Av Ole Texmo
Publisert 16.4.2024
Illustrasjonsfoto: Colourbox (Innfelt saksbevis)
Andre runde 2012-15. Skjæringstidspunkt og retraumatisering. «En tung sak». Om å vekke til live igjen: Regjeringsadvokatens syn på takt og tone. Foreldelsesfristen løper. Kunne og burde bragt til sin kunnskap. Senskader og inngangsinvaliditet. Hva er gjeldende rett? Statens private autonomi.
Å reise sak mot det offentlige om erstatning for personskade som følge av omsorgssvikt og mishandling på barnehjem er ingen spøk. Granskningsutvalget (GU) dokumenterte omfattende svikt på tilnærmet alle plan, også at tilsynet ikke fungerte. De to Garnes-guttene som tapte sine saker i den forente saksbehandlingen (del 7) ble delvis gjenstand for individuell behandling. Foreldelse gjaldt for begge, med tilnærmet samme tids- og skadevirkningsforståelse for fristberegning. Men med noe forskjellig begrunnelse, mulig å lese ut av dommene. Hvorvidt disse kildeskriftene er tilgjengelige ved henvendelse til rettsinstansene, vites ikke. Kilder og referanser er oppgitt (se saksnummer i del 7).
Personsaker og ditto historier er forskjellige. Saker må avgjøres individuelt. Den er forsåvidt grei. Men at ikke erkjennelsene fra GU om sviktende tilsyn og manglende godkjenning fikk betydning er ikke like lett å se. Solid dokumentert som det var. I tingrettens dom og fakta-fremstilling som også lagmannsretten bygget på (2002-2006) fremkommer det ikke om barnevernvedtakene var gyldige; om plasseringene var hjemlede. Noe de ikke var. Var dette bevisst fakta-unndragelse fra rettens side, eller kanskje kun likegyldighet? Eller en form for systemtro. Som til tross for solid dokumentasjon hos GU og deres offentlige rapport som en del av saksdokumentene, på systemfeil og svikt i alle ledd, burde være mulig å «legge til grunn».
I 2012 reiste en av de to Garnes-guttene ny sak, denne gang mot staten. Etter noe frem og tilbake med hensyn til hvilket departement som skulle stå som saksøkt, ble stevning datert 12. september 2012 sendt med Staten v/ Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet som motpart. Det nye og bestemmende for skjæringstidspunkt for saksøkeren var ny kunnskap om årsaker til hans helsetilstand etter NAV-sak hvor en lege og psykiater i forbindelse med yrkesskadesak konstaterte og diagnostiserte, ikke bare inngangsinvaliditet svarende til en viss prosent av arbeidsuførhet, men også post-traumatisk stress-syndrom, forkortet PTSD.
Denne konstatering, attestert av medisinsk kyndig var viktig i tidslinjen for å unngå en ny avvisning på grunnlag av det offentliges påberopelse av foreldelse. Stikkordene «kunne og burde bragt til sin kunnskap» er ikke irrelevante. Det som her var tilfelle var hva man kaller manifestering av senskader. Saksøkers innsikt og «nødvendig kunnskap» om egen helsesituasjon skrev seg også fra undersøkelser som måtte iverksetter etter forverrede plager i senere tid. For tidslinjen var det tale om nødvendig kunnskap om psykiske reaksjonsmønstre etter påførte krenkelser langt tilbake. Denne innsikten kom først med attestene i februar 2010. Dessverre døde psykiateren like før saken kom opp i retten i januar 2015. Hvorvidt dette hadde betydning for utfall av saken, med et vitnemål med tyngre autoritet, vites ikke. Vi skal ikke spekulere i denne omstendighet.
