Fremme rett og ikke urett

Publisert 9.10.2024
Illustrasjonsfoto (arkiv) : Sfm.no
Av Ole Texmo

To sider av samme sak. Opplegg for serien. Arbeidstitler og dynamikk. Klient og brukerperspektiv. Kompetanse, svikt og kompetansesvikt. Advokatetikken. Kilder, referanser og representativitet. På klientens vegne. Eller samfunnets. Advokater i stat og regjering. Generalister og spesialister.

Samfunnsmagasinets første artikkelserie med denne skribent som forfatter hadde tema «Justismord». Artiklene ble publisert vinter/vår 2007. Arbeidet med serien overgikk de planlagte 10 delene og fikk derfor 2 ekstra deler. Etter det har vi holdt oss til 10 deler. Ikke fordi det alltid er nok, men fordi formatet, både inndeling og helhet anses mest leservennlig og oversiktlig. Også for den som skal skrive fram artiklene. Etter en viss plan, men også fordi det kan komme innspill og annet grunnlag for endringer underveis. Når jeg innleder vår nye serie om Advokater på denne måten er det også for å trekke linjer bakover til erfaringer med tidligere serier.

Samfunnsmagasinet og denne skribent fikk etter serien i 2007 flere henvendelser fra personer som mente seg utsatt for justismord. Noen av sakene ble fulgt opp, men uten at vi hadde kapasitet til å skrive noe mer utfyllende. Eller for den del hjelpe de som henvendte seg med sakene sine med f.eks. gjenopptakelsesbegjæringer. Til det har man vel advokater, eller hur? Jeg møtte flere av personene som tok kontakt og fikk innblikk i konkrete saker. Vesentlig straffesaker med tildels lengre fellende dommer. Samt noen sivilsaker. Utover disse sakene fra vel 15 år siden er forøvrig mitt tilfang av saker gjennom ca 30 år med mange stygge saker stort nok til at jeg kan tillate meg å køle på litt.

Advokatenes roller og innsats er en del av dette bildet. Dette slo meg ved disse møtene for vel 15 år siden. Fokuset på advokatenes roller var i liten grad tilstede i mine valg av tematisering av årsaker til justismord når serien ble skrevet fram: Hvordan, og kanskje også hvorfor, advokatene til flere av disse dømte måtte ha sviktet. Jeg bruker et såpass sterkt ord, nettopp fordi det kom fram og jeg fikk se tildels dokumentasjon på hvordan advokater hadde unndratt seg forsvareransvaret. Spesielt var det manglende og sviktende kommunikasjon med de siktede og etterhvert tiltalte som i noen tilfeller satt i varetekt. Ikke bare manglende tilgjengelighet men også likegyldighet. To sider av samme sak.

Flere av disse justismordofrene, jeg tillater meg å bruke ordet, med forbehold for at jeg ikke er synsk og at det kan være forhold jeg ikke har fått innblikk i, fortalte hvordan advokatene rett og slett ga blaffen i sine klienter. Rett og slett. Flere av advokatene med kjente navn fra kjente firmaer. Noen forbehold skal nevnes her. Oppfatningene om advokatsvikt var ikke usannsynlig også en funksjon av å ha blitt dømt skyldig. En subjektiv opplevelse av urett begått av domstolene. Og med advokaten som medspiller i å ikke stille de kritiske spørsmålene til politi, påtalemakt og vitner, mv.

At advokater svikter er ikke så helt usannsynlig. Noen har innrømmet sine feil. Slik Arvid Sjødin gjorde når ankesaken mot fetteren til Birgitte Tengs kom opp. På tingrettsnivå gjorde advokat Sjødin sine feil, som han altså har innrømmet og ikke minst bøtet på. Det står det respekt av. Den vanligste grunnen til at advokater svikter, eller årsaken om man vil, er formodentlig at advokaten regner med at klienten er skyldig etter tiltalen. Så hvorfor anstrenge seg for å nyansere bildet.

En annen grunn er at mange advokater liker å holde seg inne med rettens øvrige profesjonelle aktører. Vil helst ikke bli oppfattet som provokativ ved så stille for mange kritiske spørsmål, og lar derfor klienten i stikken. Dette gjelder også i høyeste grad i sivile saker hvor jeg bruker betegnelsen «legaliserte overgrep». Advokater er i mange nok saker tragedieparasitter som heller enn å gjøre jobben for sine klienter, er mer interessert i å holde seg på linje med en andre profesjonelle aktører som f.eks de sakkyndige.

Ett vesentlig forbehold må også tas her: Det fins ingen empiri basert på representative utvalgsundersøkelser som bekrefter min påstand. Slike undersøkelser om klienterfaringer fins ikke. Ingen har villet forske eller undersøke. Mitt tilfang gjennom mange år (flere tiår med lov og rett) er imidlertid stort nok til at jeg tør hevde at slike tilfeller ikke er helt tilfeldige.

I denne serien på ti deler vil vi nøste noen tråder fra tidligere serier. Enkelte deler vil være mer konkrete, både på temaer (som prosessrisiko) og for saksframstilling. Et vesentlig poeng med denne serien er å gi plass til klient- og forbrukerperspektivet. En vesentlig motivasjon for denne serien er derfor å høyne bevisstheten fra bruker og klienthold i møte med rettens profesjonelle aktører. Styrke forbrukervernet om man vil. Allerede i neste del 2 kommer en historie fra virkeligheten («based on å true story») om en del av et større sakskompleks som viser hva visse advokater er opptatt av når de fremstiller sine kvalifikasjoner. Sin kompetanse om man vil.

