Asker. Publisert 18.4.2017
Av Ole Texmo, skribent
Illustrasjonsfoto: Wikipedia
Aprilspøken kom litt tidligere i år. Allerede 22. mars kunne flere riksmedier stolt opplyse at nå hadde VG, Dagbladet og NRK gått sammen om å bekjempe falske nyheter og desinformasjon i en tverrmedial redaksjon kalt «Faktisk». Sammen skal de faktasjekke det offentlige ordskiftet. Slik de velger å ordlegge seg. En av redaktørene, VGs Gard Steiro med fortid i Bergens Tidende (BT), sier det slik om berettigelsen av dette initiativet: «Svaret på problemet med falske nyheter, er sterke og uavhengige medier med faktabasert journalistikk og høy troverdighet». Slettes ikke dumt, og hvem kan vel være uenig i slikt et credo.
Den nye troverdigheten
Nyheten ble lansert på egen pressekonferanse på Litteraturhuset sentralt blant hovedstadens kultur og medieelite. Ingen lansering uten behørige oppslag med tilhørende markering av medias egne wonderboys. Som et ufrivillig tilsvar til de som måtte mene at media først og fremst har sin egen agenda og ikke nødvendigvis er så opptatt av fakta og ekte nyheter, stiller VGs nye sjefsredaktør Gard Steiro opp i intervjuer, som f.eks i Morgenbladet (MB) og Dagens Næringsliv (DN). I MB avsluttes intervjuet med disse ordene fra redaktøren med fartstid som redaktør i BT, i tid sammenfallende med da avisen avviklet leserombudet:
«Jeg er grunnleggende pessimist og paranoid, men noen sa at dette er viktige lederegenskaper i en omstilling. (…) Jeg er redd for at flinke folk skal miste troen på yrket sitt og gå ut». Sant nok, og så kommer det: «Jeg ser for meg hvordan vi blir angrepet fra alle kanter» (intervjuet av Simen Sætre, på trykk 24.3.17 side 4-5.) Et stort bilde av Steiro underbygger inntrykket, men her må man ta forbehold for at dette kan være medieskapt. Morgenbladet er visstnok en uavhengig intellektuell kommentaravis som kan tillate seg uten å måtte tjene penger på journalistikken.
VG har satset hardt denne vinteren på å dekke enkelte strømninger man med enkle tabloide begreper kaller for populisme. Noen presise definisjoner har verken VG eller de andre mediene som i likhet med VG føler sin posisjon truet. Særlig riksmediene er opptatt av at alternative medier på nettet, Facebook og nettaviser sprer «fake news» og at spesielt høyrepopulismen søker aktivt å undergrave tilliten til de etablerte mediene. Som om ikke de etablerte mediene klarer den jobben selv.
I etterdønningene av særlig to større internasjonale begivenheter som begge er blitt tolket som uttrykk for høyrepopulisme i termer av motstand mot elitenes og de liberale demokratienes arroganse, navnlig Brexit-avstemningen og Trump-kampanjen som jo førte frem til det hvite hus for Donald, har venstreorienterte medier i den vestlige verden og Norge i særdeleshet okket og ajet seg. Uten å ta noen som helst selvkritikk på om kanskje de selv og deres egne prioriterte vinklinger hjalp Donald Trump et godt stykke på vei.
Projiseringens kunst
Skylden legges på uetterrettelige og udemokratisk innstilte høyrepopulister som er både antifeminister og ikke minst innvandringsfiendtlige. Aldri er det blitt stilt spørsmål i de etablerte mediene om det kan hende er de liberale demokratiene som har sviktet. Eller for den del også de etablerte medienes politisk korrekte (forkortelsen PK kan også bety «patetisk konform») oppfatninger om makt, kjønn, myndighetsservilitet og generelt fordummende kjendiseri. Populismen er på sett og vis det perfekte fiendebildet for mediene. VG hadde for sikkerhets skyld et eget temanummer om «Det hvite raseriet» VG Helg spesialutgave 18.3.17, og fulgte opp en uke senere med oppslag om populismen hvor forskjellen på høyre- og venstrepopulismen opplyses med termer som: ekskluderende vs inkluderende; snever definisjon av folket vs vid definisjon av folket; lav utdanning vs høy utdanning.
Gjett hvilket av de to alternativene som er ment å gi positive assosiasjoner i det liberale demokrati med ytringsfrihet og påstått uavhengige medier?
Populismen er grei å skylde på, underforstått høyrepopulismen, drevet frem av misforståtte individer, mer og mindre organiserte i paranoide foreninger som holder seg på nettet med sine konspirasjonsteorier. Når de etablerte mediene som ikke er i nærheten av å ta selvkritikk for å ha drevet venstrepopulistisk formidling med samfunnsoppdrag og alt som gildt er, ivrer så sterkt for å opplyse almenheten om farene for demokratiet hvis høyrepopulismen får vind i seilene, tyder det på at man føler seg truet. Virkelig truet. Ikke noe falskt trusselbilde her takk!
Mediebildet flyter ut
Ser man på hva som skjer samtidig i mediebildet, både hva som skjer rent bransjemessig og hva som formidles som nyheter og i kommentarartikler med høy status innad i media, er det interessante trekk. Samme dag som VG, Dagbladet og NRK offisielt kunngjør at de går «sammen mot falske nyheter» melder dagens Næringsliv (Etterbørs 22.3.17) at «Redaktører tilbyr reklamehjelp i valgkampen» Før høstens stortings- og regjeringsvalg, som vil ble et spennende valg i disse populisme- og alternative medietider, kan partiene kjøpe medieplass til politisk reklame. I såkalt «journalistisk innpakning» som det heter.