Også denne saken ble stanset i en periode mens saksøker fikk innhente informasjon fra myndigheter, og hvordan det forholdt seg med at Staten kunne og burde påberope seg foreldelse. Fra Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite ved leder, fikk saksøker signaler som kunne tyde på at holdningene han fikk i tidligere rettsrunde (se del 7) fortsatt gjaldt. Det ble vist til uttalelse fra en innstilling fra Familie- kultur- og administrasjonskomiteen om erstatningsordningar for barn i barneheimar mv, hvor det het at «Komiteen støtter vurderinga frå departementet, men føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa». Så langt hørtes dette lovende ut. Men selv om Staten, «i likhet med privatpersoner, har muligheten til å frafalle foreldelsesinnsigelsen på grunnlag av den private autonomi», synes holdningen å være mer steil, slik det ble formulert fra Justis- og beredskapssdepartementet pr april 2013: «Både hensynet til fellesskapets midler og hensynene bar foreldelsesreglene tilsier at det skal svært mye til før staten frafaller foreldelsesinnsigelsen».
Den dommeren som administrerte saken store deler av tiden hadde 16 års fartstid fra Regjeringsadvokat-embetet (RA). Da saksøker ymtet frampå om at hun kan hende var å anse som inhabil, ble advokat Karl Otto Thorheim som representerte Staten (ansatt hos Regjeringsadvokaten som man forstår) meget fornærmet. Også fordi dommeren det var tale om het Wenche Elisabeth Arntzen og hadde vært 22.juli – dommer under terrorsaken like i forveien. At det gikk an å være så frekk, mente Thorheim. Som om dommer Arntzens status som 22. juli – dommer ga henne immunitet mot kritikk. Da Thorheim fikk ordet under selve saken, administrert av en ung og uerfaren dommerfullmektig Helle Astrup (Arntzen hadde da steget i gradene, helt opp til Høyesterett) sa han:
«Dette er en tung sak og en tung dag for departementet og Regjeringsadvokaten». Og med innstudert empati: «En tung sak for saksøker og». Han brukte også ordene om «å vekke til live» saker som han selvsagt var systemforpliktet til å mene var foreldet. Denne skribent satt få meter unna (jeg var godkjent som bisitter og fulgte hele rettsmøtet) og selv om jeg ikke er psykolog med spesiale i kroppsspråktolkning, er jeg tilbøyelig til å hevde at Thorheim så litt ekstra oppmerksomt på saksøkeren, som hadde bygget sin sak på attestasjon av manifestasjon av senskader og retraumatisering, mens han sa disse ordene. Vi trenger ikke si mer om den delen av regjeringsadvokatens takt og tone. Men fornærmet over mulig kritikk mot sine kolleger har disse folka rett til å være, noe de geberder seg over når det passer dem.
Ettersom jeg var tilstede i retten vet jeg hva som ble sagt og fremført som anførsler. I arbeidet med å forberede saken hadde jeg hjulpet saksøker å finne relevant rettspraksis, og fant en nakkeslengssak fra Høyesterett med en interessant drøfting, også av foreldelsesspørsmålet. En slik sak, i dette tilfellet med forsikringsselskap som motpart til den private parten, gir relevans fordi symptombildet av nakkesleng er sammensatt, ikke minst hvor det inntrer senskader. Høyesterettsdommen, publisert i Rettstidende 1998 side 587 viser at behandling av mulig foreldelse synes mer som en integrert del av rettens vurdering. I dommen sies det også i det avgjørende flertallsvotum, med relevans for senskadeproblematikken og vurdering av skjæringstidspunkt for beregning av foreldelse, at:
«Utgangspunktet for bedømmelsen av foreldelsesspørsmålet i saken er forståelsen av skadebegrepet i foreldelsesloven § 9. Etter første ledd løper fristen fra det tidspunkt skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden – og den ansvarlige. Etter annet ledd regnes fristen fra da skaden inntraff. Etter begge bestemmelsene er spørsmålet således når det kan sies å foreligge en skade; det er samme skadebegrep det er tale om. Etter rettspraksis foreligger skade i lovens forstand når en faktisk skade har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett kan konstateres grunnlag for å reise sak om erstatning, jf blant annet dommene i Rt 1992-603 og Rt 1996-1334» (s591-2)»
Staten som motpart hadde en annen forståelse av denne sentrale dommen, tilpasset Statens nedlagte påstand om frifinnelse. Dommen gjengir Statens anførsel, mens saksøkers anførsel med referanse til den samme dommen, med tilhørende begrunnelse for relevans, ikke er nevnt. For denne skribent og vitne til hva retten fikk presentert, viser dette en type partiskhet. Retten er i sine vurderinger mer opptatt av Statens private autonomi, og ikke minst et par psykologattester fra saksøkers psykolog som uttalte seg tilbake i 2003 og 2004, i forbindelse med granskningen.
