Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 10.12.2007. (Med enerett Samfunnsmagasinet)

Norges offentlige utredning (NOU) 2006:9 har tittelen: Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker. Rapporter er ikke det eneste sakkyndige produserer, men det er rapportene (også kalt erklæringer eller utredninger) man kan etterprøve, både mot sakens relevante fakta, og mot metodekrav. Med en ny NOU og oppmerksomhet rundt bruken av sakkyndige skulle man tro at saker og ting kom på begrep. Men allerede innledningsvis i NOUen viser svakhetene seg, bl.a. ved at behovet for sakkyndige ikke kan dokumenteres. Ulike roller og vilkår for oppnevnelse knyttes ikke til hvordan påstått kunnskapsbehov og rettssikkerhetskrav eventuelt henger sammen.

Udokumentert kunnskap og behov

Styrkeforholdet mellom partene er heller ikke nevnt. Langt mindre hvilke habilitetsproblemer som oppstår når psykonomene møter seg selv og hverandre i døren. Barnevernet som vekstnæring genererer en del jobber for psykologer og andre fagfolk som blir hyret inn for å vurdere ulike spørsmål knyttet til påstått omsorgssvikt og behov for hjelpetiltak, men verken i denne NOUen eller annetsteds gjøres rede for hvilket kunnskapsgrunnlag man forholder seg til, dvs hvilken spesialkompetanse utover normalkunnskap på etatsnivå som etterspørres. Verken kunnskap eller behov er dokumentert. Med en ny NOU med kvalitetssikring i tittelen som antatt gjenstand for utredning, skulle man tro at begrepet kvalitetssikring ble grundig behandlet - med tanke på anvendelse og relevans. Så feil kan man ta.

Med mandat forstås oppdragsbeskrivelse. En slik beskrivelse kan være kort eller lang; generell og diffus eller spesialisert og differensiert. Et fornuftig mandat forteller ikke bare hva oppdragsgiver – etter eget hode eller også i samforstand med partene - har bestemt med hensyn til ønsket informasjon, men også hva som skal gjøres og hvordan fremgangsmåten (metode) skal gjøres rede for. Nå begynner vi å nærme oss en definisjon på kvalitetssikring. Det skal nemlig åpnes for muligheten for kartlegging av mulige feilkildenivåer, f. eks hvordan utsagn kommuniseres og fortolkes og hvordan ulike opplysninger kan forstås utfra ulike forutsetninger og sammenhenger. Et mandat bør beskrive oppdragets intensjon og informasjonens relevans, og dermed en tydeliggjøring av sakkyndigrolle og kompetansekrav.

Velger trofaste lakeier

Kvalitetssikring består i å følge kjente og vedtatte prosedyrer som kontinuerlig etterprøver det metodiske grunnlaget (for informasjonsinnhenting) slik at mulige feil og avvik kan oppdages, korrigeres eller også elimineres. Når kvalitetssikringen fungerer etter sine regler, åpent for innsyn for legitime parter, kan også systemene oppdateres og forbedres utfra identifiserbare kilder for dokumentert erfaring. Dette skulle høres greitt ut. Ellers i arbeids- og næringsliv er slike krav standard procedure. Men ikke i barnevernet. Her er man langt ifra å ville definere kvalitetssikring. NOU 2006:09 følger tradisjonen fra et tidligere utvalg om Barnefaglige sakkyndigoppgaver. Kvalitetssikring og rolleutforming (NOU 1995:23). Det nye er selvforsikringene om at register over sakkyndige, samt etterutdanning og en mulig kommisjon på toppen av systemet borger for kvalitetsheving. Like udokumentert som alltid.

I barnevernsaker er det hovedsakelig tre sakkyndigroller: 1. som barnevernoppnevnt uten egentlig mulighet for innflytelse fra den parten som skal utredes. Barnevernet bestemmer selv om behovet for utredning er tilstede og velger sine trofaste lakeier. 2. som Fylkesnemnd- eller rettsoppnevnt hvor begge parter, både det offentlige og familien, i regelen skal ha innflytelse på vilkår for oppnevnelse, mandatutforming og eventuelle kvalitetssikringstiltak. I praksis overstyres familien, advokaten henger normalt ikke med, og barnevernet får gjennom sin vilje og får den sakkyndige de forventer lojalitet fra. 3. som partsoppnevnt sakkyndig, med eller uten aksept for dekning av økonomisk godtgjøring, kan en fagperson på partens oppdrag foreta egne utredninger som kan brukes som bevismidler og motvekt mot tidligere sakkyndige rapporter.

