Oslo. Publisert 4.3.2011

Av frilansskribent Ole Texmo

Med en passe catchy overskrift formidler Dagens Næringsliv (19.02.11) resultater fra en undersøkelse: ”Sykt høyt kvinnefravær”. To forskere fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) har sett på sykefraværet og ulike forklaringer. I DNs ingress spisses problemstillingen: ”Kvinner er mye mer borte fra jobben enn menn. Ingen vet hvorfor.” Er dette riktig? Er det riktig fremstilt, og hvor oppsiktsvekkende er det at man ikke har noen holdbar forklaring på fenomenet undersøkt? Er det kritikkverdig at norske forskere, politikere, fagfolk og beslutningstakere i et avansert demokrati ikke har klart å skaffe seg kunnskap om et spørsmål som har betydning for både arbeidstakere og arbeidsgivere; for helse og trivsel; for samfunnsklima og livskvalitet?

Vi lar spørsmålene hvile så lenge. Kunnskap og informasjon er ikke nødvendigvis det samme. I et samfunn med mye informasjonsflyt gjennom ulike medier og mellom etater, er ikke alt som presenteres eller gir seg ut for å være kunnskapsbasert like holdbart. Behovet for å definere krav og kriterier er tilstede, men dessverre ikke anerkjent overalt, heller ikke på de nivåene som legitimerer udanning. Norge scorer dårlig på målinger av ferdigheter hos barn og unge i basisfag som matematikk og fremmedspråk. Norske barn leser for dårlig og ligger langt bak barn fra land det er relevant å sammenligne seg med (PISA-undersøkelsen som blir offentliggjort hvert år og som viser tendenser over tid). Den norske grunnskolen får kritikk, men hvordan forklarer man elendigheten?

Ikke alle vil innrømme svakhetene i norsk utdanningssystem. Vi rekker ikke å gjennomgå alle nivåer, men dveler ved selve muligheten til å kunne skille mellom forklaring og forståelse. Vi har fått en vannvittig produksjon av samfunnsforskere som ikke er så opptatt av hard facts og empiriske undersøkelser med representative utvalg. Mange av utdanningsinstitusjonen (jo høyere jo verre) er politisert eller ideologisert. Tildeling av forskningsmidler er blitt et spill hvor nettverk og lobbyisme teller mer enn dokumenterbare kvalifikasjoner. Når det dukker opp pinlige tilfeller i storskala – sykefravær, høye strykprosenter og frafall – tall det ikke går an å bortforklare, sverger man til spekulasjoner eller fremstiller alternativt ”kvalitativ” kunnskap, eller ”forståelse” om ikkemålbare størrelser. Slik er samfunnsvitenskapene blitt.

Paradokset er at en institusjon som SSB med sine virksomheter for systematisk innhenting av data fra mange livssammenhenger, sitter på mengder av kunnskap uten å kunne forklare hvordan saker og ting henger sammen. Kunnskapstilfanget er ikke like imponerende på alle områder. Det er f.eks ingen differensiert sivilrettsstatistikk som kunne gitt oss kunnskaper om barnevern- og barnelovsaker. På strafferetten har man oppdatert statistikk om forskjellige typer anmeldelser og henleggelser; siktelser og tiltaler; dom og frifinnelser. For alle påståtte straffbare forhold. Over tid. For Barnevernsaker vet man strengt tatt ingenting om effekten av omsorgsovertakelser, hvordan det har gått med barn og foreldre. Det sammen gjelder for barnelovsaker. Vi vet ikke hvem som går til sak, på hvilket grunnlag og med hvilke anførsler. Eller hvordan utfallet bidrar til å regulere forholdet mellom partene, f.eks med hensyn til et mye brukt moment ”høyt konfliktnivå”. For ikke å nevne det mystifikke ”barnets beste”.

Et demokrati kjennetegnes ikke bare ved representative valg med politisk partiflora og ansvarsfordeling mellom statsmaktene. Et oppegående demokrati må også stille krav til kunnskapsnivået på de ulike makt- og myndighetsnivåene. I Norge har det vært en enorm utdanningseksplosjon de siste tiårene. For få år siden hadde vi 4 Universiteter i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø pluss noen få vitenskapelige høyskoler for tekniske fag, økonomi, fiskeri og landbruk. I tillegg er nå kommet Universitetet i Stavanger og i Agder, pluss ett Universitet i Bodø. Antall høyskoler spredt rundt omkring i landet kjenner jeg ikke til, men det er ikke få, det er Høyskolen på Veitastrond og i Øystre Slidre. Hvert veikryss sin høyskole, med linjer for gårdsturisme og migrasjonsdidaktikk. Utdanning er business, men det må være lov å spørre: har alle disse universitetene og høyskolene livets rett? Er etterspørselen etter akademisk arbeidskraft virkelig så stor. Hvem skal finansiere alle universitetene og høyskolene. Det lokale næringsliv?

