Publisert 16.1.2017
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ Senior)
Illus.foto: Colourbox
I alle år har også pedagoger påpekt at barn har et stort behov for å kunne omgås andre barn i både barnehager, på skoler og på sin fritid. Mange barn under barnevernets omsorg, herunder fosterhjem og institusjoner, er fortsatt plassert i miljøer som kan karakteriseres som mer eller mindre isolerte.
Mange barn under barnevernets omsorg, går som følge av ren isolasjon glipp av viktig stimulans fra andre barn under oppveksten utenfor sitt eget hjem og miljø. Skadene øker med alder og oppholdets lengde. Som følge av ren isolering, kan plasserte barnevernsbarn bli meget emosjonelt skadet for resten av sitt liv ifølge flere fagfolk som psykologer og psykiatere, i tillegg til å bli skole- og yrkestapere. Isolering av barnevernsbarn har også medført mange selvmord. Statistikk fra By- og regionforskning bekrefter dette.
På 1950, 1960 og 1970 tallet ble ganske mange barn plassert i fosterhjem, som ofte var hos bønder på gårder lang utenfor selve sivilisasjonen. Den eneste kontakten disse barna hadde foruten med sine fosterforeldre var dyrene på gården. Men intet menneske har så langt vært i stand til å kommunisere med hverken kyr, grisunger, lam, eller søte små kyllinger. Riktignok gikk mange av fosterbarna på en eller annen slags skole. Flere fikk undervisning på selve gården. Ofte var disse fosterbarna på skole bare to til tre ganger i uka. All annen tid ble tilbrakt på gården sammen med fosterforeldre og dyrene.
Når flere av disse barna omsider vendte tilbake til den vanlige hverdagen, og det store samfunnet utenfor isolerte bygder og gårdsbruk, og når de senere møtte andre barn i sitt nye eller tidligere nærmiljø og på skolen, så ble de også isolert. Dette fordi at de tidligere plasserte barna manglet sosial trening og stimulans fra andre barn, og hadde i tillegg allerede fått store vansker med å tilpasse seg. Mange klarte derfor ikke forandringene etter langvarige opphold i isolerte fosterhjem og institusjoner. Flere fosterbarn endte derfor opp som skoletapere. Inntektene til mange av disse består i dag av henholdsvis sosialhjelp og uførepensjon.
Det er fortsatt totalt ubegripelig at samfunnets styrende organer, ikke synes å ha lært noe som helst av historien, særlig når man tar i betraktning dagens plasseringer av mange fosterbarn i Norge. Med andre ord. Det skjer fortsatt. Det er svært viktig med stimulans og sosial trening for alle barn allerede fra fødselen av. Familier uten egne barn, eller familier uten noen som helst erfaring med barn brukes som fosterforeldre. Disse kan være til langt mer skade for barna enn til gagn på flere områder. Dette trodde jeg også at barnevernet hadde peiling på. Åpenbart har de ikke det. Og flere fagfolk taler fortsatt for døve ører – tydeligvis!
Helt klart at jo mindre barna er, desto lettere kan barnevernet herje og regjere med dem på sin ”faglige”? måte. Mindreårige barn kan jo heller ikke forsvare seg eller klage til noen om klanderverdige forhold, verken i institusjoner eller i fosterhjem. Og i henhold til barnevernet selv, så lyver alle barn som enten klager på etaten, institusjonen eller fosterhjemmet. Men om et barn derimot skulle finne på å klage urettmessig på sine foreldre, da må barnet selvsagt bli trodd og tatt på største alvor, og straks bli tatt hånd om av barnevernet. Var det noen som snakket om å være ensidig og til for ”barnets beste”? Det kan i hvert fall ikke barnevernet være slik de fortsatt opptrer.
