Publisert 7.3.2022
Illustrasjonsbilde: Colourbox
Barnevernet har fått altfor mye makt, en makt som etaten fortsatt misbruker over en lav sko. «Nå skal barna sees som selvstendige individer. De er ikke foreldrenes eiendom. Det skal prege det nye barnevernet. Målet er å sikre flere barn et bedre liv». Så het det bl.a. i et oppslag i Aftenposten 10 år tilbake i tid.
Barnevernet innbiller seg fortsatt at det er de som er eiere av alle barn, selv fostrene i en mors mage. Fakta er at barnevernet fortsetter å kjøre helt uholdbare saker mot familier for å få fratatt dem barna. Fakta er også at etaten, som stadig hevder at den skal redde barn, likevel ikke ser på dem som selvstendige individer i etterkant. Barnas interesser og soleklare rettigheter i.h.t EMK og FN, er noe barnevernet aldri har tatt hensyn til. Det er jo og et stort paradoks at norske og utenlandske barn i Norge, fortsatt ikke skal få lov til å klage til FN for brudd på bl.a. Barnekonvensjonen.
At barnevernet fortsatt lever i sin egen godt beskyttede og lukkete verden, bør det ikke herske tvil om. Ikke kan de se, ikke vil de se, ei heller vil de lære av alle grusomme feil med skjebnesvangre resultater gjennom flere decennier. Vi hører aldri barnevernet beklage tapene av menneskeliv som de selv er direkte skyld i. Ingen blir heller strafferettslig forfulgt og avsatt fra sine stillinger når slike forhold avdekkes. Systemet fortsetter å beskytte barnevernet fra a til å.
Foreldre skal fortsatt bare måtte finne seg i at det sitter en gjeng med stor skrivekløe bak et skrivebord, og hvor de fra dette fortsatt produserer løgnaktige anklager på flere A4 ark, som siden benyttes som bevis. Ingen sjekker etterretteligheten til bevisene eller påstandene som barnevernet fortsatt legger fram i fylkesnemndene (amatør-domstolene). De såkalte bevisene eller sakkyndigrapportene, blir heller ikke kvalitetssikret. Ikke før sakene havner i landets sivile domstoler. Først da er sjansen større for at feil og ren løgn blir oppdaget. Det sier seg selv at ingen mennesker skal måtte godta eller finne seg i noe slikt.
Å lese rene løgner og falske anklager om seg selv, og som man vet ligger milevis fra sannheten, er en stor psykisk belastning for enhver som blir offer for en slik avskyelig offentlig virksomhet. Det er bare barnevernet selv som ikke deler samme oppfatning. Ikke før noen av dem selv blir rammet av det samme syndromet.
Å jobbe med andres barn eller barnebarn, krever at man også har realkompetanse på de fleste områder som gjelder barn og unge. Det er særdeles viktig å få med seg at barn og unge, reagerer forskjellig i stressende og traumatiske situasjoner. Eksempelvis ved omsorgsovertakelser, som ofte skjer med bruk av fysisk makt. Barn får uten tvil dype sår for resten av sine liv.
Opplevelsen av å bli brått revet bort fra sine foreldre eller fra omsorgspersoner innen egen familie, ens venner, skole, ens nærmeste sosiale omgangskrets, for så å bli plassert på et totalt ukjent sted hos helt ukjente mennesker, er en fryktelig overgang og belastning for alle barn og unge. Slike hendelser setter særdeles dype spor. Disse er ofte starten på et rent autoritets-hat i voksen alder. Dette er fakta man ikke må prøve på å underslå for noen. Derfor må barnevernets makt reduseres ganske radikalt.
Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ
