Publisert 5.11.2021
Foto: Colourbox
Av Ole Texmo
Grunnleggende rettsstatsprinsipper. Grenser for skjønn. Grenser for kritikk. Ulike former for press: indre og ytre. Oppsummert: Deler og helhet. Jussen og språket. Fri bevisbedømmelse. Fri bevisbedømmelse som problem. Status quo og forskyvning. Advokater som får for dårlig betalt. NAV-skandalen: Juristene som ikke kunne se.»The Best SFM-serie Ever?»
Vi er nå kommet fram til 10. og siste del av serien og skal forsøke å summere opp litt. I løpet av seriens deler har vi presentert og diskutert, med ulike eksempler og referanser til både fortidige og fremdeles pågående tvister og problemstillinger. I og for retten for det vesentligste. Presse og Media sitter oftest på gjerdet og holder en lav profil til de ser hvilken vei vinden blåser. Så lenge deres kildevern er rettslig beskyttet er de stort sett fornøyde. Det kan lønne seg å ikke kritisere retten, iallfall ikke for mye, og helst av det ufarlige slaget. Både media og jurister er opptatt av ytringsfrihet. Det tar seg godt ut. Dommere i rollen som «varslere» vil vi ikke ha. Skjønt domstolsreformen kan vise seg å være en verkebyll. Hva som for rettens aktører er selvsensur og hva som er idel systemlojalitet kan stå åpent. Foreløpig.
Vi har forsøkt å beskrive både ytre og indre press; systemskapt eller også juristskapt. Med forbehold for at vi ikke dekker alle områder, og at vi redaksjonelt har valgt ut visse punkter, linjer, flater og rom. Lesningen av denne serien kan og bør gjøres både forlengs og baklengs. Her er frem og tilbake tenkt som mer enn dobbelt så langt; når Helheten blir større enn summen av delene. Og enkeltdelsvinklinger vokser seg større enn helheten. I beste fall. Motsatt de tilfeller der retten strammer inn og gir en såkalt samlet vurdering. Eller «helhetlig vurdering». Uten at delene innenfor den påberopte helhet er nærmere definert eller sporbar i avgjørelsene. Et vanlig omkved i vår rettstradisjon er å vise til rettens «frie bevisbedømmelse». Uten konkrete referanser til det som utelates av drøfting av presenterte anførsler, unndrar dermed retten seg etterprøvbarhet. Rettens språk skulle vi gjerne brukt mer tid og plass på. Ikke minst fordi det angivelig er nye toner på gang, NOUer, rundskriv og handlingsplaner, formulert som «klart språk». Ideen om Rettstaten avhenger av at jussen settes under kritikk.
Det er ikke alle jurister, heller ikke de mest markante ytrerne i kjølvannet av NAV-skandalen, på det rene med. Da skylder man heller på «blindsonen» (se tidligere deler hvor dette er mer omtalt). I realiteten skylder man på «sonene», det utenforliggende, og adminstrerer bort egen blindhet og (u)bevegelighet som forklaringer. Juristenes språk tilslører minst like mye som det opplyser og avklarer. Vi skulle gjerne brukt mer tid og plass på hva såkalt grunnleggende rettsstatsprinsipper: normer og regler vi tar for gitt. Ingen straff uten etter dom; ingen dom uten etter lov. Ikke minst sivilrettslige avgjørelser innenfor Familieretten gir grunnlag for tvil. Rettsliggjøringen har ikke bare forvitret demokratiet. Men også gitt oss overnasjonalitet som setter norsk rettspraksis i skammekroken. Uten at norske jurister, slik de tilsynelatende gjør etter NAV.skandalen om EØS-retten, tar EMD-retten inn over seg? Det frie dommerskjønns begrensninger når avgjørelser er mer inngripende synes fremdeles høyt hevet over EMD. Norsk rett har bare sånn passe respekt for innhold og rettsprinsipper norsk rett ikke selv har formulert. Motstrid har fått nye dimensjoner.
I vår serie har vi delvis valgt å omtale saker og sakstyper som har gitt mye medieomtale. Slike saker er viktige nok, men det finnes også mange andre saker som kunne fortjent oppmerksomhet. Det er imidlertid i mediesakene hvor juristene ikke blir stilt til veggs av kritisk journalistikk, men hvor jussen deres blir eksponert, at det blir noe mer tydelig for allmenheten hvor tvilsom begrunnelser og prioriteringer er. For NAV-skandalen virker det som om juristene, har tatt en betydelig dose selvkritikk. Men det dominerende syn er likevel at «blindsonen» får skylden. Ikke jussen og dens premisser og tolkninger. Advokatene skylder f.eks. på lave salærsatser innen humanjussen (trygd, barnevern mv). Advokater som får for dårlig betalt kan ikke gå i dybden eller bredden på EØS-jussen og bakgrunnsretten (internasjonal rettspraksis, forordninger og direktiver?) med kun 1200 kroner timen må vite. Som om bedre betalt gir mer rettssikkerhet. Er dette beviselig?
Denne skribent er tilbøyelig til å mistro juristenes selvkritikk. At man kun har oversett EØS-retten i ren vanvare gjennom temmelig mange år. Når jeg bruker uttrykket «jussen som problem» sikter jeg særlig til dens sviktende metode og begrunnelseskrav. «Det frie dommerskjønn» er ikke et rettsstatsprinsipp. Heller et hvitvaskingsprogram. Det er ikke gitt at retten følger med i timen eller også fanger opp moderne tendenser, f.eks om likestilling og barneomsorg. Etter at spørsmålet om delt omsorg/bosted har stått på den familiepolitiske dagsorden i 4 tiår, med ulike synspunkter og holdninger fra fagmiljøer ikke overraskende, har Høyesterett ennå ikke nedlatt seg til en prinsippiell uttalelse. Om betydning av «konfliktnivå». Eller hvilket kunnskapsgrunnlag man skal bygge på; om det f.eks kreves «konsensus» i fagmiljøene. Eller om det rett og slett kan avgjøres med utgangspunkt i den enkelte saks forhold. Til beste for det enkelte barn. Her er Høyesterett taus.
Hva som ligger fast av «gjeldende rett» synes uklart. Selv med høyde for en dynamisk rettsutvikling henger mye i luften. Forståelse av tvilsrisiko er ullent og lite konsistent (se egen seriedel) som veiledende begrep. Misledende ikke bare for retten selv, men også for det rettssøkende publikum (i en annen betydning av «rettsliggjøring») som mer og mindre frivillig risikerer at saker og ting snus på hodet når tvilsrisikoen endres underveis. Kan hende for at retten skal ha ryggen fri. Betydningen av «status quo» i Barne- og familieretten var tidligere påberopt som gjeldende rett. Har et barn bodd lenge, eller lenge nok hos en av foreldrene skal det noe til å flytte barnet. «Status quo-prinsippet» som strengt tatt ikke er noe prinsipp, kan slå begge veier. Retten synes i villrede og det rettssøkende publikum bruker litt for ofte opp sine sparepenger på ubrukelige advokater. Fordelen med å trenere og sabotere kontakt er opplagt. Høyesterett har ennå ikke skjært gjennom. Samværsretten er om mulig enda mindre beskyttet enn før, også hensett til signaler fra siste NOU 2020:14 (Ny barnelov, solid omtalt i artikkelserien «Ansvar først og sist»).
Men rusmisbrukerne må beskyttes. Samfunnet er jo i endring. Vi har skrevet om ulike betydninger av endringer og forskyvninger, og forsøkt oss på visse avklaringer. Ikke nødvendigvis i tråd med jussens språk, men for å belyse f.eks hvordan forskyvning (rettslig) og reversering (politisk) kan gripe inn i hverandre. Eller forvanskes. Den enkelte klient, mer og mindre frivillig som part i en sak i rett og forvaltning, kan ikke stole på at dommer eller saksbehandler er oppdatert og på høyden. «Jussen som problem» handler om mer enn fritt dommerskjønn og blindsoner. Det handler om et fag som ikke vil innse sine egenskapte kriser og feillesninger men som tyr til ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og i verste fall hva som på psykologspråket kalles projisering («speiling», velte årsak til noe egenskapt over på motpart/uskyldig) eller også omvendt bevisbyrde. Ikke sjelden samma sak. Ikke merkelig at retten anliter seg på psykologer som ikke vil gjøre rede for sine faglige forutsetninger. Ikke merkelig at disse også bidrar til at Norge blir dømt i Strasbourg. Dette er norske jurister lite opptatt av sammenlignet med NAV-skandalen.
Skulle jeg ta feil, f.eks i mine synspunkter på om NAV-granskningen er ekte og at den fører til skjerpet metode (les: rettskildekritikk); til nyvunnen selvstendighet blant ellers lojale og servile jurister som tror at «gjeldende rett» er ferdig uttenkt av andre og ikke må utfordres. Skulle jeg ta feil, vil jeg heller foretrekke å påta meg forsmedelsen: Shame on me. Inntil så eventuelt skjer, som erklært besserwisser kan man ikke velge andre sluttord på disse 10 artiklene enn «the Best SFM-serie ever». Fortsatt god lesning og husk: fram og tilbake er mer enn dobbelt så lang. I beste fall.
