At penga styrer er ikke noe nytt. Men her blir det veldig tydelig. Godt vi ikke har sånt hjemme på bjerget. Næringslobbyistene vinner frem, hemmeligholdet er strengt rundt virksomheten. Spørsmålet man må stille er hvordan det er mulig å tilskrive lobbyistene så pass innflytelse. Er det noe med måten myndighetenes saksbehandling og prosedyrer gjør seg avhengig av råd og informasjon utenfra? Uten samtidig tilsyn med lobbyvirksomheten, eller kontroll av holdbarhetens informasjon. Gjennomsiktighet er det så som så med. Glidende overganger mellom offentlig og privat er for øvrig ikke bare en internasjonal trend. Det kan synes som om lobbykulturen i f.eks Brüssel, med fravær av undersøkende journalister og selvstendige nysjerrige medier, danner forbilde for hjemlige forhold.

Bruken av rådgivere og konsulenter i forskjellige sammenhenger tok for alvor fatt under det vi kaller jappe-tiden på 80-tallet. Dels har vi å gjøre med nye vekstsnæringer, dels med tendensen til at sentrale kompetanseenheter ikke holder seg med kunnskap, men stadig må ut og hente råd. Vi kan spore tendensen i presse og ukepresse: spekulasjon i usikkerhet hos enkeltmennesket i både trivielle og mer utsatte situasjoner og posisjoner. Verst er det for barnefamilier. Spekulasjon i foreldreusikkerhet er blitt offisiell politikk, hvor det brukes midler på holdningskampanjer og rekruttering til barnevern, parallelt med svekkelse av den biologiske kjernefamilie som ledd i markedsføring av profesjoner vi ikke hadde særlig bruk for tidligere. Bruk av sakkyndige i rett og forvaltning representerer forskyvning av ansvar og makt. ”Samarbeidende spesialister” i NAV-byråkratiet jobber ikke sjelden etter politiske motiver. Ikke alle lidelser og plager anses for politisk korrekte og erkjennbare.

Konsulentsamfunnet er oppstått ved at konsulentene – som betegnelse på en større gruppe som også omfatter kommunikasjonsbransjen – danner en udifferensiert og ugjennomsiktig maktgruppe, dels med egen agenda, dels rekruttert av folk fra andre statsmakter og grupper. Et interessant trekk, jf påvisninger av trekk ved utviklingen av velferdsstaten i del 6, er at staten selv er en viktig aktør, tilrettelegger, og ikke minst storforbruker av tjenester. Det offentlige bruker store summer på  kommunikasjonsstrateger, påvirkningsagenter og konsulenter av ymse slag. Med til dels tvilsom effekt og avkastning til samfunnets beste og de enkelte brukeres behov. I den grad man vil innrømme misbruk av skattebetalernes og fellesskapets midler. Det fikk ikke minst mange småkommuner som ble grundig lurt på 80-tallet merke. Omorganisering til en drøy pris. Med delvis ødelagt infrastruktur som resultat.

Noen kaller seg lobbyister og er sogar registrerte profesjonalister. De rekrutteres i hovedsak av interesseorganisasjoner som vil oppnå en bestemt lovutvikling til sin fordel – økonomisk eller også med tanke på innflytelse og rettigheter. Dette er ikke galt i seg selv. Det som er tvilsomt er at det ikke er opp til hvemsomhelst å lønne slike lobbyister, det er heller ikke like klart hvordan de arbeider. Målbarhet er det så som så med. Det aller mest tvilsomme er når og hvis besluttende myndigheter eller de som har makt på ulike nivåer, f.eks politi og rettsapparat, er tilbøyelige til å høre på godt betalte men ikke nødvendigvis kunnskapsrike lobbyisters påvirkning filtrert og hvitvasket gjennom tilsynelatende nøytrale kurser og rundskriv. Vi risikerer i værste fall politiserte domstoler og vranglære satt i system.  Markedsføring av den uvitenskapelige og konfliktdrivende Follo-modellen i barnelovsaker kan tjene som eksempel på hvordan profesjonelle aktører lar seg hjernevaske av propaganda.

