Publisert 25.1.2021
Foto: Sfm (Wikipedia innfelt)
De fleste av oss er meget godt kjent med at det ofte kan være langt, kanskje milevis mellom liv og lære, mellom teori og praksis. Dette gjelder i vår rikspolitikk så vel som i vår fylkes- og kommunalpolitikk. Men ikke bare i politikken synliggjøres en klar forskjell på teori og praksis.
I våre forvaltningsorganer kommer dette særnorske fenomenet ganske så tydelig fram. Og tar vi bare en nærmere titt på noen få lovparagrafer nedfelt i selveste grunnloven, og samtidig har i tankene lovbrudd som både stat og kommuner begår, så er det i alle fall ikke kritikerne av slike lovbrudd det må være noe i veien med. Snarere tvert om.
Grunnloven er selve bærebjelken i vårt demokrati. Og lovteksten ser ganske så glansfull ut. Ofte så glansfull at en kan gråte gledetårer når man leser den. Sfm.no har sett nærmere på noen få lovparagrafer som er hentet fra grunnlovens alminnelige bestemmelser. Noen korte kommentarer følger til hver medtatt paragraf.
I grunnlovens § 96 heter det:
Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.
Kommentar: Barnevernet både straffer og dømmer familier og barn uten at det foreligger en rettskraftig dom. Og lenge før en sak har rukket å nå selve domstolen. Etaten foretar også svært pinlige forhør av både voksne og barn. Ordbruk og spørsmålsstillinger fra mange ansatte i barnevernet, har i de tilfeller vi kjenner til, blitt opplevd som særdeles krenkende for dem som har vært i kontakt med etaten. Og enten kontakten nå har skjedd på ”frivillig” basis, eller ikke.
I grunnlovens § 97 heter det: Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft.
Kommentar: Denne grunnlovsparagrafen har hatt liten eller ingen praktisk betydning. Og spesielt hensett til flere saker som falt inn under Lov om foreldelse. (Ref. eksempelvis Krigsbarn-saken, Barne- og skolehjemskandalen i Norge).
I grunnlovens § 100 heter det: Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.
Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.
Kommentar: Grunnlovens § 100 begynner altså med teksten at ytringsfrihet bør finne sted. Den sier derimot ikke klart og tydelig at ytringsfrihet må eller skal finne sted. Man kan derfor stille seg følgende spørsmål: Er det den første ordlyden vår sittende regjering viser til hver gang de prøver å kneble alt som heter ytrings- og pressefrihet? Og spesielt i barnevernssaker? Og under påskudd av at man må skjerme barna? Jeg spør. Skjerme barna mot hva? Skjerme dem på en slik måte at det offentliges egne overgrep på ingen måte når ut til allmennheten?
I grunnlovens § 110 heter det: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.
Kommentar: Om vi bare ser på dagens norske sosialhjelpsordning fra NAV, så opplever mange i landet vårt store økonomiske forskjeller. I dette tilfelle sikter sfm.no spesielt til mennesker som på grunn av sykdom, dårlig helse eller langvarig arbeidsledighet, ikke er i stand til å skaffe seg ekstra midler på annen måte enn å motta sosialhjelp. Og selvsagt for å kompensere for manglende inntekter. Våre folkevalgte synes ikke lenger villige til å ta ansvar for slike menneskers problemer, og særlig nå under pandemien Covid-19. Hvem har ansvaret da?
I grunnlovens § 110 c heter det: Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.
Kommentar: Daglig brytes den Europeiske Menneskeretts Konvensjonen, (EMK) av norske myndigheter. Barnevernet er vel den etaten som står for de fleste av disse bruddene. Etaten er i alle fall en av årsakene til at stadig flere saker fra Norge har havnet på bordet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, (ECHR). EMK er nedfelt (inkorporert) i norsk lov. Men bryr seg våre myndigheter eller folkevalgte seg noe særlig om denne konvensjonen i det hele tatt? Ikke så vidt sfm.no kjenner til. Flere dommer mot Norge fra Strasbourg, men til ingen nytte.
Konklusjon: Altså har vi også å gjøre med flere paragrafer i selveste grunnloven som verken respekteres, etterleves eller praktiseres. Og merk dere at paragrafene vi her har plukket ut, i hovedsak har å gjøre med menneskerett og menneskeverdet. Så hvor er egentlig kongeriket Norge på vei? Hva mener dere der ute?
