Asker. Publisert 18.4.2017. Oppdatert 1.9.2020.
Av Ole Texmo, skribent
Foto: Ole Texmo
Etterord til boken ”Når makteliten trues og ofrene knebles”
Jeg ble kjent med Jan Hansen da han i egenskap av redaktør, spurte om jeg ville skrive en serie artikler om Justismord for Samfunnsmagasinet. Det sa jeg ja til og serien (2007), som i utgangspunktet var planlagt til 10 deler, materialiserte seg i 12 deler da det viste seg at det var mer enn nok av temaer, enkeltsaker og vinklinger. Siden har det blitt serier om Barnevern (2007-8); om Bruk og misbruk av domstolene (2009); om Vårt nye demokrati (2011), og som et viktig sideinntak til innholdet i nærværende bok, serien Tid for oppgjør (2013), som bl.a. omhandler pressens rolle i avdekkingen av mishandling på barnehjem. Jan Hansen og jeg er på partipolitisk uavhengig grunnlag, stort sett enige om at det er mer enn nok av «saker og ting», de etablerte mediene helt eller delvis forsømmer å omtale. Seriene i Samfunnsmagasinet er motivert ut fra dette felles ståsted. I forlengelsen av serien Tid for oppgjør, men som en egen serie om Kritisk syn på offerjournalistikk, vil komme i løpet av 2015. Foreløpig arbeidstittel er «Når ofrene går til media går til ofrene», en samleoverskrift som antyder noe av dynamikken i mediafremstillinger, som dessverre tenderer mer i retning av sosialpornografi enn systemkritikk.
På det personlige plan fant Jan Hansen og jeg raskt tonen, som det heter. I de snart 10 årene jeg har hatt med Jan Hansen å bestille, for å bruke et annerledes uttrykk, har det samtidig med flere artikkelserier også vokst frem et vennskap. For å signalisere en viss ryddighet, tror jeg det er greit å opplyse om dette, da jeg ikke kan garantere 100 prosents objektivitet i omtalen av bokens innhold og beskrevne omstendigheter, som ligger både innenfor og utenfor permene. Jeg føler med Jans skjebne, sympatiserer med hans nå formelt avsluttede sak, og er for øvrig ikke redd for litt temperatur og temperament. Jan og jeg er i hovedsak enige i synet på at etablerte presse og media, er pinlig systemservile og tamme «når makteliten trues». Men ikke dermed sagt at man skal kimse av formalia og hvilke hatter man har på hodet til enhver tid. Nettopp derfor er det viktig å skrive noen linjer om sjangerbevissthet og forholdet mellom sak og person, ikke minst for å kunne gi en kvalifisert vurdering av rettens grep og metoder, en systemkritikk man ellers ser lite til.
Gjennom mange samtaler med Jan er jeg godt kjent med hans historie. Jeg har også lest tidligere utkast til manus. Fordi jeg antar at noe av hensikten med denne boken, også er å rette oppmerksomhet mot systemmakter som fra lekmanssynspunkt og erfaringsbakgrunn, kan synes mer opptatt av å dekke til enn av å dekke av, opplyse, klarlegge, etc., kan det være på sin plass med noen sjangerbetraktninger i lys av rettens formalia. Jeg har fulgt den saken som er beskrevet i bokens siste del fra begynnelse til slutt, og var sogar bisitter under hovedforhandlingen, etter godkjenning fra motparten og rettens administrator. Dommen av 9. februar 2015 ble rettskraftig da ankefristen gikk ut, og Jan Hansen valgte å ikke bruke flere rettsmidler. Dommen kan ikke gjengis annet enn i anonymisert form. Å sitere fra denne når det som her er ganske tydelig hvem som er parter, blir vel derfor ulovlig, så det kan jeg ikke gjøre. Eller fins det omstendigheter og unntaksvilkår som gjør det betimelig å lette på strengheten hjemlet i Domstolslovens bestemmelse i § 130 første ledd? Referatforbud har jeg imidlertid ikke hørt eller lest noe om. Rettsmøtet var ikke lukket, hvem som helst kunne ha vært tilstede og gjort seg sine notater og inntrykk.
