Blandete eller også motstridende hensyn er ikke noe unormalt ved et avansert komplekst samfunn. I disse dager (mars/april 2011) er det kjent at innføring av datalagringsdirektivet (DLD) har flertall på Stortinget. Ap og Høyre har gått i allianse. Nok en gang. Hvis direktivet blir vedtatt innebærer det retten til å lagre telefonitrafikk og annen digital korrespondanse i inntil 6 måneder. Hva overskuddsinformasjon kan brukes til i overvåkingssamfunnet trenger vi ingen George Orwell til å beskrive. Argumentasjonen for og imot følger grovt sett to spor: ett som setter hensyn til kriminalitetsbekjempelse opp mot personvernhensyn. Ett annet er fraskrivelse av nasjonal sjølråderett, en klassisk problemstilling i og omkring tilslutning til EUs indre marked. Der er vi allerede og har vært der en god stund siden EØS-avtalen kom på plass som erstatning for norsk EU-medlemskap.

Det kan finnes gode eller mindre gode grunner til å ville bytte ut folket med et annet, eller sogar sette landet og våre folkevalgte under administrasjon. Å gi fra seg myndighet på vegne av folket er imidlertid meget alvorlig. Hvilket mandat storting og regjering til enhver tid har er langt fra klart. Det er for så vidt ingen dum ide å sette sviktende norsk lov og praksis under administrasjon, f.eks på området familiepolitikk, lov og rett. Men særlig demokratisk er det ikke. Norge har satt inn store ressurser på å utvikle seg som internasjonal merkevare. Mye prestisje er knyttet til bildet av Norge som freds- og konfliktløser; bistandsnasjonen Norge er vel kjent, ikke bare når det skjer naturkatastrofer i den tredje verden. Mye business er knyttet opp til denne virksomheten. Nasjonal symbolmakt utgjør en ytterligere dimensjon. I Makt- og demokratiutredningens språk betyr Globalisering mer enn bare internasjonalisering og flyt av teknologi og arbeidskraftressurser: det er også en samtidsdiagnose.

Politisk samrøre er ikke uvanlig. Da den mye oppskrytte Oslo-avtalen (mellom Israel og Palestina) ble fremforhandlet på begynnelsen av 90-tallet, var FAFO (fagforeningenes forskningsstiftelse) en sentral aktør med nære bånd til innavlete AP-politikernettverk. Det ble aldri noen fred i Midt-Østen, men FAFO sikret seg gullkantede kontrakter for utvikling av velferdsprosjekter på Vestbredden og Gaza. Hvor pengene og velferden ble av vet kun Mona Juel og Terje Røed Larsen. Norsk bistandspolitikk er del av en merkevarebygging som samtidig sikrer norsk industri fete oppdrag. Denne form for imperalisme går hånd i hånd med deler av organiserte statssubsidierte solidaritetsbevegelsers protest mot utbytting av fattige land og himmelropende protest mot den økonomiske verdensorden Norge tjener fett på. Miljø- og utvikling er blitt flaue saker. Solidaritet med fattige og undertrykte er næringsvei, ikke utelukkende symbolsk. Norske dommere lærer den tredje verden hvordan rettsstaten skal se ut og drives. Som om vi ikke hadde nok funksjonelle analfabeter.

Norge har tatt på seg rollen som pådriver av menneskerettigheter. Her hjemme går det sånn passe fort med inkorporering og ratifisering av konvensjoner mv. Menneskerettighetsloven ble vedtatt 1999: internasjonale lover og regler Norge har sluttet seg til er dermed å regne som norsk lov, og skal respekteres og iakttaes som sådanne. I Norge har vi imidlertid solid praksis for å bryte akkurat de lovene som passer oss, når som helst statlige myndigheters prestisje står på spill. Det inntrykket er nok mer befestet ute i verden enn den norske selvgodheten er klar over. Innsidehandel og korrupsjon forbindes med norske forhold, et bilde som stemmer dårlig med inntrykket av Norge som humanitær stormakt. Skjønt her snakker vi om ulike markeder som ikke nødvendigvis overlapper hverandre. Problemet er at norske myndigheter og stuerene organisasjoner er like korrupte som børsnoterte selskaper beskyttet av uhjemlet norsk proteksjonisme. Det sier trendanalytikere og omdømmeeksperter lite eller ingenting om.

