Publisert 12.10.2017
Av Terje Haugom, samfunnsdebattant
Foto: Wikimedia
Som 67-årig pensjonert lærer og organist ser jeg tilbake på min tid som elev i folkeskolen – Midttun skole i Fana bydel i Bergen. Det var en god tid. Respekten for lærerne var så absolutt til stede! Og gjorde vi oss fortjent til det, var det ok med et knip i øreflippen, et godt tak i armen, en reprimande, eller i verste fall et besøk hos rektor og brev med hjem. Det hendte nok av og til, når rett skal sies! Men vi lærte noe av det: Respekt for lærere og andre voksne!
Skoledagen begynte ofte med salmesang og kort andakt. Og skoledagen ble avsluttet med Fadervår og Velsignelsen. Det var godt, og det var trygt. Kjekkeste timene var kristendoms-timene! Vi hørte Jesu lignelser, spennende bibelhistorie, lærte salmevers utenat, og vi tegnet og noterte i arbeidsbøker. Og alle elevene i klassen var til stede. Engasjerte lærere bidro til å skape en barnetro i oss alle, og delaktighet i en bunnsolid, tusen-årig norsk kulturplattform. Jeg er nok blant dem som har hatt både nytte, styrke og glede av de timene opp gjennom livet, som ikke nødvendigvis har vært bare solskinn. For hvem har det bare vært solskinn, må jeg spørre?
Så har jeg som lærer opplevd utviklingen i skolen. Kristendomstimene – som gav så mye godt til oss som oppvoksende mennesker – er visnet bort til et mix av orientering om livssyn og verdens religioner, uten den 1. prioritet kristendomsfaget skulle hatt i en norsk skole, med den oppgaven skolen har som formidler av norsk kultur og historie. Human-etikk, historieløse lærere og politikere har sammen klart å gjøre norsk offentlig skole til et åndsfattig og kaldere lærested. Om en privatskole kaller seg kristen i vår tid, er det på ingen måte et skjellsord – men faktisk et verdifullt smykke! Og all ære til dem som fortsatt driver søndagsskole på bedehusene rundt om, og Kirkens tiltak innenfor dåpsopplæring, Tårnagenter, Lys Våken m.m. Barna som deltar der, får med seg en viktig ballast i livet, som skolen en gang gav så rikelig av, men som ikke lenger er ønsket. Skulle ønske kristne rektorer og lærere kunne skape en liten skole-revolusjon! Så kanskje kristendomsfaget igjen kunne få skinne som en fyrlykt ut over det mørke hav i skolehverdagen! Ingen barn ville ha vondt av det, på veien mot det voksne liv i en turbulent verden!
