![]() Oslo. Publisert 7.4.2011 Av frilansskribent Ole Texmo Norge er et merkelig land. At landet vårt er sammensatt – politisk, menneskelig og kulturelt - gjør det interessant om enn ikke alltid like spiselig. En del konstruksjoner er mildest talt utfordringer for fordøyelsen. Mangfold er bra, fargerikt felleskap beriker livet, på dette punkt er jeg verken ironisk eller skeptisk; verken innvandrerfiendtlig eller homofob for den del. Men når en statsråd for familiesaker sier at den nye ekteskapslovkonstruksjonen er ”det eneste anstendige” (Anniken Huitfeldt) må det være lov å reagere. Hvor selvfølgelig er det at lesbiske skal ha rett til å få barn? Spørsmål om diskriminering har virkelig fått nye dimensjoner etter at statsfeminismens værnede bedrifter i årevis har promotert og prioritert saker som etter hvert har gitt homofile og lesbiske status som urettmessig behandlet. I forhold til muligheten for å få barn. Som eksempel på hvor galt det kan gå, på hvor hinsidiges enhver rimelig sunn fornuft og forstand statslønnede feminister kan uttrykke seg, skal jeg bringe et sitat fra et offentlig utvalg jeg kaller Surrogatiutvalget. Rapporten ble avgitt i juni 2010, bakgrunnen for arbeidet er delvis konkrete saker som dukker opp i media. Utvalgets kvinnelige jurister skriver dette om lovens rammer: ”Kvinner og menn behandles ulikt i norsk lovgivning når det gjelder etablering/fastsetting av farskap og morskap. Dette er politisk bestemt og har til dels bakgrunn i kjønnenes ulike funksjon i forplantningen" (rapportens side 40). I en mye omtalt sak i disse dager sitter en norsk mor strandet i India med to farløse og statsløse barn. I henhold til norsk adopsjonslov får hun ikke ta med seg barna til Norge. Hun er nemlig ikke mor til barna, det er surrogatmoren som etter norsk lov (mater est) reknast som barnets mor. Moren, hvis vi nå i det hele tatt kan kalle henne det, har kjøpt egg og kjøpt sæd. Og regner som den største selvfølgelighet at myndighetene skal stille opp for henne. Surrogati er blitt big business. Tilbøyeligheten til å skaffe seg barn ved andres innsats, i de fleste tilfellene også ved at barnet kun får en forelder, den andre er valgt vekk i barnets liv, er om ikke politisk bestemt så iallfall politisk villet. Med den nye ekteskapsloven kom det inn i lovgivningen en aksept for at instrumentelt menneskesyn er gyldig ved etablering av foreldreskap. Verken Surrogatiutvalget eller Foreldreskapsutvalget (NOU 2009:5 med den flåsete tittelen ”Farskap og annen morskap”) forandrer på dette, snarere hvitvasker tendensen. I stedet for å lage et vettugt lovverk som fastsetter mor og fars status og rettigheter med tilhørende plikter på et logisk vis forankret i biologiske kjensgjerninger, driver man og kludrer det enda mer til. Dette er effekten av at kvinners særrettigheter og etter hvert også homofiles rettigheter får forrang. Menn som ønsker seg barn uten kvinner oppfordres til den samme demoraliserende adferd. Resultatet er planlagte far- og morløse barn. Surrogatiutvalget søker på fordekt vis å tilpasse rettstilstanden slik at løgnen om barnas opprinnelse blir hovedregel og praksis for alle kjønn og regimer: "Arbeidsgruppen vil påpeke at den ulike behandlingen av kvinner og menn i en del tilfeller oppstår fordi et heterofilt par vil kunne gi opplysninger til norske myndigheter som ikke stemmer med de underliggende forhold, uten at dette oppdages. Arbeidsgruppen mener at likebehandling så langt som mulig bør tilstrebes, men da slik at både homofile og heterofile par behandles korrekt etter gjeldende rett" (s41). Den nye ekteskapsloven er delvis et produkt av statsstøttet lobbyvirksomhet som ikke bare sørget for å feste et solid balletak på medias potensielt kritiske røster, men som i realiteten var forankret i departementet. Flere sentrale homoaktivister har byttet jobber mellom organisasjon, departement og PR-byrå. Ikke alle pressgrupper og interesseorganisasjoner kan regne med like stor suksess. Ressursene er ulikt fordelt og forankret. De systemvennlige og politisk korrekte kan satse på sugerør både foran og bak. Slik er vårt nye demokrati. Forsøk på å rede ut kriterier for tilskriving av status som diskriminert utfra identifisering av relevante likheter og forskjeller mv, blir effektivt underslått når høringsuttalelser skal oppsummeres i den demokratiske lovgiverprosess. De etablerte mediene kan vi ikke stole på. Ikke her heller.
Å oppdage motsetninger, eller paradokser om man vil, er dessverre ikke så vanskelig. Kanskje har mennesket en sperre mot å tro at ondskap og dumskap i mer og mindre politisk villet kombinasjon, er mulig med de ”rette” midlene. Og de ”rette” målene. Holder vi oss til metodespråket og summerer opp feilkilder i ulike fremstillinger, f.eks i lovgiverprosessen, for ikke å nevne i medienes ukritiske formidling, er det ikke urimelig å snakke om at demokratiet forvitrer i mer enn en forstand. Ikke utelukkende ved at folkevalgte organer gir fra seg makt og innflytelse til f.eks rettsapparatet, men at også verdier som redelighet og opplysning blir fjernere. Det sammensatte samfunn må ikke være eller betraktes som ugjennomsiktig, selv om enkelte yrkesgrupper kan ri to hester og i realiteten motarbeide opplysning og avklaring. Det er ikke umulig å forstå samfunnet, verken slik det var, slik det har blitt, eller slik det (dessverre eller hvorfor ikke forhåpentligvis) kommer til å bli – med eller uten vår innsats. Det er ikke håpløst å forsøke å forandre til noe bedre, men det krever kunnskap. Jeg håper jeg har bidratt med noe i denne serien som med fordel kan leses frem og tilbake, ut og inn, opp og ned, slik jeg selv har forsøkt å nøste sammen de ulike trådene til en begripelig vev. Et levende demokrati er avhengig av et aktivt sivilsamfunn. I kveld skal jeg på foredrag om ”Hva betyr det for samfunnet at jurister ikke får undervisning i etikk?” hos ”Foreningen for fremme av sivilt mot”. Et åpent møte om et tema som verken er pensum i profesjonsstudiene eller tema i redaktørforeningens lukkede arrangementer for spesielt innbudte. |
||
NETTMAGASINET SFM.NO. (SAMFUNNSMAGASINET) |