Å føre sin egen sak er en vågal øvelse. Mot slutten av serien, som en planlagt del 8 tar vi opp «Selvprosedering som risikosport». Hensikten med en slik vinkling er dels å trekke noen tråder fra framstillingen så langt, ikke bare om den etikken vi ikke overraskende (!?) mener at advokater med bevilling mangler begreper om. Men også om hva man utsetter seg for i møte med rettsapparatet når og hvis man tror man kan gjøre en minst like god jobb som en profesjonell. I dette ligger det også en erkjennelse av (delvis og dyrekjøpt som erfaring for en del av oss) at det ikke alltid lønner seg. Verken på den ene eller den andre måten. Som allerede mer enn antydet: Det er alltid to sider av en sak. Minst. Faren, eller risikoen som vi kaller den, for å irritere domstolen med forså vidt solid forankret lekmannskunnskap, er overhengende. Retten er juristenes lekegrind.

Vi skal også innom andre advokatvirksomheter som Regjeringsadvokatembedet og Statsadvokater. For disse er vel også underordnet advokatetikken, eller hur? Helt til slutt i det vi har planlagt som Del 10 ser vi på «Nye problemområder; nye markeder». I den grad vi kan være noenlunde trygge på at vi har forstått hva som ligger i temaer og kompetanseområder som «Granskning og compliance». En viss ydmykhet må til i møte med finjussen. Spøk og ironi tilside.

Denne skribent har drevet mye med familierett og skrevet mange artikler om Barnefordeling (kalles offisielt for foreldretvist) og barnevernspørsmål. Om saker og ting som dels skjer i lukket rett, og som i begrenset grad når offentligheten. Advokatrollen i barnefordelingssaker ble på et tidspunkt endret, men uten at det medførte synlige refleksjoner og diskusjoner i offentligheten. Heller ikke i fagtidsskrifter og fagmiljøer. Med ett mulig unntak vi skal se nærmere på i del 3 etter planen. Hva som måtte endres er fremdeles ikke klart, verken for juristene eller for lekfolk og foreldre som ulykkeligvis havner i denne suppa.

Ikke alle advokater og all type advokatvirksomhet er av det tvilsomme. En viss balanse i framstillingen må derfor tilstrebes. Som eksempel på hvor delikat en slik problemstilling kan være vil jeg nevne innsatsen til advokatene i den nyss avsluttede Tengssaken, runde nr 2. Hvor en tidligere moduskandidat sjekket ut for snart 30 år siden, først ble dømt som skyldig i tingretten i 2023, men frifunnet i lagmannsretten 2024. Etter solid advokatinnsats. Jeg velger dette eksemplet av to grunner, dels fordi jeg har tvilt på frifinnelsen fra rettens side, om den kan være riktig, også rent juridisk om man vil. Men viktigst i denne kontekst, fordi innsatsen til den nå frifunnede og dermed erklært uskyldige mannens advokater framstår som forbilledlig på et område hvor det er lett å gå seg bort. Ikke minst utfra avhengigheten til rettsmedisinere og andre eksperter.

Stikkordet er betydningen av DNA. Vi viser til denne interessante artikkelen hvor advokatene til frifunnede forteller hvordan de arbeidet for å skaffe seg kunnskaper om DNA, rettslig relevante sådanne må vi formode. For å få sin klient frifunnet på det saken stod og falt på. Hvorvidt advokatenes innsats på denne måten og i denne saken er skoleeksemplet på hva som ligger i advokatedens formular «Fremme rett og ikke urett» lar vi stå åpent. For hva om den frifunnede egentlig er den skyldige og det er retten som har gått seg bort?

Strafferettsadvokater er oftest spesialister. De har fordypet seg i både lover og rettspraksis og for noen av de skarpeste også satt seg inn i temaer som vitnepsykologi og medisinske spørsmål med vitenskapelig tilnærming. Normal, avvik og normalavvik er viktige størrelser når bl.a. statistisk sannsynlighet skal veies opp mot tillemping til det konkrete tilfellet og vurdering av om det faller inn under den aktuelle lovbestemmelse. Hva juristene kaller subsumpsjon, gitt at jeg har forstått dette noenlunde. Ingen ironi her, litt ydmyk får man være. Hvor kvalifisert tilordningen til lovreglenes motivering, innhold og nedslagsfelt (relevans?) er i praksis, kan imidlertid være så ymse.

Spesialist eller generalist? Rettskildelæren som er juristenes «metode» blir stundom anvendt som om det som står i en kilde er opp og avgjort som sant og riktig. Rettskilder hovedsakelig skrevet av teoretikere med sparsom erfaring fra det virkelige livet. Vi kommer tilbake til dette, også når det gjelder «klienten eller samfunnet – avveiningen». Også advokatetikkens hensyn til kollegialitet som en type avveining klienten og rettsmiddelbrukeren kan og bør være klar over. Hvem representerer advokaten egentlig? Det kan man stundom lure på. At advokatrollene kan by på dilemmaer når motsetningene melder seg, gitt at de dukker opp i bevisstheten, er klart nok. Eller?

Retten beskytter noen ganger dårlige advokater mot oppsetsige klienter. Jurister beskytter jurister og jussen. Nåde den som opponerer. Det er advokatforskriften og advokatloven som regulerer advokaters virksomhet. Vår planlagte del 6 er kalt «Hvor er etikken?». Eller Hvor er etikken forankret, som kanskje sier mer om hvor det er mulig å hente impulser fra, annet enn fra regelverk det har vist seg at juristene selv ikke alltid er så nøye med å respektere.

Ole Texmo