SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 1: ”retten finner det åpenbart at saken ikke kan føre frem”
 

Oslo. Publisert 9.2.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

At folk er uenige i den grad at man må bruke rettsmidler for å få avklart og regulert ulike spørsmål, er i seg selv ikke særlig oppsiktsvekkende. Folk er forskjellige og har ulik oppfatning av saker og ting. Det er lov å ha meninger om hvordan lov og rett skal forstås. Forskjellen på jurister og lekfolk er imidlertid at jurister forutsetningsvis skal ha en faglig tilnærming til håndtering av spørsmål og konkrete saker. Det er i alle fall hva man skulle tro. I denne artikkelserien vil vi belyse ulike former for bruk og misbruk av retten. I dette ligger at både sivile og offentlige parter, samt rettens egne profesjonelle aktører kan tenkes å misbruke retten som arena og verktøy. Både i sivilsaker og i straffesaker. Motivene kan være så ymse.

Begrensninger i mulighetene

Vi skal heller ikke unngå å se hvordan sammenblandinger av juss og politikk, kjønnsmaktideologi og profesjonsinteresser kan virke inn på prioriteringer og rettspleie. Grenseoppgangen mellom juss og politikk kan være tydelig. Men den kan også være bevisst eller ubevisst tilslørt. Uttrykket systemmaktinteresser er en av mine favoritter.
I løpet av denne serien håper jeg å ta livet av uttrykket ved å eksemplifisere tilrettelagt maktmisbruk så klart og tydelig at jeg slipper å bruke det lange og fæle ordet mer. Maktspråk er et interessant fenomen. Hva betyr det når retten ordlegger seg med floskler som ”retten finner det overveiende sannsynlig”, ” rimelig å anta”, eller ” grunn til å tro ”? Uten kvalifisering.

Grunnleggende vil vi se på muligheter og begrensninger til å bruke rettsmidler overhodet. Er mulighetene demokratisk distribuert til alle myndige og ansvarlige samfunnsmedlemmer? Er kunnskaper om rettsstatens forutsetninger et demokratisk opplysningsprosjekt som også reflekterer jussens ydmykhet overfor det jussen ikke har begreper om, f. eks en størrelse som ”Dømmekraft”. Uttrykk som rettsstat er innarbeidet terminologi i all offentlig tale, men hvor reell er rettsstaten hvis vi legger vitenskapelige kriterier til grunn for å vurdere saklighet i rettspleien? Først og fremst søksmålsadgang og prøvelsesrett. Når man engasjerer en advokat burde man kanskje forvente at advokaten sa klart fra om begrensninger i mulighetene, ikke utfra spekulasjoner, men utfra kjennskap til rettens definerte skranker.

Hvorfor bruke uttrykk som "rettsskandaler"

Rettens profesjonelle aktører har egeninteresser, både i å forhindre saksopplysning og avvikling i enkelte saker, samt i å holde visse prosesser i gang uten at sakens definerte gjenstander blir avklart. Egeninteressene er både økonomiske og prestisjemessig betinget.

Hvis vi har et system som spiller parter ut mot hverandre slik at f. eks foreldre må bruke retten som arena, kan man da forestille seg at faglitteraturen og kunnskapen om systemets virkemåte avdekker eller underslår systemets egne konfliktfaktorer?
En rekke advokater og psykologer kunne risikere å bli arbeidsledige om familierettslige spørsmål ble underkastet seriøse studier, med endringer som konsekvens. Overgreps- og omsorgssviktindustrien er nye vekstnæringer man ikke ønsker å gi full opplysning med tilhørende prøving.

Det skal medføre ansvar å gå til sak. Men har man en god sak, eller også er det hevet over tvil at saksanlegget er berettiget enten utfra faktiske beskrivelser av urettmessighet eller prinsipielle overveielser, skal man ikke tape fordi retten må la systemhensyn gå foran. Når en person misbruker søksmålsadgang og det viser seg at rettssystemet ikke evner å stoppe ham, har retten et troverdighetsproblem. I denne serien vil vi se på tilfeller av misbruk både fra private og offentlige parter. Vi vil forsøke å synliggjøre hvordan og hvorfor man kan bruke uttrykket rettsskandaler om saker som ikke blir opplyst, eller hvor utfallet ikke er begrunnet på forsvarlig vis.

