SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 4: Gruppesøksmål- hensiktsmessighet for hvem ?

Oslo. Publisert 1.3.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

Gruppesøksmål er en prosessform som er i ferd med å bli mer og mer aktuell. I så måte er den nye Tvisteloven på høyde med samfunnsutviklingen. Masseerstatningssaker hvor saksøkere med tilnærmet likt rettslig og faktisk grunnlag går sammen eller innbyr til felles søksmål har også nådd nyhetene, jf fersk oppslag i TV2 28.02.09 hvor en sak reist av småkjøpmenn i opposisjon til Rema-Reitans forretningsimperium er omtalt. Vilkår for å reise sak er flerdelte, for så vidt som grenseoppgangen mellom form og innhold viser at formkravene er viktigst, og at det er hensynet til rettens mulighet for å velge den beste behandlingsmåte for sakens gjenstand(er) som er avgjørende. Stikkord her er prosessøkonomi: rask og effektiv avvikling.

Få saker er 100 % like

Dommerens skjønn er suverent, hvilket betyr at om man får seg tildelt en dommer som verken er skolert i gruppesøksmål som prosessform, eller innstilt på å la de materielle spørsmålene blir prøvd, kan løpet være kjørt. Dette tiltross for at saken kan bli prøvd individuelt for de enkelte parter. Et sentralt vilkår er allerede nevnt, nemlig likhet. Ettersom loven er ny og rettspraksis ikke har nedfelt seg som veiledende, verken for retten selv eller det rettssøkende publikum, vet vi lite om hvordan dette virker i praksis. Likhet kan ikke være et absolutt krav, men at den definerte gruppen har felles spørsmål den vil ha avklart. Få om noen saksforhold er helt 100 % like på alle punkter. Prinsipielt kan det imidlertid være viktig å få avklart ansvarsforhold i forhold til en eller flere saksøkte.

Også gruppen av saksøkte kan ha individuelle variasjoner. Tenker man seg Staten som en aktør, kan man samtidig forestille seg kommunene som en gruppe samlet, men med individuelle forhold hva betreffer graden av oppfylt ansvar. Bruker man barnevernets inngripen og unnlatelse respektive som tenkte tvistegjenstander, kan vi se for oss mange interessante problemstillinger når det kommer til summering av likhetsfaktorer og differensiering for forskjeller. Med et systemlojalt dommerskjønn kan det gå riktig galt. Tvisteloven (kapittel 35, lov av 17.06.2005) forutsetter at det krav som reises kan behandles av ordinær rett, og etter lovens øvrige regler. Det kan bety at krav som forutsetter fagkyndige meddommerne kan sjaltes vekk, f. eks erstatning for psykisk skade påført av det offentlige.

Tilrettelagt for splitt og hersk?

Behovet for rettslig avklaring kan ses på som viktig både for den enkelte, gruppen av potensielle saksøkere, og for systemet selv, dvs både domstolen og andre myndighetsnivåer. Spørsmålet om hvilke typer saker som egner seg for gruppesøksmål er i høyeste grad åpent. Men visse signaler kan man merke seg. At retten må godkjenne søksmålet innebærer at saksforberedelsesprosessen kan bli omfattende når f. eks kravet om likhet skal vurderes. Også antallet rettssubjekter må kartlegges noenlunde, slik at godkjenningsprosedyrene kan trekke ut i tid. Hva som er den best egnede prosessform vil undertiden også bli vurdert av de individuelle saksøkerne som har anledning til å trekke seg. Som man forstår er denne jussen ikke helt enkel. Et vilkår et at grupperepresentant utpekes. Blir det strid om dennes status og mandat innad i gruppen, kan det være tilrettelagt for splitt og hersk. Og ytre manipulering.

