Publisert 28.4.2018
Av Wilfred Høsteland
Illus.foto: Colourbox
Der har vært skrevet en del i avisene om de såkalte sosiale mediene – som dessverre ser ut til å ha blitt (u)skikkelig usosiale. Der sitter en rekke fabrikanter av disse små digitale duppedittene og gnir seg i hendene. Produktene deres selger i mega-antall over hele verden, mens en stor del av brukerne ser ut til å vende virkeligheten og omgivelsene ryggen. Her er det bare en liten skjerm og 2 ørepropper som gjelder. Det er livet. De må ha dem med seg omtrent døgnet rundt, – hvor de sitter, går og står. Hvis de ikke allerede har puttet proppene i ørene og plukket frem avguden allerede så er det første de gjør når de har satt seg på bussen eller trikken.
Tenk å møte andres blikk? Tenk å bare måtte titte på livet utenfor? Tenk å risikere å komme i snakk med en medpassasjer? Utenkelig! Uten småskjermen og proppene en time eller flere, ville nok disse slavene fått nervesammenbrudd. Den elektroniske suttekluten må være der hele tiden. En liten stund uten den ville være utenkelig – for ikke å snakke om en hel dag uten. Det er egentlig akkurat som med moter. Mange lar seg nærmest hypnotisere av hva motehusene lanserer og kaller siste nytt. De også tjener astronomiske summer på folks forfengelighet og dumhet. Og de ler nok bak ryggen på disse dumme lettlurte moteslavene – som sikkert ville gått med baken bar om det ble lansert fra motehold som «in». Se bare hva mange går med av hullete og utvaskete dongeribukser og annet – klær som vi andre ikke en gang ville malt eller mekket med. Vi hadde kassert det som utslitt – som avfall. Men det er jo tidsmessig å ikke være normal – å ikke ha estetisk sans, ser det ut til.
Men tilbake til mini-skjermer og ørepropper: I et radioprogram nylig ble der opplyst at der er stor mangel på profesjonelle musikere. Spesielt ble der nevnt oboister, fagottister, kontrabassister, harpister og kirkeorganister. Mange av dem som ble profesjonelle musikere for 20-30 år siden eller mer – startet sin musikalske karriere på spillekurs og etter hvert musikkskoler. Hvor er det blitt av denne aktive og fremtidssynte generasjonen som fantes bare noen årtier tilbake? Svært mange mener at dataalderen og de såkalte sosiale mediene tar all fritiden, og dermed pasifiserer de yngre (og mange litt eldre) – de «har ikke tid» til aktive fritidssysler – de må følge med hele tiden på de allesteds-medbrakte miniskjermene. Det er egentlig synd i disse menneskene – hva de går glipp av – hvor ensporet de er – for en fordummende tilværelse de lever i. De tar bl.a. spillegleden fra seg selv, og er med på å ødelegge den for fremtidige generasjoner.
Og til slutt: Det skulle vært interessant å vite hvor mange som de siste 20 årene har blitt skadd eller endatil omkommet i trafikken som følge av fomling med og nistirring på småskjermene både når de kjører bil og ellers ferdes i trafikken. Det er ikke få. I USA er der for lengst opprettet «avrusningsklinikker» for slike skjerm-slaver fordi det for svært mange er blitt en sykdom som har ført med seg enda andre psykiske sykdommer. Det ser sannelig ut til at behovet for slike klinikker er blitt stort også i Norge! Det er helt utrolig og direkte uhyggelig at slike små «suttekluter» kan gjøre så stor skade og på mange måter kan snu tilværelsen på hode for millioner av forblindete brukere!
