Publisert 15.1.2018. Oppdatert 28.10.2022.
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ/Senior)
Foto. Sfm.no
En meget kjent og høyt respektert forsvarsadvokat, den siden lenge avdøde bergenseren Alf Nordhus, sa en gang følgende til artikkelforfatter under et intervju i Oslo på 1980 tallet. Jeg siterer: ”Det verste en klient kan gjøre for sin advokat er å lyve”, og videre, ”det finnes ikke et eneste sted hvor det lyves mer enn i våre domstoler”. Med det siste mente Alf Nordhus særlig advokater og jurister som bevisst lyver både for retten og sine klienter. Det er altså ikke for ingenting at flere advokater i dag kaller våre domstoler for ”løgnens høyborg”.
Nå er det ikke bare advokater og jurister som kan fortelle rene eventyr. Der kan også enkelte dommere gjøre i sine dommer eller rettslige kjennelser. Man skulle anta at en dommer var pålagt samme plikter som en hvilken som helst advokat eller jurist, advokatfullmektig eller dommerfullmektig. Fra Norsk Advokatforening har jeg sakset følgende regel for ”god advokatskikk (gjengitt i kursiv stil).
”En advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett. Advokaten plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta sine klienters interesser. Det skal skje uten tanke på personlig fordel eller risiko, politisk oppfatning, rase, religion eller utenforliggende hensyn. Advokaten bør ikke identifisere seg med sin klient og har krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har. Advokaten plikter både å være rådgiver og talsmann for sin klient. Advokaten avgjør selv om han vil påta seg et oppdrag.”
Fakta tilsier at mange advokater og dommere (dommerfullmektiger), opptrer med direkte uredelighet i utøvelsen av sine embeter. Det finnes en rekke groteske eksempler i den såkalte ”rettsstaten” Norge. Det er både sanseløst og skandaløst av en advokat (som påtok seg et oppdrag for flere klienter), å trekke seg fra en meget viktig sak 8 dager før den kom opp for retten. Vedkommende syntes også å kjenne til hvilken dom som ville komme. Han sa selv rett ut at; ”æ like ikke å tape for foreldelse”.
Det er videre totalt sanseløst av firmainnehaveren av det aktuelle advokatfirmaet (også han advokat), å ikke melde seg innhabil i den aktuelle saken. Vedkommende firmainnehaver var da gift med en meget viktig representant for den saksøkte instansen. Det er like skandaløst av dommeren å nedtegne rene usannheter i dommen som senere forelå. Like alvorlig og ille er det når advokater som representerer staten eller en kommune, framsetter alvorlige falske anklager mot noen i saker som handler om omsorgsovertakelse eller tvangsadopsjon.
Når slike lovbrudd og ulumskheter som her beskrevet forekommer, så er det sannelig ikke rart at folk mister totalt respekten for både øvrigheter og domstoler. Løgn, usanne påstander og falske anklager skal ikke forekomme i noen rettssaler. Men det skjer dessverre fra tid til annen. I dag virker det også som at våre domstoler er helt fritatt for å rette opp helt åpenbare feil i dommer og kjennelser, som kan både påpekes og dokumenteres.
Det burde være helt unødvendig for noen å måtte bli tvunget til å anke en rettslig avgjørelse til en høyere instans når åpenbare feil har forekommet. Den domstol som har begått feilen, skulle blitt pålagt, helt kostnadsfritt for den saksøkte eller saksøkeren å rette opp feil uten ytterligere diskusjon. Først når det kan gjøres i Norge, kan våre autoriteter kanskje forsiktig flagge litt med påstanden om en ”rettsstat”, men slettens ikke før.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I denne boken belyses flere tema knyttet til ren mangel på rettssikkerhet i Norge. Boken kan bestilles hos de fleste nettbutikker som selger bøker, eller den kan bestilles direkte fra Samfunnsmagasinet.
https://sfm.no/justismord/