Det er interessant nok disse attestene som beskriver saksøkers forhold retten bruker på sitt fordreide vis, til å kunne si at saksøkers påberopte skjæringstidspunkt 2010 ikke kan være riktig. For å få det til må det flikkes og tilskrives en betydning som innebærer at den diagnosen som ble satt først i 2010, egentlig ble fastsatt i 2003. Om enn ikke formelt og eksplisitt. Retten jukser her, men vi må selvsagt passe oss for å drive etter-prosedering, samt uttrykke manglende respekt for rettens tjenere. Som i saken omtalt i del 7, tilpasses tids- og skadevirkningsforståelse. Retten bruker uttalelser fra saksøkers psykolog mot saksøker. På disse punkter er jussen selg selv lik. Men hva med andre sammenligninger?
Grunnlaget for fastsetting av skjæringstidspunkt er og skal være kunnskap om diagnose og skadeomfang. Det hadde ikke saksøker og heller ikke psykologen i 2003/4. Diagnose ble ikke satt, selv om symptomer forenlige med nevnte PTSD var nevnt. Men slike forekommer jo i svært mange sammenhenger/kontekster. Oslo tingrett så sitt snitt. Det hadde de forøvrig ikke trengt da de uansett lot foreldelsesfristen løpe fra 1962 da gutten ble utskrevet fra barnehjemmet. I 1982 var det allerede case closed. Mer interessant er kanskje den type juss som utøves av saksbehandlere i NAV sammenlignet med rettslige vurderinger. Det Oslo tingrett gjør er jo delvis å overprøve de medisinske vurderingene NAV hadde innhentet som nødvendig kunnskap for å fastsette en skadegradering, ved å si at dette sa jo allerede psykologen i 2003. Begge instanser forholder seg forutsetningsvis til det samme faktagrunnlag eller?
«Kunne og burde bragt til sin kunnskap» er nøkkelord. Men viktig er også i hvilken grad det som kalles nødvendig kunnskap er etablert for å gå til sak. Når jurister skal turnere begreper, f.eks inngangsinvaliditet som begrep og inn (eller rettere ut-) gangs-invaliditet som plage, kan det gå galt. Meget galt. Skader og ikke minst senskader er ikke det samme som et ansvarsforhold knyttet til tidfestet institusjonsopphold. Denne snevre forståelsen ser ut til å henge ved og er gitt en autoritet som bør utfordres. Å gå til sak innebærer også å utvikle en bevissthet om årsakssammenhengen mellom Skade og Ansvar. At godt voksne barnehjemsbarn trenger tid til å fatte både hvilke plager de har blitt påført og hvilke følger det har fått for deres helse, synes ikke å være pensum for jurister.
Forholdet mellom juss og fakta kan med fordel utfordres. Den tunge dagen og den tunge saken for regjeringsadvokaten ble lett match med den servile dommerfullmektigen. Statens private autonomi seiret. Regjeringsadvokaten nevnte opp og i mente «fellesskapets midler». Hvor mye av jussens tankegods som strengt tatt skriver seg fra fellesskapet både kan og bør diskuteres.
Ole Texmo
Merknad: Direkte link til dokumentasjon som beskrevet i 5. avsnitt og i del 7.
https://www.samfunnsmagasinet.no/SFM FILES/