Senket terskel for bruk av rettsmidler

Hvis det i praksis er umulig å anmelde enkeltpersoner eller instanser for f. eks ulovlig omsorgsundragelse, jf straffelovens § 216, samtidig som selvtekter dominerer grunnlaget for rettstvister både mellom foreldre og mellom foreldre og det offentlige, har vi da en rettsstat? Ikke alle saker havner i retten, og alle anmeldelser om påstått ulovlige og straffbare forhold hører da heller hjemme i retten. Men like fullt ser vi at en del sakstyper fremstilles som om de allerede var rettskraftig avgjorte. Overgrepssaker utgjør den største kategorien justismord. Ikke uten grunn da kjønnsideologisk trykk og fravær av beviskrav er størst på dette området. Hvordan virker dette i kombinasjon med en annen vekstnæring – asylsøkerindustrien?

Hvilke forsøk gjøres på å begrense antall rettssaker? Dels har vi fått en samfunnstilstand hvor terskelen for å bruke rettsmidler er senket. Dels har vi også med et mer komplekst samfunn å gjøre hvor man bruker uttrykk som ”rettsliggjøring” for å beskrive tendens. Lover og regler griper mer inn i våre liv, vi forbruker flere advokattjenester og lar profesjonelle rådgivere og konsulenter overta ansvaret for konfliktløsning. Dette er et personlig valg for den enkelte, eller er det egentlig slik? Hvor frivillig kan vi velge våre konfliktløsningsstrategier? Uten å ta på oss oppgaven med å gi et fullstendig dekkende rettssosiologisk bilde av tilstanden, skal vi dog forsøke å belyse en del forhold. Hvordan fungerer forliksrådet forebyggende? Fra familieretten vet vi at mekling ofte fungerer konfliktdrivende.

Kan uttrykk som "vernet bedrift" være berettiget?

Å kalle domstolene for en vernet bedrift for jurister høres unektelig drøyt og en smule respektløst ut. Men kan det tenkes at spørsmålsstillingen er berettiget? At utviklingen beskrevet som rettsliggjøring medfører en rekke nye arenaer hvor det tilsynelatende i alle fall kreves juridisk ekspertise til å regulere i utgangspunktet trivielle private problemer man før løste uten fordyrende mellomledd. Vi må nok gå noen flere runder rundt ansvarliggjøring og i den forbindelse også se på hvordan systemets aktører kan skyve ansvar fra seg, samtidig som de hevder at den private parten eier problemet. I lys av inkorporerte menneskeretter påhviler det staten, som det heter, å sørge for vern av både liten og stor. I praksis trenger borgeren vern mot offentlige myndigheter. Vi ser det særlig i barnevernsaker.

Når retten unndrar seg begrunnelseskrav og vitenskapelighet skapes en mistillit rettens egne aktører ikke vil forstå. Nye runder i retten og bumerangsaker er ikke uvanlige. Vi spør: Hva lærer rettsapparatet av sine avgjørelser, i særlig grad når det er erkjent feil? Eksempler på at retten ikke vil innrømme sine feil er mange nok. Det interessant å se om andre deler av ”det juridiske kommunikative fellesskapet” fanger opp feilene og kan bidra med analyser. Med nye tvistelover skapes det tilsynelatende mer oversiktlighet, men hva mange kan hende ikke er klar over, innskrenkes prøvelsesretten. Akkurat det punktet kommer vi garantert tilbake til noen ganger. Det åpnes samtidig for lettere adgang for selvprosederende. Hvordan takler de juridisk utdannede aktørene i retten å bli satt på plass av lekfolk? Serien munner ut i en programmatisk avslutningsartikkel om åpen rett. Hva dette innebærer mht gjennomsiktighet blir gradvis åpenbart. Prinsipielt og praktisk.