Men like forbannet hevder presse og media at de er selvstendige og utgjør ”den fjerde statsmakt”. Selv om de er subsidiert i hue og ræva. Å pirke i statsstøtten er tabu. For ordens skyld: Med presse og media menes også forlag og andre virksomheter som gjennom kommersiell virksomhet og ytringer gjør krav på posisjoner i medieoffentligheten. Det er formidling av informasjon som definerer medier, herunder også hvordan viktig informasjon publikum kan tenkes å ha krav på og være interessert i, siles eller underslåes eller bortadministreres. Toneangivende medier er eksperter på å skyve vikarierende hensyn foran seg: hva folket vil ha, hva leserne krever, eller rett og slett hva leserne forstår. Stikk den!

Jeg bruker Pressen som felles betegnelse på alle nyhetsmedier. Forlagspolitikk, bokavtaler, momsfritak og andre sikkert interessante og viktige temaer blir for omfattende til å taes opp her. Behovet for å holde seg orientert i et samfunn er selve fundamentet sammen med behovet for å ytre seg. Ytringsfriheten er pressens største fane, men denne gjelder ikke for alle. Iallfall ikke på alle områder, og iallfall ikke når medias svikt påpekes. Det er når pressen må forholde seg til de andre statsmaktene at uavhengigheten settes på prøve. På nyåret satte Aftenposten tilsynelatende fokus på sakkyndige i retten. Men uten å fokusere sentrale temaer som oppnevning og mandat, strukturelle nivåer som mer enn noe annet forteller om det nære og intime forholdet mellom systemaktører med interesse og behov for prestisje og markedsandeler.

Norges største avis er ikke snau med egenreklamen: ”Aftenposten avslører”. Men ikke et ord om sentrale størrelser som forskjell på kvalitetskontroll og kvalitetssikring. Ikke usannsynlig er dette symptomatisk for en av flere overordnede tendenser: kildekritikken som gradvis forsvinner, både fra pensumet på journalistutdanningen (det blir flere og flere med formell kompetanse, færre og færre skrive- og taleføre) og i det praktiske søket og formidlingen av nyhets- og annet stoff. Kvalitetssikring betyr kort og godt automatisk og systematisk feilkildesøk, med tilhørende tilbakemelding og oppdatering. Slike metoder har tydeligvis ikke norske journalister respekt for. Det profiterer norske dommere og sakkyndige på. Når lekfolk gjør media oppmerksom på deres forsømmelser, stikker piggene frem. De største og mektigste mediene er oftest de verste, i betydningen systemservile inntil det selvutslettende.

Er norske mediefolk svake på kildekritikk, er de dessto mer ivrige på synsing. Eller kommentarer som det helst fremstilles som. På slutten av forrige århundre (1990-tallet) utviklet det seg en trend som først ble toneangivende på kontinentet og de store anglo-amerikanske avisene norske redaktører beundrer grenseløst. Leserne tror kanskje jeg spøker, men trenden som nå har festet seg for godt virker det som, heter på medieakademisk språk ”overgripende journalistikk”. Kort fortalt innebærer den mindre undersøkelser av journalistisk karakter, men dessto mer kommentarer som dekker og overlapper de områdene hvor det strengt tatt ikke bedrives særlig journalistikk. Dette er arbeidsbesparende, økonomisk lønnsomt, og bidrar til å dyrke frem åndelig-moralsk latskap i kommentariatets demokratur.

Vi har noen verstinger vi ikke skal navngi her, men de er ikke vanskelige å oppdage hvis man følger litt med i Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, NRK og TV2. Myten om medias rolle og påståtte uavhengighet motbevises stadig av media selv med flokkmentaliteten som rådende ideologi. Ett ferskt eksempel er den mye omtalte Amelia-saken om et papirløst tilfelle av en asylsøker som tilsynelatende fikk hele Norge til å støtte sin sak. ”Sivilsamfunnet viser makt” påstod en synser på privilegert kommentatorplass i Aftenposten. 2000 mennesker gikk i demonstrasjonstog, en del flere tusen twitret, likte på Facebook og deltok i nettdebatter hvor stemningen snart snudde. Kanskje bidro Amelias egen røst til ufrivillig å nyansere bildet da hun svarte på det eneste unntaksvis noenlunde saklige spørsmålet en norsk journalist fant på å stille (NRKs HW Steinfeldt på flyet til Moskva: om at Amelia vitterlig hadde brukt falskt navn og gitt flere uriktige opplysninger): ”Det er en virkelighet jeg ikke tar innover meg”.

