Velferdsstatens røtter går langt tilbake, og kan spores til verdslige tradisjoner som legdordninger og annen forsorg i organisert form på 1100-tallet. Videre fremover i historien har fattiglover, skolelover og sunnhetskommisjoner kommet til og avløst gamle ordninger. Velferdsbegrepet slik vi kjenner det i dag ble gradvis utviklet gjennom Sosialhjelpstaten som forløpet til velferdsstaten, hvis dannelse kan tidfestes til førkrigsårene. En mer dynamisk stat vokste frem på bred og solid tverrpolitisk grunnlag. Historikere taler om ”det historiske kompromiss”, et oppgjør med mellomkrigstidens klassekamp, med levekårspolitikk og planøkonomi som ny kurs. Økonomer med Nobelprisvinner Ragnar Frisch i spissen laget nasjonalregnskap, såkalte ”strukturoversigter”, som viste den organiske sammenhengen i folkeøkonomien. Vekst og forbruk har alltid vært felles tankegods – privat og offentlig.

Et viktig moment var ideen om at økonomisk vekst ville lede ut av krisen, ikke minst ved at staten selv tok på seg oppgaven som storforbruker av varer og tjenester. I dagens samfunn med en merkelig blandingsøkonomi hvor nye typer av konsulenttjenester ser ut til å ha stor plass, er dette spesielt interessant. Satsing på utdanning er en del av dette, ikke bare grunnskole og profesjonsutdanning, men også høyere utdanning som muliggjorde at  økonomisk analyse og politiske handlingsdokumenter kunne gå hånd i hånd. Det er fremdeles økonomene fra Universitetet i Oslo som styrer Norge, Jens Stoltenberg blir regnet som en god elev. Særlig fra mellomkrigstiden har industrireisning og annen produksjon i tråd med sosialpolitiske virkemidler blitt gjennomført etter boka.

I dagens samfunn er det imidlertid langt flere som jobber i servicenæringer, den gamle arbeiderklassen er i ferd med å dø ut. I stedet har vi fått konsulentsamfunnet. Men også disse er en del av systemet, f.eks sakkyndige i ulike forkledninger i rett og forvaltning. Dagens norske velferdsstat er ikke usannsynlig en av verdens mest avanserte og mest utbygde med universelle rettigheter som hovednorm. Det betyr ikke at alt er problemfritt. Et økende byråkrati med hyppige organisatoriske omforeninger, et til dels komplisert lovverk, og alt for høye tall på syke, trygdede og uføre enn hva man skulle tro og forvente i et så flott land som vårt. Heri ligger flere paradokser. Det har grodd frem sterke profesjonsforeninger som synes mer opptatt av posisjoner og markedsandeler enn av å gjøre folk friske og motstandsdyktige.

Ikke usannsynlig (hvilket kommer som stegvise innrømmelser, senest om antall diagnostiserte Alzheimer-tilfeller) skjer det en overdrivelse og sykeliggjøring av store befolkningsgrupper. Dette henger sammen med overproduksjon av profesjoner som vi strengt tatt ikke trenger for mange av. Kliniske sosionomer, psykologer, barnevernpedagoger er etterspurt fordi nye klientskapende vekstnæringer er avhengig av å selge budskapet om store mørketall for vold, overgrep og omsorgsvikt inn i velferdsstatens egne værnede bedrifter. Barnevernet er for lengst blitt et mangehodet troll som, nå også etter egne oppfatninger, sliter med vekstsmerter i form av byråkratisering. Løsningen er selvfølgelig enda flere barnevernansatte. Det er ikke få utdanningsinstitusjoner som parasiterer på denne ideologien. Når man på 60- og 70-tallet snakket om ”den onde kausalsirkel” var det ikke denne tendensen man hadde i tankene, men fremmedgjøring, rus og fritidsproblemer. På denne tiden ble grunnlaget for den kliniske velferdsstaten tilrettelagt, med behandling og utredning i salig blanding.

Før det ble så mange sosialarbeidere at man skjønte at ikke alle hadde livets rett, og at man derfor ble mer avhengig av statens gunst, var det ikke vanskelig å ta stilling for klientene og mot samfunnets destruktive krefter: materialisme, konkurranse og fremmedgjøring. I dag fins knapt en eneste sosionom som tar klientens parti mot det offentlige. Den repressive staten hevner seg på helsepersonell som tar pasientens parti. Man kan i dag ikke forvente at fagfolk som presumptivt sett er i stand til å se systemfeilene – innenfra eller også utenfra formidlet gjennom klientsamfunnets perspektiv - vil risikere å sette sin posisjon på spill som varslere. Til en viss grad har vi å gjøre med selvoppfyllende profetier, dels ved at livsstilssykdommer nå representerer et større problem, og dels ved at saksbehandlingen gjør folk syke underveis. NAV utviklet seg raskt til å bli et mangehodet troll. Med høyt sykefravær hos sine ansatte.

Det er et paradoks at velferdsstaten som i utgangspunktet var en god ting alle var enige om i grove trekk (Høyre og Arbeiderpartiet kan aldri bli enige, verken om hvem som skal ansvaret eller hvem som skal ha æren) har vokst seg så stor at den ikke bare er uoversiktlig og konfliktskapende, men også så dyr og tungdrevet at det fins gode grunner for å avvikle sentrale deler av ytelsene. Velferd ble definert som sikkerhet for sosial og økonomisk trygghet for alle, i hovedsak materielle levekår, helse, omsorg og trygd. Diskusjoner om kostnadsnivå og omfang av ytelser, hvem som skal ha ansvar for folks velferd – staten eller den enkelte – er politiske diskurser som aldri tar slutt. Men når og hvis det blir for dyrt å opprettholde alle tilbudene over hele landet, har vi straks en annen type diskusjon, f.eks lokaliseringsdebatter om hvor region- og lokalsykehus skal ligge. Tilbud til gravide og fødende vekker følelser og ideologiske debatter, ofte med sterke innslag av moral og moralisme.

Med flere fagfolk kommer ny kunnskap og innsikt, og nye betegnelser på symptomer, syndromer og diagnoser. Dette er delvis et helsepolitisk spill med sterke innslag av lobbyisme fra profesjonene. Samtidig er det helt opplagt at nye moderne samfunn pådrar seg flere typer av sykdommer og syndromer pga problemer folk som levde og arbeidet i det gamle bonde- alternativt industrisamfunnet ikke hadde fysisk og mentalt overskudd til å stelle i stand.

I dag fins det temmelig mange traumatiserte mennesker som har vært utsatt for overgrep i loven og velferdens navn, f.eks i barnevern-institusjoner. Da Post-Traumatic-Stress-Disorder PTSD først ble anerkjent som diagnose, var det Vietnamveteran-lobbyen som vant frem. Det var nok Vietnam-traumet i politisk betydning man ville løse, ikke soldatenes lidelser og berettigede erstatningskrav.  Norske FN-soldater som frivillig gikk i krigen har oppdaget PTSD, vi får håpe og tro man ikke vil misbruke sine posisjoner.

Langt verre er det med de som ufrivillig ble gjenstand for overgrep på institusjoner. Soldater blir nesten uten unntak alltid helter, og får før eller senere sin kompensasjon og anerkjennelse. Barnevernofre derimot regnes ikke som verdige ofre, iallfall ikke som ofre for velferdsideologier på ville veier.