Retten bestemmer, etter godkjenning og varsel om frister for registrering, om saken skal fremmes med krav om registrering av gruppens medlemmer. Da er rammer og avgrensing av krav foretatt. Retten kan senere omgjøre en godkjenning hvis det viser seg at gruppesøksmålet ikke egner seg, eller at krav bør få en annen avgrensning. Visse krav kan vise seg å passe bedre som egne søksmål. At domstolen har anledning til å jonglere med krav og gjenstander, og i realiteten sortere forholdet mellom klientmotivert gruppeidentifisering og individuelle hensyn, er både og. Vi kan forestille oss en situasjon hvor den praktiske saksbehandling av partsstatus (på- og avmelding, varsling i form av lovpålagt prosessmeddelelse begge veier mv) og krav, blir så slitsom at prosessformen utfra arbeidsmiljøhensyn anses som uegnet.

Hvilke saker egner seg?

Selv om saken var god. For det enkelte tilfelle. Enklere for lekfolk å forstå blir dette heller ikke når et begrep som ”subjektiv kumulasjon” introduseres. Hvor stort må antallet av saksøkere være for at retten godkjenner søksmålet som gruppeprosess? Et krav er at gruppesøksmål er aktuelt når subjektiv kumulasjon er utgjennomførbart, dvs at det blir for arbeidskrevende å behandle summen av krav individuelt for hver saksøker. Gruppeprosessen skal være den beste behandlingsformen. Spørsmålet er om det er den beste formen for partene, eller for rettssystemet utelukkende. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hvilke saker som egner seg. Når kravet og kravets betydning som fellesnevner er lett å identifisere, og ikke minst bli enige om internt i en gruppe, er et viktig premiss lagt.

Saker som egner seg godt er typisk hvor medlemmer av et borettslag eller forbrukere med definert felles tilhørighet til geografi, gjenstander og saksforhold, går sammen om å reise sak. Både for retten og for partene kan gruppeprosess være å foretrekke når direkte berørte parter enkelt kan samle seg om krav som imidlertid kan vurderes forskjellig ved utmåling av erstatning. Den nye lovinnretningen er tidsmessig, men er ikke fri for fallgruver. For spesielt interesserte anbefales en artikkel i Jussens Venner vol 43 ss179-211 av dommerfullmektig Torbjørn Hagerup Nagelhus (2008) hvor en god del flere momenter er belyst, først og fremst prosessuelt. Hvilke materielle krav som kan bedømmes iht. reglene om gruppeprosess, avhenger i særlig grad om vurdering av individuelle forskjeller kan bli for omfattende.

"Trick of the trial"

Et annet moment er hensyn til rettsenhet, dvs likebehandling av krav med forventet likt utfall. Sånn sett ligger det en oppfordring til det rettssøkende publikum om å samle seg om kravene. Man kan tenke seg sakstyper hvor fellesnevneren ligger på et prinsipielt viktig plan, men hvor likheten mellom de individuelle sakenes materialitet ikke er altfor opplagt. Foreldre som har mistet kontakten med sine barn etter myndighetsovergrep, umuliggjort ved samværsabotasje eller annen systembeskyttet obstruksjon, kan tenkes å gå sammen og reise sak. Hvis retten ikke ønsker å møte seg selv i døren, f. eks ved å vurdere måten sakene – felles og enkeltvis – har blitt behandlet i retten tidligere, er avvisning snublende nær. Selv om behovet for klarlegging av rettstilstanden for erstatningsansvar er viktig, også fra systemhold.

Vilkår for og hensyn til oppnevning av grupperepresentant kan vise seg å bli en virkelig ”trick of the trial”. Hvor skal lojaliteten ligge? Hos gruppen eller hos systemets behov for regulering? Økonomisk ansvar ved å anlegge sak av denne type er også et moment. Organisasjoner kan spille en viktig rolle, enten som utpekte grupperepresentanter eller som hjelpeintervenienter. Særlig tanken om masseerstatningssaker aktualiserer gruppesøksmål. Vi har liten eller ingen rettspraksis ennå. Men det burde ligge brukbart an til å kjøre noen utsøkte pilotsaker for avklaring. Testsaker om systemovergrep bør med fordel kunne prøves uten fare for økonomisk ruin om man skulle tape. Hvis kravet godkjennes. På skjønnsmessig grunnlag.