Dermed kan det i realiteten være byråkratene i departementene som ikke bare utformer lovene, men også legger premissene for når og hvordan de skal vedtas. Stortinget har sin egen dagsorden og prosedyrer. På denne tiden av året (februar) hender det at stortingsrepresentantene har lite å gjøre mens de venter på rushet av lovforslag. En viss timeplan er det alltids, men det er ikke uvanlig at behandling av lover utsettes. De av oss som har fulgt nøye med på enkelte lovgiverprosesser, vet også av erfaring at det er omtrent umulig å få en stortingsrepresentant i tale før lovforslaget (odelstingsproposisjon, forkortet ot.prp) er behandlet i komiteen og innstillingen klar. Da er løpet ofte kjørt. Selve debatten i stortingssalen er ofte rent internt skuespill. Galleriet er ofte tomt for folk.

I en del lovspørsmål sendes det ut høringsnotater eller NOUer (forkortelse for Norges Offentlige Utredninger) fra de enkelte departementene slik at folket, fortrinnsvis gjennom registrerte organisasjoner, kan uttale seg om enkeltregler og større linjer. Jeg har skrevet en del slike og i mange tilfeller fulgt nøye med på hvordan høringsuttalelser blir reflektert i den videre behandlingen. Det viser seg ofte at vesentlige kommentarer underkommuniseres. Departementene siler hvilke høringsuttalelser de vil at stortinget senere skal kunne lese som demokratisk grunnlag for lovgivning. De systemvennlige organisasjonene med sugerør i statskassa tilgodesees med referanser, mens mer kritiske røster underslåes. Man kan spørre hva vitsen er med høringsrunder hvis ikke bredden i uttalelser blir formidlet til de som skal vedta lovene.

Det er regjeringen som setter ned lovutvalgene. Disse settes sammen av fagfolk og representanter for interessegrupper og gir tilsynelatende et skinn av demokratisk utvelgelse. Men følger man nøyere med vil man kunne oppdage at utforming av mandater og andre føringer gir stor makt til departementenes egne sekretærer. For min egen del har jeg fulgt særlig tett på Barne- og foreldrelovgivningen. Den siste større utredningen heter ”Med barnet i fokus” (NOU 2008:9). Fine ord. Ingen av de 11 utvalgsmedlemmene, hvorav 4 professorer, hadde en eneste relevant faglitterær referanse å vise til på det aktuelle området. I et land som skryter av høyt utdanningsnivå og demokrati og greier, presterte altså regjeringen å utnevne et utvalg uten dokumentert kompetanse utover visse medlemmers formelle utdannelse (et par tre jurister). Slik mangel på respekt for de som skal leve med lovene, er ikke helt uvanlig. Hadde dette gått an på andre områder enn Barn og Foreldre? Kan man forestille seg et utvalg som skal utrede fremdrift og vedlikehold for oljeboring, for finanslovgivning, for avansert infrastruktur innenfor offentlig og privat sekter. Med den høyeste viktighet. Men uten at fagfolkene kan vise til noe som helst av kvalifikasjoner. Det er kun når man går tett på disse prosessene at man oppdager svikten. Høringsrunder gir mulighet til å påpeke sviktende faglig grunnlag, f.eks hvordan eksisterende lovverk fungerer og hva man kan forvente seg av ny lovgivning.

De som advarte mot å senke aldergrensen for å høre barn helet ned i 7 års alder i rettssaker, fikk selvsagt rett. Presset på barna er merkbart, men hvitvaskprogrammene går for fullt. Det samme gjelder bruken av sakkyndige i fri dressur. Presset på partene til å inngå forlik virker demoraliserende på profesjonelle aktører som selvsagt vet at de skyver påstått forsoning mellom partene foran sine egne bekvemmelighetshensyn.

Før eller senere må disse lovene (Barneloven er som man forstår det området jeg har befattet meg mest med) revideres på nytt. Spørsmålet blir da, på nytt, hvordan man har lært av erfaring. De store profesjonsforeningene utøver stor makt på regjering og byråkrati. Det handler ikke utelukkende om markedsandeler, men også om å dekke over kompetansesvikt. Psykologforeningen har i årevis administrert utdanningen av sakkyndige i barnelov og barnevernsaker, men uten å kunne eller ville definere kvalitetssikring. Begrepet rettsliggjøring har eksistert lenge men ikke blitt gjenstand for refleksjon i medieoffentligheten. Kort fortalt innebærer det at stadig flere livsområder reguleres av lov og rett. En annen side av denne mekanismen er at statsmaktene gir fra seg mer og mer makt.

Fullmaktslovgivning er både praktisk og nødvendig, men langt fra tilgjengelig for åpenhet og gjennomsiktighet. Samspillet mellom statsmaktene og fagmiljøer blir tatt opp i en senere artikkel om ”Kunnskapssamfunnet”. Det gjelder også i hvilken grad erfaringer med makt og demokrati blir til større prosjekter som ”Makt og demokratiutredningen”. Hva fant man egentlig ut? Og hvordan ble resultatene formidlet? Norge er et rikt land. Vi har råd til en masse ombud og direktorater, nye vekstnæringer på linje med krisesentre og barnevern: Opptatthet av omsorgssvikt og overgrep (mørketallene er som kjent alltid store) er også viktige saker for politikere av alle farger. Når kommunesammenslåingsreformen skal promoteres, er argumentet om et mer effektivt og kompetent barnevern på plass.

En effekt av kommunesammenslåing er, motsatt av hva man påstår, økning i byråkrati. Vi har sett det med NAV-reformen, med skatt og folkeregister. Det blir ikke mer nærhet til beslutningene for ulike brukergrupper, heller tvert imot. Når avstanden er erkjent oppstår også frustrasjonene. Sammenslåinger og omorganiseringer er egne vekstnæringer som trenger sine konsulenter. Vi har i dagens Norge en formidabel vekst i lobbyister og samfunnskontakter. At disse i det hele tatt har livets rett, at svært mange tar seg råd til å betale for strengt tatt unødvendige og fordyrende mellomledd for å oppnå innflytelse, forteller om et samfunn som er blitt mindre demokratisk, mindre nært og mindre direkte tilgjengelig. Et samfunn hvor man helst bør ha svingod råd til å pushe sine interesser. Med våre folkevalgte som mottakere.

Tanken om et representativt demokrati er ikke dum. I solidaritet med antatt svakerestilte grupper innrømmes f.eks Finnmarks befolkning langt flere representanter enn folketallet tilsier. Oslo er tilsvarende underrepresentert. I dag velges det trøndere inn fra vestlandet. Mer interessant enn hvor i geografien polikerne kommer fra, er hvilken bakgrunn de har sosialt og yrkesmessig. Kommuneansatte fyller opp kommunestyrene, på riksnivå er det også en tendens til at offentlig ansatte er overrepresentert, iallfall i forhold til primærnæringer og industri. Når grensene mellom innflytelsesnivåene flyter, er det ikke alltid så enkelt å oppdage byråkratiets egen politiske agenda. Et voksende byråkrati har også sine særinteresser.