Som eksempel på hvor galt det kan gå, på hvor hinsidiges enhver rimelig sunn fornuft og forstand statslønnede feminister kan uttrykke seg, skal jeg bringe et sitat fra et offentlig utvalg jeg kaller Surrogatiutvalget. Rapporten ble avgitt i juni 2010, bakgrunnen for arbeidet er delvis konkrete saker som dukker opp i media. Utvalgets kvinnelige jurister skriver dette om lovens rammer: ”Kvinner og menn behandles ulikt i norsk lovgivning når det gjelder etablering/fastsetting av farskap og morskap. Dette er politisk bestemt og har til dels bakgrunn i kjønnenes ulike funksjon i forplantningen" (rapportens side 40). I en mye omtalt sak i disse dager sitter en norsk mor strandet i India med to farløse og statsløse barn. I henhold til norsk adopsjonslov får hun ikke ta med seg barna til Norge.

Hun er nemlig ikke mor til barna, det er surrogatmoren som etter norsk lov (mater est) reknast som barnets mor. Moren, hvis vi nå i det hele tatt kan kalle henne det, har kjøpt egg og kjøpt sæd. Og regner som den største selvfølgelighet at myndighetene skal stille opp for henne. Surrogati er blitt big business. Tilbøyeligheten til å skaffe seg barn ved andres innsats, i de fleste tilfellene også ved at barnet kun får en forelder, den andre er valgt vekk i barnets liv, er om ikke politisk bestemt så iallfall politisk villet. Med den nye ekteskapsloven kom det inn i lovgivningen en aksept for at instrumentelt menneskesyn er gyldig ved etablering av foreldreskap. Verken Surrogatiutvalget eller Foreldreskapsutvalget (NOU 2009:5 med den flåsete tittelen ”Farskap og annen morskap”) forandrer på dette, snarere hvitvasker tendensen.

I stedet for å lage et vettugt lovverk som fastsetter mor og fars status og rettigheter med tilhørende plikter på et logisk vis forankret i biologiske kjensgjerninger, driver man og kludrer det enda mer til. Dette er effekten av at kvinners særrettigheter og etter hvert også homofiles rettigheter får forrang. Menn som ønsker seg barn uten kvinner oppfordres til den samme demoraliserende adferd. Resultatet er planlagte far- og morløse barn. Surrogatiutvalget søker på fordekt vis å tilpasse rettstilstanden slik at løgnen om barnas opprinnelse blir hovedregel og praksis for alle kjønn og regimer: "Arbeidsgruppen vil påpeke at den ulike behandlingen av kvinner og menn i en del tilfeller oppstår fordi et heterofilt par vil kunne gi opplysninger til norske myndigheter som ikke stemmer med de underliggende forhold, uten at dette oppdages. Arbeidsgruppen mener at likebehandling så langt som mulig bør tilstrebes, men da slik at både homofile og heterofile par behandles korrekt etter gjeldende rett" (s41).

Den nye ekteskapsloven er delvis et produkt av statsstøttet lobbyvirksomhet som ikke bare sørget for å feste et solid balletak på medias potensielt kritiske røster, men som i realiteten var forankret i departementet. Flere sentrale homoaktivister har byttet jobber mellom organisasjon, departement og PR-byrå. Ikke alle pressgrupper og interesseorganisasjoner kan regne med like stor suksess. Ressursene er ulikt fordelt og forankret. De systemvennlige og politisk korrekte kan satse på sugerør både foran og bak. Slik er vårt nye demokrati. Forsøk på å rede ut kriterier for tilskriving av status som diskriminert utfra identifisering av relevante likheter og forskjeller mv, blir effektivt underslått når høringsuttalelser skal oppsummeres i den demokratiske lovgiverprosess. De etablerte mediene kan vi ikke stole på. Ikke her heller.

Mer enn 50 år senere, sliter mange ofre for barnevernet med traumatiske opplevelser mens de var i etatens "varetekt". Foto: IMR

Norske medier egner seg best som mikrofonstativ for statsråder som stundom må forholde seg til forklaringsproblemer, eller paradokser om man vil. Barnevernets kampanjer er ulogiske og uredelige, men med staten og et ukritisk pressekorps som medhjelpere går det rundt. Her en perle fra Dagsavisen i et intervju med statsråd Audun Lysbakken (29.12.10): ”Men hvordan er barnevernet blitt så skakkjørt?” Spør journalist Hannah Gitmark. Statsråden er ikke plaget av taushet: ”Man kan ikke kalle barnevernet skakkjørt, for det er ikke blitt dårligere. Barnevernet er tvert imot blitt bedre. Dette har bedret folks inntrykk, som igjen gjør at flere i dag melder sin bekymring. Det gjør at ressursene vi har i dag, ikke strekker til. Det er egentlig et paradoks, forklarer Lysbakken”. Som et ekko av kommunikasjonsstrateg Kjell T. Ringdal. Jobben for barnevernet er sak nummer en for Lysbakken. Lysbakken er ikke like imøtekommende overfor barnevernsofre rammet av PTSD og andre langtidseffekter etter opphold på barnehjem. Hva vil skje når Staten blir saksøkt? Vil Lysbakken oppdage nye paradokser? Mange av de problemene en moderne velferds- og rettsstat skaper er å betrakte som systemfeil, delvis basert på ulikeverd og et farlig menneskesyn. Profesjonalisering har ikke nødvendigvis ført til økt kompetanse – til klientsamfunnets beste. Kanskje har Lysbakken vært i nærheten av noen tanker om velferdsstatens organisering og legitimitet. Rettsliggjøringen på familie- og personrettens område er allerede kommet langt, for langt. Dette er tråder jeg har forsøkt å nøste sammen i flere av denne artikkelseriens deler.

Å oppdage motsetninger, eller paradokser om man vil, er dessverre ikke så vanskelig. Kanskje har mennesket en sperre mot å tro at ondskap og dumskap i mer og mindre politisk villet kombinasjon, er mulig med de ”rette” midlene. Og de ”rette” målene. Holder vi oss til metodespråket og summerer opp feilkilder i ulike fremstillinger, f.eks i lovgiverprosessen, for ikke å nevne i medienes ukritiske formidling, er det ikke urimelig å snakke om at demokratiet forvitrer i mer enn en forstand. Ikke utelukkende ved at folkevalgte organer gir fra seg makt og innflytelse til f.eks rettsapparatet, men at også verdier som redelighet og opplysning blir fjernere. Det sammensatte samfunn må ikke være eller betraktes som ugjennomsiktig, selv om enkelte yrkesgrupper kan ri to hester og i realiteten motarbeide opplysning og avklaring.

Det er ikke umulig å forstå samfunnet, verken slik det var, slik det har blitt, eller slik det (dessverre eller hvorfor ikke forhåpentligvis) kommer til å bli – med eller uten vår innsats. Det er ikke håpløst å forsøke å forandre til noe bedre, men det krever kunnskap. Jeg håper jeg har bidratt med noe i denne serien som med fordel kan leses frem og tilbake, ut og inn, opp og ned, slik jeg selv har forsøkt å nøste sammen de ulike trådene til en begripelig vev. Et levende demokrati er avhengig av et aktivt sivilsamfunn. I kveld skal jeg på foredrag om ”Hva betyr det for samfunnet at jurister ikke får undervisning i etikk?” hos ”Foreningen for fremme av sivilt mot”. Et åpent møte om et tema som verken er pensum i profesjonsstudiene eller tema i redaktørforeningens lukkede arrangementer for spesielt innbudte.