtte trenge for utført arbeid. Da kan man komme i den situasjon at eiendommen kan overtas ganske rimelig.

En slik eiendom må da om kravet til boplikt være av en slik art at eiendommen er driveverdig. Er den ikke det, kan ikke Norges Bondelag eller Skogeierforeningen kreve en for noe som helst. Langt mindre å kreve en eiendom solgt. Da kan man fortsatt bruke denne som fritidsbolig. Noen steder har det vert utført deling av eiendommer, og andre steder har dette ikke fått gjennomslag nettopp i et delingsforbud fra en kommunes side, selv på svært ikke -drivbare eiendommer. Det lurer nok noen på hvorfor skjer? Selv landbruksdepartementet har kommentert slik delingsforbud, ved skriv til arvinger der det heter, sitat: «Dere har til hensikt å dele eiendommen», som om man prøver seg på en kriminell handling?

Altså! For at alle arvingene skal få sin rettmessige del av en familiegård i mindre målestokk, så nektes noen og andre får gjennomføre en slik ordning. Noen ganger er det nødvendig at en påtar seg ansvaret og deler boet ved tvang, og overtar slike eiendommer ved hjelp av advokat, og andre må ty til rettsforhandlinger og å avklare slike situasjoner. Det er ikke alle steder at driveverdigheten har relevans av hensyn som kan tilsi at drift er mulig eller at driften blir for vanskelig av tilkomsthensyn. Hva gjør myndighetene da?? Gir da landbruksmyndighetene tilskudd for å lette en slik drift hva enn den nå består av?? Dette skulle jeg likt å få et svar på.

I VG sitt innlegg/artikkel er det lett gjennomskuelig at en eller annen har eller kan ha tanker om å «tvangsinnhente» andres eiendom som man ikke er arveberettiget til, som andre har fått i arv?? «Du skal ikke trå etter andres eiendom eller noe som hører din neste til», heter det visst ett eller annet sted. Altså enhver som eier en eiendom har derved full rett til å eie det man har, eller er det ikke slik lengre?? Drift eller ikke alt med at vårt landbruk legges ned, eller blir tvangsavviklet så kan man vel bare tie stille der dette bør ties stille.

Ellinor Nerbø