Til hensikt å presse partene

Denne tredje form for sakkyndighet er lite populær i systemet, men ikke sjelden av en bedre og mer definert kvalitet med hensyn til utredningskompetanse. Slike sakkyndige blir gjennomgående beskyldt for å komme med bestillingsverk, som om barnevernets egne favoritter er nøytrale i sine preferanser. Den aller nyeste form for bruk av sakkyndige er tillemping av den såkalte Follo-modellen, hvor sakkyndig psykolog Knut Rønbeck nå har overført sine klinisk motiverte selvforsikringer fra barnefordeling til barnevernsaker. Det er her tale om en fleksibel rolle hvor det ikke skrives rapporter og hvor hensikten er å presse partene (les: den svakeste parten) til et forlik som gir inntrykk av en mer human rettspleie. I denne modellen undergraves alle tenkelige krav til metode, kompetanse og kvalitetssikring.

Faglitteratur om sakkyndig virksomhet - teori, empiri og metode - er fraværende. Det er lite eller ingenting som tyder på at oppdragsgivere, myndighetsnivåer og fagmiljøene selv er i stand til å etablere kunnskap som gjør det mulig å lære av erfaring. Psykolog Joar Tranøy er det hederlige unntaket, han har publisert ”Menneskerettigheter og barnevern i Norge og Sverige. Undersøkelse av sakkyndige utredninger” (2006), med fokus på profesjonsmakt og rettssikkerhet. Her blir også metodespørsmål som kildekritikk, dekontekstualisering og attribusjonsfeil drøftet. Patologisering, dvs sykeliggjøring, av foreldre blir også drøftet sammen med andre tendenser. Bo Edvardsson har skrevet boken ”Kritisk utredningsmetodik” (2003) som anbefales for alle som vil stå rustet til å påvise faglig svikt i sakkyndigbransjen.

Egen usikkerhet kompenseres med skitne metoder

Personkrenkelser av foreldre er vanlig hos de sakkyndige. Kanskje er den psykologiske forklaringen på denne tendensen at de sakkyndige på et eller annet bevissthetsnivå vet at de ikke holder mål faglig og menneskelig med tanke på å skulle vurdere foreldreskikkethet, barnas tilknytning og behov, hvorfor de må ty til skitne metoder for å kompensere for egen klinisk usikkerhet. Utredningskompetanse som kartlegger utsagn og feilkildenivåer skys som pesten. Mandatene legges gjerne slik til rette at det gradvis oppfyller forventningen til oppdragsgiver på sirkulært vis: 1. påvisning av særskilte behov hos barna tilpasses 2. behov for hjelpetiltak fra fagfolk/institusjoner utenfor hjemmet, sammenlignet med 3. foreldrenes evne og vilje til å se og dekke barnas spesielle omsorgsbehov tilpasset psykonomsystemets diagnostisering, herunder også foreldrenes ”samarbeidsevne” og mottakelighet for ”støtte”.

Slik legges det føringer på sakkyndigarbeidet: mandatpunktene er formulert med tanke på selvoppfyllelse. De færreste foreldre, uavhengig av tilnærmet normal intelligens, er klar over disse forutsetningene som er innarbeidet i sakkyndigarbeidet. Advokatene sover enten, eller er likegyldige, metodekrav er de lite trent til å følge, kvalitetssikring som forebygger uredelig selvoppfyllelse har jurister ikke begreper om. Det er små forhold og svært tette bånd i fagmiljøene. Knapt noen tør å gå i mot strømmen. Man biter ikke den hånden som gir mat. Kritikk av uredelige kolleger og systembetingelser kan bety utestengelse og arbeidsløshet.