I Norge brukes utdanning til å skjule arbeidsledighet. Problemet med for mange høyt utdannede er ikke bare inflasjon og stadig høyere formelle krav. Mange utdannes til arbeidsløshet, eller erfarer at de er overkvalifisert for en del jobber. Det er grenser for hvor mange bygdesosiologer, religionsfenomenologer, idehistorikere og litteraturvitere vi trenger. Det er greitt med noen skolerte intellektuelle til å sortere forklaring og forståelse, f.eks om ”økningen i sykefraværet de siste tredve årene” (for kvinner viser det seg). Klassekampen satte (03.03.11: ”Sykefraværsgåten”) sin vitenskapsjournalist (filosofen Bjørn Vassnes) til å presentere SSB-undersøkelsen og hvordan forskerne systematisk tilbakeviser ideologisk baserte forklaringer om kjønn og påstått likestillingsretrett. Med et oppslag til å bli klokere av.

Ikke dermed sagt at konkurransen om den beste forklaringen, også om de fenomener man mangler nok kunnskap om, er rettferdig og vilkårene likt fordelt. Myteskaping er fremdeles hovedregelen på enkelte områder. Den dramatiske økningen i antall rettssaker om barnefordeling blir av systemets egne aktører forklart med at det er blitt så attraktivt å gå til retten med sine ”anerkjente psykologer med høy integritet” (utsagn fra tingrettsdommer Erling Agder i NRK Puls 24.11.08), terskelen for å gå til sak er senket. Som om dette var ventet og ønskelig, forstå det den som kan og vil! Bukk- og havresekk – psykolog Katrin Koch som både har forsket og tilrettelagt etterutdanningen for sakkyndige, gir i Vårt Land (03.04.08) inntrykk av at foreldrene kan få gratis psykologhjelp i retten. Hvor misforstått kan dette være? For foreldrepartene, eller for de salig selvtilfredse fagfolkene.

Samtidig som det utdannes i overkant mange akademikere som priser sin status vel høyt, må vi importere fagarbeidere, omsorgsarbeidere og håndverkere. Når våre nye landmenn og kvinner med i utgangspunktet høy arbeidsmoral etter hvert får rettigheter på arbeids- og trygdemarkedet, kan det bli interessant å lese statistikkene for sykefravær. Time will show. Effekten av arbeidsinnvandring og andre bevegelser vet vi lite om. Med nye statlig støttede vekstnæringer (f.eks barnevern) oppstår også fare for prestisjeoppheng og føringer på forskningen. Vi kan neppe forvente at de mange nye kliniske sosionomene med dr.grad vil sørge for redelighet i fremstillingen om forholdet mellom kontinuitet og brudd i foreldretilknytningen når kampanjen mot ”det biologiske prinsipp” har rekruttert sine fagfolk med teft for posisjoner. Barn som rømmer fra barneverninstitusjoner eller begår selvmord er ikke tema.

Skillet mellom kunnskap og myter er viktig å gå opp. Fordi fag forutsetter metode, gjerne også hva man kaller ”kvalitetssikring” (ikke selvforsikringer som de sakkyndige psykologene lever av i sine lukkede rom), går det an å definere krav til kunnskap. De som unndrar seg slike krav og kriterier, f.eks at kunnskap og informasjon skal være etterprøvbar og dokumenterbar med mest mulig eksakte kildehenvisninger, kan mistenkes for å bedrive mytemakeri. På politisk hold er dette vanlig, de som kontrollerer pengestrømmen til forskningen kan også legge føringer. Byråkratisering gir ikke kunnskap men viser at makt og styring er viktigere for noen. På enkelte studier er det flere administrativt ansatte enn studenter. Uttrykket ”kunnskap er makt” (alternativt ”kunnskap gir makt”) er flerfoldig og en smule tvilsomt må det sies. Kunnskap kan like gjerne gi avmakt hvis den kunnskapen man sitter med ikke er relevant eller omsettelig på et tilgjengelig marked. Eller hvis etterspørselen følger andre prinsipper enn etterrettelige metodekrav. Med nye tider følger dessuten nye kunnskapskrav. En 50 år gammel filosof som kan sin Aristoteles, Francis Bacon og Immanuel Kant, men ikke skjønner seg på ”appene som gjør deg klokere”, på iphone, ipad og android, kan raskt bli akterutseilt. Uten å kunne forklare eller forstå hvorfor.

Fordi kunnskap og utdanning utelukkende er plussord brukes gjerne flotte ord og strategier som ”kvalitetsreform” når det i realiteten er svekkede krav som er policy. Lik rett til utdanning er et flott slagord, ingen er uenige om dette og grunnvilkårene. Men i praksis fører retten til f.eks videregående utdanning ofte til ensidig motivering av teoretiske almenfag hvor mange, svært mange, faller fra. Det var da vel ikke meningen. På universitetsnivå er man fortvilte over slette basiskunnskaper i matte og realfag, i fag hvor det er relativt enkelt å måle kunnskapene. I den norske skolen er man derimot ikke så opptatt av tester og måling, det skaper konkurranse og tapere, tror man. Utdanning gir formell status. Det tar seg godt ut å vise til at landet har høyt utdanningsnivå. Men samfunnet mangler mye elementærkunnskap. Bruken av påstått kompetanse i retten (les: sakkyndige) viser strengt tatt kun et instrumentelt kunnskaps- og menneskesyn. De sakkyndige brukes ikke for sine kunnskaper (som de heller ikke kan dokumentere), men kun for strategiske og beviskjedemessige formål.