Med forbehold for at selve dommen ikke kan gjengis som kilde for kontroll av det jeg her skriver, vil jeg dog ganske bastant hevde at dommen og dens premisser, ikke er representativ for hva partene anførte og fremmet av påberopelser og argumenter. Staten fikk forutsigbart nok medhold i sin påstand om at påberopte krav var foreldet. Dermed er det «case closed» og sakens materielle sider og erstatningsrettens mer interessante og opplysende forhold mellom skade og ansvar, hva partene kan anføre for og imot årsakssammenheng, blir ikke gjenstand for behandling. Dette grepet, hvor man behandler det prosessuelle temaet først og sist, med relativt klare føringer for at man ikke har det minste lyst til å gå inn i den stygge materien, kalles juss. Denne deling av sakens temaer er rettens valg, det er ikke noe de er pålagt. Delingen er lovhjemlet og således ikke ulovlig, men grepet som fremstilles som administrativt hensiktsmessig, gir anledning til å unngå å behandle de viktigste spørsmålene slik at staten uansett har ryggen fri. I forberedelsen av saken var det ikke lett å finne relevant rettspraksis, som kunne opplyse de rettslige spørsmålene og aller helst underbygge Jan Hansens søksmål. Få slike saker mot det offentlige er å finne i Lovdata eller publikasjoner som Rettstidende eller Rettens Gang. Er det fordi ytterst få saker kommer forbi Foreldelsesdragen? Det fins dog enkelte erstatningssaker som bør kunne gi veiledning, f.eks. mellom private parter og Forsikringsselskap, hvor skaden f.eks. er nakkesleng og hvor symptombildet er sammensatt, ikke minst hvor det inntrer senskader.
En Høyesterettsdom som ble påberopt av Jan Hansen, publisert i Rettstidende 1998 side 587, viser at behandling av mulig foreldelse, synes mer som en integrert del av rettens vurdering. I dommen sies det også temmelig eksplisitt i det avgjørende flertallsvotum, med relevans for senskade-problematikken og vurdering av skjæringstidspunkt for beregning av foreldelse, at:
«Utgangspunktet for bedømmelsen av foreldelsesspørsmålet i saken er forståelsen av skadebegrepet i foreldelsesloven § 9. Etter første ledd løper fristen fra det tidspunkt skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden – og den ansvarlige. Etter annet ledd regnes fristen fra da skaden inntraff. Etter begge bestemmelsene er spørsmålet således når det kan sies å foreligge en skade; det er samme skadebegrep det er tale om.» (Rt 98 s591). I forlengelsen slår Høyesterett fast, som det heter: «Etter rettspraksis foreligger skade i lovens forstand når en faktisk skade har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett kan konstateres grunnlag for å reise sak om erstatning, jf blant annet dommene i Rt 1992-603 og Rt 1996-1334» (s591-2).
Vi har ikke funnet eksempler på at dette grunnsynet er endret ved senere rettspraksis og lovrevisjoner. Staten som motpart hadde ikke uventet en annen forståelse av denne sentrale dommen, tilpasset Statens nedlagte påstand om frifinnelse. Anførselen til Jan Hansen er overhodet ikke nevnt i dommen, det er derimot Statens synspunkter på betydningen av denne Høyesterettsdommen fra 1998, i den delen av dommen som heter «Saksøktes påstandsgrunnlag». Sammen med det kanskje mer retorisk formulerte spørsmålet om en gutt på 14 år, uten tilfredsstillende skolegang, og med ikke nærmere definert skade på sjelen, bør være pinlig klar over at tiden frem til foreldelsestidspunktet, begynner å løpe med en gang han kommer seg utenfor portene på barnehjemmet, ble slike mer prinsipielle spørsmål ikke drøftet i rettens vurderinger. Jeg stopper litt her før jeg blir for engasjert, dette er et etterord som sjangermessig må passe seg for ikke å se ut som etterprosedering. Det skulle tatt seg ut!
Det er ikke noe galt i at rettspleien er effektiv og ryddig. Jeg skriver dette på generelt grunnlag og for denne spesielle sakens vedkommende, hvor jeg altså var til stede i retten og fikk med meg omtrent hvert ord og eventuelt også noe kroppsspråk, vil jeg ikke nøle med å si at de profesjonelle aktørene og øvrige, inkludert Jan Hansen som selvprosederende, alle opptrådte høflig og dannet, med verdighet som det heter. Det er ikke noe galt i det. Men, og nå kommer et stort men: Hører det med til rettens verdighet og den påkalte respekt, herunder en del formalia som kan synes ørkesløs, og rett ut sagt unødvendig, all den tid påberopelser i form av dokumentasjon og medhørende argumentativt oppbygde anførsler, kan sjaltes ut og redigeres bort og vekk, at fra partssynspunkt viktige anførsler med påstått prinsipiell verdi, ikke nevnes engang? Er ikke det å holde en part for narr?
