SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 5: Nye justismordsaker: når menn skal dømmast

Oslo. Publisert 7.3.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

I 2002 ble en norsk statsborger med nordafrikansk bakgrunn dømt for vold mot sin kone. Dommen nådde media før den var rettskraftig, og før domsteksten var kjent for tiltalte. Mannen har før og etter dommen benektet at det forekom vold, han har også benektet at han var gift med kvinnen som er fra samme opprinnelsesland. Kvinnens anmeldelse ble først henlagt, men etter påtrykk fra kvinnens advokat som hevdet at ”familievold" er et prioritert politisk område”, ble saken gjenåpnet. Kvinnen hadde pr 2000 oppholdt seg 3 ½ mnd på krisesenter i forkant av de angivelige voldsepisodene. Studier av sakens dokumenter viser at kvinnens fremstilling og påstander er skreddersydde for det inntrykket man vil skape om ”vold i nære relasjoner”. Mannen ble dømt uten beviser. Vigselsattesten er forfalsket.

Asylindustrien som ny vekstnæring

Kvinnen trengte oppholdstillatelse – før under og etter sitt samkvem med mannen. Betingelsene for varig opphold er familiegjenforening, går ekteskapet i oppløsning før 3 år, kan utenlandske kvinner – uten krav til bevis eller dokumentasjon – hevde seg utsatt for vold etter Utlendingsforskriftens § 37, 6.ledd. Slik er det norske systemet innrettet. Dette er en del av statsfeminismen som har beredt grunnen for påståtte volds- overgrepstilstander som industri. Justisvesenet er spesielt utsatt. Med alltid store mørketall må det graves frem saker uansett om de ikke holder vann bevismessig. Domstolene utsettes for enormt press, også fra de etablerte mediene som parasitterer så godt de kan, og får betalt i form av eksklusive nyheter direkte formidlet før tiltalte har rukket å få vite hvorfor og hvordan han er dømt skyldig.

Vi har fra før av en del genererte feil i politi og rettspleie som skaper nye justismordsaker på løpende bånd. Dette gjelder særlig sedelighetssaker. Nå når familievold er politisk prioritert med justisminister Knut Storberget i spissen for ”to tanker i hodet” – alliansen av hysteriske feminister, har vi også en del nye voldssaker systemet kunne spart seg selv og de berørte parter belastningen med. Asylindustrien som ny vekstnæring legger også godt til rette for nye saker med tilhørende fare for nye justismord all den tid en latent forventning med innslag av mer og mindre rasistiske over- og undertoner bygger på forestillinger om at innvandring + vold = sant. Skal Storbergets mørketallsmagi gå opp, må flere siktes, tiltales og dømmes.

"Barnebrudsaken"

Når en del etniske nordmenn etter hvert har gjennomskuet overgrepshysteriet og kan stålsette seg bedre mot falske beskyldninger, er turen kommet til våre nye landsmenn som intetanende blir nyttige idioter for et voldshysteri på jakt etter nye markedsandeler. Kjøp og salg av sex, trafficking og tvangsekteskap er snadder for media, politikere og overivrige feministmotiverte politiadvokater. En sak media har vist stor oppmerksomhet er den såkalte ”barnebrudsaken”. En mann av asiatisk herkomst med norsk statsborgerskap giftet seg med en kvinne fra samme opprinnelsesland i deres hjemland. Han bodde og arbeidet i Norge, og brakte naturlig nok sin kone hit. Men ekteskapet sprakk etter ca et halvt år. Mannen ville ha skilsmisse. Kvinnen trengte oppholdstillatelse. Krisesenteret hjalp henne med å påberope seg § 37, 6 .

De to casene jeg viser til har likheter og forskjeller. I begge tilfellene er det mannen som avviser kvinnen. Ekteskapet mellom nordafrikanerne var mildest talt ufrivillig. Dommen mot mannen ble rettskraftig, rettsmidler og gjenopptakelsesprosedyrer uttømt. Strasbourg venter. Saken mot asiaten, hvor ekteskapet var gjensidig og frivillig inngått, er ikke ferdigbehandlet. Mannen ble først dømt, men etter anke til Høyesterett ble dommen opphevet og henvist til ny behandling fordi det sentrale beviset i saken ikke ble gjenstand for rekonstruksjon og reell prøving. Mannen skulle angivelig ha hengt sin kone i en takbjelke etter en bred rem, noe det er fysisk umulig å gjennomføre uten at den opphengte personen stryker med etter maks en halvtime. Kvinnen skal, mot tyngdelov og andre fysiske umuligheter, ha hengt i flere timer.