I mediaoffentligheten har fått supersynsere som Elin Ørjasæter og Kjell Terje Ringdal (som jeg for enkel hets skyld kaller for KjellTRingdal). Disse tar på seg oppdrag for offentlige og private parter, og fremstår som om de var virkelige eksperter på formidling og påvirkingseffekt. I antikke Hellas kaltes de for sofister: de kunne advokatere hva som helst for hvem som helst, med hvilke som helst argumenter. De ble satt på plass av filosofen Sokrates ifølge Platon. Det er en annen skål, eller beger. KjellTRingdal propaganderer bl.a barnevernets familielobotomi, neppe helt gratis. Han kaller seg retoriker. Denne disiplinen har blitt eget fag rundtomkring, men det synes som om det kun er tale om billige triks for å overtale publikum eller masser man i utgangspunktet ikke har respekt for – en retorikk uten balanse mellom overtalelse og overbevisning. Heller ikke språkbruk som egen lingvistisk disiplin vises særlig respekt.

Som nevnt i delen om media (del 4) har antall informasjonsarbeidere og samfunnskontakter for lengst overskredet antallet journalister. Hvordan disse jobber, hvilken  kildekritikk og krav til gjennomsiktighet de forholder seg til, vet ingen. Oppdrags- og arbeidsgivere bør ha greie på hvordan nettverk og tilrettelegging foregår, men devisen synes å gjelde: hvis det funker, er det mindre interessant hvordan. Dette er pussig, for så vidt som medieforskere ikke har interessert seg for hvordan informasjonsflyten foregår i et samfunn. Kunnskap er makt, derfor er det viktig å markedsføre både ideologien og prosjektene. Et talende eksempel på ekspertveldets tvilsomhet som samtidig viser medias unnfallenhet og sviktende kildekritikk er kampanjejournalistikken som drives for barnevernet. Norske medier som Adresseavisen lar i praksis barnevernets informasjonsarbeidere legge premisser for medias fremstilling med ferdig sydde pakker som avisen så presenterer som sitt eget arbeide. Det blir selvsagt umulig å etterprøve kampanjejournalistikken når medias egne tilrettelagte feilkilder kludrer seg til.

I et oppslag på www.forskning.no om ”forskere og rådgivere i hver sin verden” aner vi en  type erkjennelse som kan vise seg å utvikle seg til en interessekonflikt når og hvis rådgiverne ikke bygger sin virksomhet på kunnskap. Tilstandene beskrives i termer av ”prosjekttyranni”: konsulentselskapene spesialiserer seg på å selge pakkeløsninger tilpasset krav i forskrifter. En kritiker omtaler praksisen slik: ”Selskapene jobber for å forutse endringer i forskriftene, og bruker slike endringer som en del av sin strategi for å få nye oppdrag eller kunder”. Låter det kjent? Fordyrende og ikke sjelden fordummende mellomledd, med påplusning av feilkildenivåer som ekstrabelastning. Akkurat som bruk av sakkyndige i rett og forvaltning. I hvilken grad konsulentveldet påvirker demokratiet i negativ retning, avhenger av øyet som ser. ”Bjarne Håkon Hanssen som symptom” er undertittelen på en fersk artikkel i tidsskriftet Samtiden nr 1, 2011 (Bjørnar Moxnes: ”Med makt i bagasjen”)

Bjarne Håkon Hanssen (BHH) er nok dessverre mer enn kun et symptom. Med syndrom forstås samlingen av flere symptomer i klynger som gjensidig forsterker hverandre negativt. I tilfeller BHH har vi med delvis planlage karriereløp med forbindelser i lukkede rom, hvor penga bestemmer informasjonstilgangen. Uklar beslutningsstruktur uten reell etterprøving av vilkår og effekter. Vi mer enn aner tilrettelegging av aksept for en korrupsjonskultur hvor politikere (i eller utenfor den formelle beslutningssfære) kan kjøpes av høystbydende. Man gir aksept for at politisk innflytelse kjøpes gjennom konsulenter og ikke gjennom åpne diskurser hvor lovgivere og beslutningstakere åpent viser hva de står for i demokratiske fora. Først og sist handler dette om i hvilken grad vi som borgere og forbrukere er villig til å akseptere korrupsjonskulturen som veiledende. Psykologisk sett har ikke konsulentene mer makt og innflytelse enn vi tilskriver dem. At de baserer seg på premisset om at holdninger og politiske standpunkter tilhører et marked for kjøp og salg; for tilbud og etterspørsel, burde gi oss nok informasjon til å styre unna. Det burde i det minste Staten og de som forvalter fellesskapets ressurser fatte. Er det ikke noe som heter ”Etisk handel”?