I serien av ulike forsvinninger, er det fristende å kalle denne tildragelsen fra retten for «Drøftingen som forsvant». Jeg har i de ca 20 årene jeg har interessert meg spesielt for lov og rett, med særlig utgangspunkt i familiesaker, sett på nært hold at mange for partene viktige temaer, og man skulle også tro for retten viktige problemstillinger, om beviser og annen materialitet, blir borte i dommene. Det kan virke som om mye av det som fremføres i retten, i henhold til muntlighets- og umiddelbarhetsprinsippene, ikke har noen betydning. Er det fordi retten i bunn og grunn har bestemt seg på forhånd? Noterer dommeren kun ned det som underbygger forhåndsdommens premisser, og er egentlig rettsmøtene kun for syns skyld, for å gi inntrykk av en human og inkluderende rettspleie hvor partene kommer rikelig til orde? Det høres kanskje ikke helt pent ut med slike antydninger, men man kan begynne å lure noen ganger på hvilke interesser og behov retten prioriterer å ivareta. I denne konkrete saken ble tvistetemaet redusert til spørsmål om foreldelse.
Staten hadde strengt tatt fluss’ opp av anførsler om de mer erstatningsrettslige temaene, om forholdet mellom skade, ansvar og årsakssammenheng. Man skulle derfor tro at dette var såkalt relevant. Jeg har som nevnt ikke anledning til å gjengi fra denne dommen, og kan derfor ikke gjengi f.eks. «Rettens vurdering», hvor det synes som mer viktig å drive lovhistorieundervisning, enn å ta stilling til konkrete anførsler. I noen korte setninger slås det likevel fast at foreldelsesfristen, begynte å løpe da Jan Hansen som 14 åring forlot barnehjemmet i 1962. Den skadeskutte gutten, som ikke benyttet årene på barnehjem eller de etterfølgende år til å utdanne seg til jurist, sosionom, barnevernpedagog eller psykolog, med spesialkunnskap om manifestering av symptomer på posttraumatisk stress, kan takke seg selv for at han først fremmet sine krav lenge etter fristen løp ut i 1982. Noen vil kanskje hevde at disse linjer, uttrykker manglende respekt overfor retten som legitim dømmende makt, men man kan stille spørsmål om den såkalte frie bevisvurdering, som gir adgang til å redigere vekk alt som ikke passer, i tråd med administrative grep hvor prosessualitet får forrang foran materialitet, er egnet til å sikre rettens respekt i samfunnet.
Det var saksforberedende dommer som bestemte å dele saken, slik at spørsmål om foreldelse avgjorde saken først og sist. På et innledende stadium i saken, stilte Jan Hansen spørsmål om denne dommeren (som hadde 16 års fartstid hos Regjeringsadvokaten før hun ble dommer), kunne anses inhabil, dog uten at formell innsigelse ble fremmet. Dommeren avviste denne mulighet og hevdet hun dømte like mye i favør av private parter som det offentlige. Som part må det være tillat å stille slike spørsmål, men Regjeringsadvokatens prosessfullmektig, for alt vi vet en tidligere kollega av dommeren, syntes spørsmålet var hinsidiges takt og tone og direkte respektløst, ikke minst hensett til dommerens innsats som «22juli-dommer», som om dette forhold hadde noen relevans. Saksforberedende dommer fikk ny jobb som høyesteretts-dommer i september 2014, og overlot derfor fullføringen til en ung dommerfullmektig. Som høyesterettsdommer har Wenche Elisabeth Arntzen gjort seg bemerket som statsvennlig. I et større oppslag i avisa Klassekampen (24.01.2015), fremheves Arntzen som den dommeren som oftest tar parti med staten, i alle fall i saker med dissens som var gjenstand for dette nyhetsoppslaget.
Fra hun ble dommer i landets øverste rettsinstans i september 2014, rakk hun å ta forbausende mange dissenser i statens favør, tolket ut fra tallmaterialet i avisoppslaget. Stipendiat og jurist Anine Kierulf kommenterer: «Arntzen har arbeidet lenge hos Regjeringsadvokaten, en jobb hvor man får god trening i å ta hensyn til staten». Er denne kommentaren også mangel på respekt etter Regjeringsadvokatens prosessfullmektiges begreper? Man skal ikke pirke mye borti makteliten før den opplever seg truet. Saker mot staten synes spesielt truende. I boken mer enn antyder Jan Hansen at det har foregått et «spill i kulissene», i forbindelse med hans sak mot Norge for brudd på menneskerettighetsbestemmelsen om rettferdig rettergang, i forlengelsen av en tidligere anlagt sak. De som velger å oppfatte slike antydninger som «paranoide konspirasjonsteorier», har neppe vært ute en vinternatt før, men kanskje helst holdt seg inne i varmen i Presseklubben med systemservile mediesynsere. Jeg har i årenes løp fulgt en del saker på nært hold, også saker mot Norge, hvor det har forekommet mer enn kun programforpliktede forliksforhandlinger.