Ironi i et absurd teater

Denne saken har fått en del medieoppmerksomhet, delvis fordi mannen er velutdannet og angivelig skal ha undervist i likestilling. Delvis også fordi saken fra anerkjent feministhold illustrerer patriarkatets misbruk av ”barnebruder”. Bevis på kvinnens egentlige alder er som man forstår et moment til besvær. Feministvennlige medier har slått saken stort opp og har en del prestisje å forsvare. Det har også påtalemyndigheten som har prioritert å reise saken. Mannens forsvarer bestred jussens forståelse av de fysiske lovene, arrangerte rekonstruksjon av opphengningen ved hjelp av bilder og fotos for å vise at kvinnens fremstilling ikke kunne stemme. Dette beviset ble nektet fremlagt i lagmannsretten. Fordi advokaten svarte på spørsmål fra media om sin rekonstruksjon, fikk advokaten rettergangsbot fra lagmannsretten.

Ironien i dette absurde teater er at Høyesterett istemte påvisning av saksbehandlingsfeil fordi rekonstruksjon ikke ble foretatt. Etter at Høyesterett sendte saken tilbake til lagmannsretten, driver politiet febrilsk for å rekonstruere opphengningen på nytt. Fornærmede blir gitt stadige muligheter til å justere sin forklaring. Blir mannen frifunnet etter rimelig fornuftig tvil om bevisgjenstandenes stilling, må kvinnen mest sannsynlig ut av landet. Barnebrudsaken er blitt en betent og stygg symbolsak. Hva skal justisminister Knut Storberget si til sine ”to tanker i hodet” - feminister hvis retten frikjenner for mange menn? Kvinnegruppa Ottars leder Asta Beate Haaland sier det slik: ”Menn ska dømmast, menn ska setjast i fengsel”. Rettsstatsprinsippet om ingen straff uten etter dom synes dermed holdt i hevd.

Feilaktig dom - uten bevis

Vi hører ofte og leser om hvor viktig det er med oppmerksomhet om ”vold i nære relasjoner”. Når Storberget skal henlede oppmerksomheten bort fra hijab-rot og annet klønete politikerhåndverk, er det satsingen på forebyggelse av vold og overgrep mot kvinner og barn som er det nærmeste å ty til. Visestatsminister Jonas Gahr Støre følger lojalt opp. Ingen medier stiller de kildekritiske spørsmålene om rasjonalene for mørketallsmagien som begrunner satsingen. Ingen medier går kildekritisk til verks for å sjekke gehalten i rettens rasjonaler når straff skal idømmes og utmåles. Om utmåling av oppreisning heter det i en høyesterettsdom med gråskjeggen fra Bjugnsaken, Hans Flock som førstvoterende, med referanse til Kvinnevoldsutvalg og legitimert kvasivitenskap (Rt 2005 s1749 avsnitt 39):

Domstolene kan ikke fortsette å neglisjere gjentatte ønsker om at nivået for oppreisning må heves, i særlig grad ved vold mot kvinner i nære relasjoner, som tradisjonelt har vært bagatellisert”. Bagatellisert? Men like fordømt politisk prioritert i lang tid med tilhørende ubetinget offentlig omtale. Dommer Flock ble erklært inhabil i Bjugnsakens erstatningsdel etter sin famøse rettsbelæring om skyldspørsmålet. Her blander han juss og politikk. Vår mann fra Nord-Afrika har fått sitt liv ødelagt av en feilaktig dom. Uten bevis. Også asiaten har uansett utfall av saken fått livet ødelagt. Selv som norske statsborgere er mennene ubeskyttet mot voldspåstander og undergraving av sentrale bevistemaer. Kvinnen fra Nord-Afrika kom hit på falske premisser. Hun jobber nå som tolk i retten, godt hjulpet av krisesenternettverkene.