Vi holder derfor spørsmålet åpent om i hvilken grad Norge egentlig bindes av internasjonal rettsliggjøring på alle felter, og om hvilke forpliktelser som gjelder – innad og utad. Til å belyse problemstillingen er det interessant å se nærmere på hva som produseres av faglitteratur om Norges handlingsrom vs overnasjonale krav. Etter maktutredningen har både den praktisk-orienterte og den akademisk-teoretiske jussen fått nye beiteområder. Om næringsgrunnlaget er smått, er produksjonen stor (se del 5 og 6 om Kunnskapssamfunnets og Velferdsstatens vekstnæringer). Det er dog viktige problemstillinger som taes opp, f.eks betydningen av en utvidet prøvingsrett forbundet med nedslagsfeltet til den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) med tilhørende domstol i Strasbourg (EMD).

Håndhevelsen av EMK og oppfølging av EMDs avgjørelser synes fremdeles å være kun en tillitssak, slik norske akademisk orienterte jurister uttrykker seg, jf 2 artikler i Nytt Norsk Tidsskrift nr 3-4/2009 av Anine Kjærulf og Inge Lorange Backer. Sistnevnte virker å være lei hele Strasbourg-domstolen. Kan det ha sammenheng med at Norge er dømt flere ganger, i ytringsfrihetssaker og familiesaker, særlig pinlig for brudd på uskyldspresumpsjonen (EMK art 6.2)? Og at Norge ikke liker å måtte respektere de artiklene vi blir blir dømt for brudd på? Tillit kan være så mangt. Hensyn og respekt innebærer betydelig merarbeide for domstolene når påberopelser og momenter med referanse til EMK skal vektes og prøves fra tingrett og oppover i rettssyetemet. Arbidsbyrde og ressursmangel er sikkert et problem, men Backers selektive argumentasjon og eksempelbruk er tvilsom.

Backer utlegger EMDs avvisning av klager slik: ”Bare en brøkdel av disse (klagene) blir henvist til realitetsbehandling – de øvrige blir avvist fordi de ikke redegjør klart for hva det klages over, fordi mulighetene for klage og domstolsbehandling på nasjonalt nivå ikke er uttømt, eller fordi klagen anses åpenbart grunnløs”. Som om man fikk behandlet klagen uansett bare materielle og prosessuelle vilkår var oppfylt. Som om det ikke foregår en siling av klager som ikke er gjenstand for demokratisk kontroll. Som om forholdet til nasjonal suverenitet ble truet av at Norge risikerer å få smekk på fingrene for påviselig brudd på retten til familieliv. Backer er en av våre mest fremragende jurister, professor og ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og for øvrig gift med høyestererettsdommer Karin Bruzelius.

Avklaring av forholdet mellom EU og EØS er et betydelig område hvor aktiv bruk av domstolene tilskyndes. I realiteten virker det som om EU-retten gjelder uansett. Toneangivende norske jurister har få om noen motforestillinger til at EU-domstolen legger premissene for norsk retts tolkning av EØS-rettslige forpliktelser. Som nevnt er dette advokatmat. I en rapport utgitt av Europautredningen (Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU: rapport nr 3: EU/EØS-rett i norske domstoler) er det gjennomgått ca 700 (av i alt ca 1000) saker med relevante spørsmål fra 1994-2010. Motstrid er kun konstatert i 7 saker! Oppsiktsvekkende eller? Juristene later til å leve i den skjønneste harmoni. Som høyesterettsdommer Ingse Stabel sa under et stort møte 08.03.11: ”Hvorfor skulle ikke norske dommere være lojale”. Trenger vi nevne at Staten vinner langt de fleste sakene.

Forpliktelser internasjonalt er som man forstår tveegget. Norge sitter ennå på gjerdet og vil ikke ratifisere Haagkonvensjonen av 19. oktober 1996 ”om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid når det gjelder foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn” (HK 1996) Man sitter visstnok på gjerdet og venter på hva EU-landene skal bestemme seg for. Hvor demokratisk er slik ansvarsunndragelse. Å gjøre seg avhengig av hva andre måtte mene og stå for. I lov- og rettsharmoniens navn. Kan vi lenger snakke om selvstendige statsmakter?

At selvstendighet og uavhengighet som vesentlig grunnlag for demokratisk beslutningsprosess ikke lenger er like høyt aktet, ser vi et tydelig eksempel på i DLD-saken. Reelt er det flertall mot direktivet blant stortingets medlemmer. Men fordi partimedlemmer i spesielt Høyre føler seg presset til å følge sitt partis flertall, får vi en annen situasjon når det skal voteres. Hvor demokratisk er slik praksis? ”of the people, by the people, for the people”. Man kan spørre seg om det ikke snart er aktuelt med en folkeavstemning.