I etterslepet av Bjugnsaken, pr 2002 da Ulf Hammern så ut til å kunne vinne i Strasbourg (noe han også gjorde, for krenkelse av uskyldspresumpsjonen art 6.2 i EMK), ble det utøvd et utidig press fra regjeringsadvokaten for å få Hammern til trekke saken. En viktig aktør i dette spillet var Hammerns advokat, som man skulle tro var forpliktet til å tale hans sak. Hammern lot seg ikke presse og vant da også mot Norge. En annen som ble utsatt for umenneskelig press var Adele Johansen, også hun opplevde at advokaten var villig til å selge henne ut, men stod på sitt. Adele Johansen vant mot Norge i 1996 for krenkelse av rett til familieliv (art 8 i EMK). Da Hammern senere gikk til sak mot sin advokat, fordi han mente denne hadde unnlatt å sørge for at det ble søkt om erstatning, også for Hammerns barn, ble saken administrert av daværende tingrettsdommer Wenche Elisabeth Arntzen. Saken endte med forlik. Hammern selv sa han ikke fikk et øre, den eneste som tjente på saken var hans advokat for anledningen, altså ikke den han gikk til sak mot. At saken ble avsluttet som forlikt, skyldtes et uvant aktivt grep fra dommer Arntzen som var meget ivrig etter å få partene på bakrommet. Var det fordi hun ikke ønsket at hennes tidligere arbeidsgivers rolle i de omstendigheter hvor Hammerns erstatningskrav forsvant, skulle bli kjent?
På 22juli-sakens første dag, den saken hvis administrering advokat Karl Otto Torheim hos regjeringsadvokaten, mente immuniserte Wenche Elisabeth Arntzen fullstendig mot kritikk og mulige habilitetsinnsigelser, avgjorde retten ved dommer Arntzen at Anders Behring Breiviks mor Wenche Behring, skulle få en slags partsstatus, slik at hun kunne nekte at sentrale vitner fra Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri fikk uttale seg, bl.a. om de vurderingene som ble gjort da massemorderen var 4 år og allerede erklært i risikosonen for skjevutvikling. Det kan synes som viktig å skjerme moren og hennes rolle i den dysfunksjonelle familien, som fostret en av Norges største terrorister i etterkrigstid. Disse siste linjer er ikke skrevet for å henge ut en navngitt dommer, men for å vise at retten stundom foretar grep av prosessuell karakter, som man kan mistenke er til å for å hindre at viktig materialitet blir belyst og bedømt. Slik er norsk rettsvesen delvis innrettet, og det bør være fullt ut tillatt å mistenke at slike innretninger er mer til for å ivareta systemhensyn, enn for det private rettssøkende publikum, som kan ha godt begrunnede behov for å få sine spørsmål avklart og sine krenkelser oppgjort gjennom f.eks. erstatningssaker.
Jeg har fulgt Jan Hansen inn i og ut av denne saken, og Jan kan trygt være bekjent av sin innsats. Det er jeg ikke like sikker på at alle de profesjonelle aktørene kan. Jan fikk ingen formell utdannelse (i tiden etter Garnes, forf. merknad), slik mange godt voksne barnehjemsbarn med ham, ofte nevner som et stort savn. Når man ser på nært hold hvordan en del av de privilegerte, som aldri har savnet muligheten til høyere utdannelse, jobb og karrierer, i det ypperste sjikt opptrer som forvaltere av «fellesskapets midler» og lignende uttrykk, er det fristende å tenke at ord som verdighet og respekt, kanskje bør tilskrives nye dimensjoner. Utenfor juristenes saksbehandlingsgrep.
Boken kan bare bestilles gjennom Samfunnsmagasinet. Pris kr. 195,- inkludert porto og forsendelse (innen Norge).
Bestilles på E-post: [email protected]. Vipps til 114597 eller Giro: 2711.21.61975 (SparebankenDin).
Husk å skrive navn og adresse.