I disse dager skjer det saker og ting i Nord-Afrika, i flere araberland er det opprør og et par diktatorer har visstnok allerede abdisert (Egypts Mubarak og Libyas Gadaffi). Opprøret som utvilsomt er folkelig, illustrert med lyd og bilde av gatekamper og skrikende demonstranter, kalles i moderne norske medier for ”internettrevolusjonen”, med henvisning til at nye digitale medier har gjort det mulig å spre budskap og samle motstanden mot regimene. Denne forståelsen av hvordan medier og organisert motstand fungerer trenger ikke være 100 prosent gal, men er vel mer et uttrykk for at medier overdriver egen betydning når det passer seg, også de mediene de selverklært viktigste mediene ikke selv behersker eller respekterer. Den amerikanske kulturkritikeren Marshall McLuhan (1911-1980) er kjent for utsagnet ”The Medium is the Message”, kort og forenklet oversatt til ”media er budskapet”.

I dette ligger en kritikk av at media selv med sine institusjoner og hensyn kan komme i skade for å bli viktigere enn det som skal formidles; en selvdyrkende masse av nyhetsformidlere (omforent betegnelse da journalist for alvor ble et skjellsord på 80-tallet) som ikke evner å se og lukte ut over eget revir. McLuhans ordspill inneholder 4 varianter : “The Medium is the Message, The Medium is the Mess Age, The Medium is the Mass Age, og til sist: The Medium is the Massage”. Say no more: leseren får selv gjøre seg sine refleksjoner, også over om norske mediefolk har tatt disse ulike betydningene inn over seg. Da mediefag ble mulig å studere på Universiteter i Norge, het det først massekommunikasjon. Det var kanskje ikke så galt. Erkjennelsen av problemene med å representere massene burde kanskje vært kommunisert mer tydelig.

Samtidig med tendensen til at stadig flere mediefolk nå driver med PR og informasjon, samfunnskontakt og hva det nå heter. Da Sigurd Allern forsket som verst på 90-tallet, fant han raskt ut at det var blitt flere informasjonsmedarbeidere enn journalister. Hvilken betydning har dette fått for demokrati, makt og innflytelse? Når journalister, riktignok i en ny rolle og med andre arbeids- og oppdragsgivere, i en tid hvor det drives mindre og mindre journalistikk, i teori så vel som i praksis, legger premissene, også for hva norske medier etter hvert formidler som nyheter og toneangivende synspunkter (leseren får ha meg unnskyld alle bisetningene, men så mange forbehold må man noen ganger ta). Jeg skal senere i serien ta for meg ”Konsulentsamfunnet” i en egen artikkel. Da vil jeg belyse hvor problematisk det er at enkelte aktører skifter beite just like that. Bjarne Håkon Hansen – syndromet i norsk demokrati og samfunnsliv innebærer ikke bare utglidninger i roller, men også en aksept for at mindre synlige former for korrupsjon legaliseres - i styringen av informasjon, og i verste fall: i styringen av samfunnet.

På nyåret skiftet redaktør Hans Kristian Amundsen jobben i Nordlys (Ap-avis) med utnevnelse som statssekretær i Fiskeri- og kystdepartementet (Ap). Hvor viktig hans kompetanse som mediemann er og blir for regjeringen kan vi kun spekulere i, ingenting av hans bidrag til måten å styre landet på vil vi noensinne få vite noesomhelst om. Det er grunner til at det bør være vanntette skott mellom ulike virksomheter, statsmakter så vel som næringer. Karantenetid (6 mnd for BH Hansen før han kunne begynne å jobbe for First House til 4000 kroner timen) er ikke nok. En grunn er muligheten for å spore kilden. Flyter det for mye slik at det skvalper over vantene, blir situasjonen uklar, ugjennomsiktlig: de som har noe de vil skjule kan vanne ut både begreper og kildesituasjon. Der er vi i dag. Internet og Wikileaks har ikke nødvendigvis gjort samfunnet mer oversiktlig og demokratisk. Men håpet er likevel at de nye digitale mediene kan utfordre de etablerte mediene.