SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 2: Advokaten tar saken: ansvarliggjøring og umyndiggjøring

Oslo. Publisert 14.2.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

Terskelen for å oppsøke advokat for å få hjelp til å løse sivilrettslige spørsmål kan synes lavere enn for la oss si 20 år siden. Noen eksakt empiri har vi ikke, det fins ingen statistikk heller ikke på dette området. Intet sammenligningsgrunnlag. Men det har kommet flere lover, noen av lovene virker opplagt konfliktdrivende (kroneksemplet er barneloven), og behovet for å få veiledning i paragrafjungelen sikrer advokatene solide markeder. Selv om mange av spørsmålene burde la seg løse eller oppløse uten profesjonell bistand. Trivialiseringen av jussen på den ene siden og rettsliggjøringen av privatliv, arbeidsliv og næring på den annen, gir advokater rike muligheter til å praktisere sitt fag. Hvilket fag, vil noen spørre.

Kan dolke en klient i ryggen

Advokatens rolle er ikke så entydig definert som man kan få inntrykk av ved å følge sterkt mediaomtalte straffesaker: den bolde forsvarer som sikrer sin klient for enhver pris, veid mot risiko mot sanksjoner om advokaten gjør seg upopulær overfor rett og system. Dette spillet er som vi skal se et studium verdt. I mindre dramatiske, men for klienten ikke nødvendigvis mindre viktige sivilsaker, er situasjonen ofte at bevisbyrden ikke er prosessuelt plassert hos motparten (den offentlige påtalemakt), men tilrettelegges og avgjøres av et strategisk spill hvor klienten i værste fall ikke blir opplyst om spillereglene. Din advokat kan dolke deg i ryggen, før saken er opplyst i rettsmøte med umiddelbarhet og kontradiksjon. Og før løpet er rettskraftig kjørt. Høres dette ille ut? I en del saker er det verre enn som så.

Setningen som innledet vår serie har gitt mange klienter med uforrettet sak sjokk og vedvarende traumer. Pluss livslang gjeld. Advokaten står mellom klient og system. Hvis advokatens egeninteresser tilsier en mer systemvennlig tilnærming, avvergende strategier for ikke å synliggjøre svakheter (kroneksemplet er bruken av sakkyndige i familiesaker), eller hvis saken er så stygg at advokaten må reagere også som menneske, velger advokaten i regelen å sikre sitt eget levebrød. Advokater blir godkjent i et system som også kan ta fra dem bevilgningen, som kan redusere deres salærkrav, eller ved andre mer subtile reaksjoner straffe oppsetsige advokaters klienter med usaklige tap og omkostninger. Rettens eget sviktende begrunnelseskrav tar seg av hvitvasken: ” .. finner det åpenbart at saken ikke kan føre frem”.

Jussens raffinerte finesser

De færreste klienter som oppsøker advokat for første (og siste) gang i sitt liv er klar over de juridiske finessene som ligger i slike uttrykksmåter. Det gies ingen begrunnelse, men skapes inntrykk av en klinisk-intuitiv overlegenhet selv synske kan misunne. En advokat som får en klient med en tvilsom sak inn på sitt kontor har flere valg. Det ene er selvsagt å ikke ta saken, skjønt etikken tilsier at man har krav på å være representert ved prosessfullmektig. Eller? Noen må jo bringe saken inn for en rettsinstans, og hvem er vel bedre egnet? Advokater som får klienter med dårlige saker eller ikke-saker plikter dessverre ikke å avvise disse. Dermed har alltid advokaten ryggen fri, også når han driver frem en sak som burde vært stoppet på forværelset.
Å plassere ansvar hos den tapende part er en av jussens mest raffinerte finesser.

”Hvor stor sjanse har jeg til å vinne frem?” vil klienten ofte spørre. Advokaten kan tilpasse svaret etter klientens prosessiver. Her ligger opplagt et dilemma som bør få klientsamfunnet til å skjerpe, ikke bare sine forbrukerkrav overfor rettens profesjonelle aktører, men også egen bevissthet om motiver. Vi ser jikanøse barnefordelingssaker vinne frem. Barnet og den utstøtte forelderen mister gjensidig kontakt, advokatene sitter tilbake med 6-sifrede honorarer som resultat av et skittent spill de er med på å regissere – med rettens velsignelse. Man skulle tro at fagfolkene alltid må bære det tyngste ansvaret. Men altfor ofte ser vi drittsekk-advokater gå fri etter at deres konfliktstrategier har ødelagt forholdet mellom partene og uskyldig tredjepart for evig tid. Sjelden eller aldri ser vi denne risikoberegning gjort faglig rede for.