Det er dette de store avisene nå tjener penger på. Fremstillinger som til forveksling ligner på objektiv og balansert journalistikk men betalt av oppdragsgivere. God næring for populister som ikke stoler på medienes uavhengighet altså. I DNs opplag sier VGs Gard Steiro at han vil vurdere fra sak til sak, at han er prinsipielt for politisk reklame, men vil vurdere fra kampanje til kampanje. Godt vi har en redaktør med ryggrad i Schibsted-konsernets septiktank.
Hvis man dog likevel skulle driste seg til å stille et kritisk spørsmål: Vil Steiro kunne skille mellom snørr og bart i de utflytende sjangrene politisk journalistikk og «content marketing» (innholdsmarkedsføring). Her er hvordan Steiros politiske redaktør Hanne Skartveit uttrykker seg om tilstanden i media: («Møkkagraving og gjødsling», VG, 28.1.17) «Norge har antagelig verdens beste presse. Uten sterke og uavhengige medier, bryter samfunnet sammen», «Journalistikken er under press, det er ikke bare USAs nye president Donald Trump som gjør alt han kan for å undergrave tilliten til pressen» (…) «nå kommer det gnagere fra alle kanter, i sosiale medier, blant politikere, aksjonister og aktivister som tror de er tjent med at folk slutter å stole på det de tradisjonelle mediene forteller».
VG holder fortet
Og sånn fortsetter det. Steiros paranoia har slått rot i VGs toppsjikt. Ytterlige en stilprøve fra VGs meriterte politiske redaktør i samme ånd: «De tradisjonelle mediene gransker makten. De undersøker kritikkverdige forhold, og de sjekker ut hva som er rykter og usannheter», og for sikkerhets skyld enda en gang: «Uten en sterk og uavhengig presse, flyter sant og usant i hverandre». Så sant, så sant, hvem kan vel egentlig tvile på slike forsikringer?
En annen godt beskyttet supersynser fra VG, medie og rettskommentator Anders Giæver forteller «When the shit hits the man» (VG 15.1.17) om opprinnelsen til den norske varianten av begrepet Drittpakke (DP), med bakgrunn i Trumps erfaringer mediaverden kunne godte seg i i forkant av presidentinnsettelsen. Giæver, som ikke nødvendigvis har like god greie på forholdet mellom «Bevis og troverdighet» når han forteller fra retten, begrepsmessig eller på annen måte, er her imidlertid godt skolert. Dritt har han greie på etter mange år i VG. Skjønt faktasjekkingen gjenstår. Drittpakken i norsk mediasammenheng stammer visstnok fra to «tidligere journalister» som prøvde seg på Bergens Tidende, men ble avslørt og satt på plass av bransjen selv. Skal vi tro Giævers fremstilling.
Giæver synes skolert i distinksjonen mellom drittpakke og fake news. Sistnevnte har ifølge Giæver «mer uklart opphav, ingen egentlig oppdragsgiver, har gjerne oppstått som rykter, spekulasjoner og amatøretterforskning, før det er videreformidlet av nettsteder som har sin egen agenda». Altså helt ulikt VG og andre tradisjonelle medier hvor presisjon og sannhetssøken står i fokus. Uavhengig journalistikk må vite.
When the shit hits back
Mediene sliter, ikke bare med troverdigheten, selv om altså høyrepopulismens undergravende virksomhet har skylda, men først og fremst med økonomien. Slik mytedannelsen omkring høyrepopulismens forferdelighet, har også økonomiske rammevilkår blitt forklart på sitt særegne mediale vis. Godt journalistisk håndverk krever romslig økonomi, det må alle forstå. Når mediene sliter økonomisk får de et påskudd for å skylde på dårligere rammer når de allikevel ikke evner å frembringe solid journalistikk. En høyrepopulisme som ikke har tillit til medias selvbilder bidrar heller ikke, og er grei å ta frustrasjonen ut på når tilliten svikter.
I DNs intervju med Gard Steiro («Helt sjef», Magasinet) får vi noen sedvanlige «human touch» historier om arbeidsnarkomanen med dårlig samvittighet overfor kone og tre barn han pendler hjem til hver helg. Steiro er en engasjert sjef: «jeg er sterkt tilstede, jeg brenner for journalistikken». Men tenker av og til «er det verdt det?». «Det er de gangene journalistikken får konsekvenser, spesielt for enkeltpersoner, at han blir påminnet om at det er det». I sin tid i BT ble redaktør Steiro påminnet om BTs tvilsomme journalistikk ved avdekking av overgrep på barnehjem rundt år 2000, nyhetsvinklinger og reportasjer fra 1998 og noen år fremover. BTs grep var direkte ødeleggende (se Samfunnsmagasinets serie «Tid for oppgjør» fra 2013) overfor de som måtte lide for avisens uredeligheter. I metoderapporten til SKUP skrev BTs Marianne Røiseland at hun som journalist kunne leve med om mennesker tok livene sine i løpet av tiden for medieoppslagene, noe som også skjedde. Tre personer døde for egen hånd. Er det slike påminnelser som gjør Steiros journalistiske engasjement «verdt det»?