Smakløs ansvarsfraskrivelse

Går vi tilbake til utgangsspørsmålet, vil en redelig advokat få problemer med å foreta en metodisk kvalifisert sannsynlighetsberegning. Denne serien handler om bruk og misbruk av domstolene, om ansvarliggjøring av alle parter. Prosessivige og kranglevorne sivile parter (ikke utelukkende i barnefordelingstvister) vil det alltid være nok av, særlig med et i pedagogisk forstand sviktende lovverk som ikke definerer søksmåls- og bevisbyrde. Men når fagfolkene med juridisk utdannelse ikke evner å gjøre rede for prosessuelle og materielle nivåer i et sakskompleks, dette kan selvsagt være en vanskelig nok oppgave selv for garvede jurister, må de finne seg i å ta hovedansvaret for at mange saker som ikke har noe i retten å bestille, likevel havner der fordi systemet og dets profesjonelle aktører tjener på svakhetene.

Ansvarsfraskrivelsen er smakløs, den er dessuten dyr og ødeleggende for grunnleggende tillit til domstolenes forvaltning av lov og rett. Men det stopper ikke her. Eller rettere: det begynner gjerne med en annen mekanisme vi kan kalle umyndiggjøring. Når advokaten tar saken, tar han oftest saken fra deg. Advokaten stiller gjerne krav om at du må gjøre som han sier, er lite imøtekommende overfor kritikk, og lite lydhør når sakens materialitet skal presenteres og sorteres. I følsomme saker med til dels delikate private ingredienser kan du som klient risikere at din familiehistorie – individuelt eller også kollektivt – tilpasses eller forvrenges for å tekkes rettens overfladiskhet. I verste fall selges ditt liv ut, uten relevans for sakens gjenstander og bevistematikk, mot en meget høy pris du selv må betale. Økonomisk og menneskelig.

Kan aktivt motarbeide en klient

Advokaten kan dumpe deg når i prosessen han vil om du ikke er enig i hans strategivalg. Du kan også risikere at han forblir din prosessfullmekig, men motarbeider deg aktivt og passivt, med løfte om at ”det lønner seg å ligge lavt”. I straffesaker har man en tilsynelatene hellig og ukrenkelig institusjon kalt ”fritt forsvarervalg”, hvilket skulle innebære at valg av advokat er reellt fritt blant forsvarer det er praktisk mulig å engasjere. I praksis har retten mulighet til å bestemme hvem tiltalte skal være representert ved. I den mye omtalte Orderud-saken så vi dette demonstrert når Per Kristian Orderud etter advokat Harald Stabells inntreden som Cato Schiøtz medforsvarer, fant at hans interesser som tiltalt ikke lenger var ivaretatt.

Retten tvang gjennom Stabells forsvarerposisjon, tiltross for at juristutdannede Orderud (og flere våkne lekfolk med ham) tydelig kunne se at advokat Stabells strategi med sin subsidiære fremstilling av medvirkningsrollen, i realiteten innebar en erkjennelse av skyld Per Kristian Orderud ikke kunne gå med på. Klienten opp mot systemets interesser. Tidligere i saken var de fire tiltalte – to og to, og en og en – spilt ut mot hverandres angivelige utsagn. Tekniske bevis var det smått med. I en slik sak hvor mye står på spill, ikke minst for justisvesenet (de tiltalte risikerte på sin side lange straffer for noe de kanskje ikke hadde gjort eller medvirket til), er administreringen av saken vesentlig. Lojale medspillere blant tiltaltes forsvarere kan være det avgjørende moment til å bikke ”troverdighetsvurderingen” i den retning systemet ønsker. Selv om bevisbyrden er på det offentlige, og forsvarervalget angivelig er fritt.