SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 6: Rettens horer og halliker: bruk og misbruk av sakkyndige

Oslo. Publisert 16.3.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

I denne serien har vi forsøkt å innarbeide en viss pendling mellom ulike perspektiver, f.eks mellom forbrukermaktinteresser og systemhensyn. Vi har forsøkt å reflektere over ansvar som en flersidig størrelse. Bruk av sakkyndige er et av de temaene som går hyppigst igjen i klientkretser hvor man stort sett med rette og fremfor alt uvitende, opplever seg utlevert til en inkvisisjonsprosess hvor konsekvensen oftest er forringet livskvalitet og tap av familierelasjoner. Det er hovedsakelig fra denne type sivilsaker vi henter materiale, men vi ser også i straffesaker at systemfeilene gjentar seg, f.eks mangel på kvalitetssikring og metode. Skal man forstå hvordan og hvorfor sakkyndigbruken fungerer uheldig, men også på hvilke måter kvalifisert ekspertise kan brukes på fornuftig vis, må vi se på behov for saksopplysning og beviskjedemessige hensyn. Samt mulighet for misbruk gjennom ansvarsforskyvning.

Utenfor kompetansefeltet

Det er ingenlunde gitt at det trengs oppnevnt sakkyndig. Derfor er det grunnleggende viktig å kvalifisere hvorfor man må ha en psykolog til å opplyse retten om ulike sider av familieliv og omsorgsbetingelser. Det ikke gitt at psykologen vet nok om ulike foreldreroller og funksjoner. Psykologen kan ha kulturfordommer som gjør ham uegnet til å bedømme tilknytningsforhold og ”omsorgspersoner” som utbyttbare ressurser. Metodisk må sakkyndige beherske utredning som fag, noe vi må etterlyse ved hver høringsrunde. Uten å bli hørt. Sakkyndige opplyser ofte retten om temaer som ligger utenfor den sakkyndiges kompetansefelt, f.eks trivielle forhold som ikke trenger til embetseksamen. Vi ser da at bevisvurderingen som ellers skal føres og drøftes kontradiktorisk for retten, blir overlatt til de lukkede rom og den sakkyndiges skjønn.

Slike systemfeil kan tenkes å være tilsiktet. Derfor er det ikke likegyldig hvordan mandatet, dvs oppdragsbeskrivelsen, utformes med sikte på hvilke oppgaver sakkyndige skal utføre. I mandatet vil det nettopp være presisert hvilke materielle forhold som ønskes opplyst, mer og mindre eksplisitt også hvilken bevismessig relevans opplysningen kan ha i en rettslig kontekst. Er det spørsmål som kun fagfolk kan finne ut av, samt vurdere betydningen av, må slike forhold uttrykkes i klartekst, eksplisitt som man sier. Dette er første bud for forbrukerne: sikre at mandatet ikke gir hjemmel for vidløftigheter som skaper konflikt: da kan nemlig saksforhold med tilhørende sammenblanding av fakta og vurdering snus på hodet. Å overlate til den sakkyndige å samle inn bevis som retten heller bør administrerere, kan bety at påstått manglende samarbeidsevne og vilje hos partene, omforenes til sviktende omsorgevne.

Tilpasser anbefalinger

Samtidig som innhentet materiale fra f.eks hjelpeinstanser og helsemyndigheter ikke prøves bevismessig mht holdbarhet og relevans. Begreper om kvalitetssikring er mangelvare. Også hos forbrukerne later det til. Kort skissert er kvalitetssikring en fastsatt prosedyre for feilkildesøk. Slike systemer er definerte og kjente standarder som følges automatisk fra oppstart av et oppdrag. Tilbakemelding underveis er viktigste stikkord. Hensikten er å skaffe seg kunnskap om oppdragets utførelse holder mål, om opplysninger stemmer med alternativ innhentet informasjon, om det er logisk konsistens og sammenheng mv. Evne og vilje til å forholde seg til enkle standarder for metodisk etterprøving er dessverre ikke utviklet i rettslig og forvaltningsmessig sammenheng i Norge. Derfor møter man motvilje og blir oppfattet som kverulant når krav til metode og kvalitetssikring fremmes.

I et lite land som Norge, hvor krav til kvalitetssikring og ekstern kontroll ikke er underlagt metodisk prøving, oppstår det lett korrupte tilstander. Domstolene har sine motiver og ser gjennom fingrene med et usunt og unødvendig stort marked for sjarlataner som pga det rettssøkende publikums uvitenhet, kan tilby sine tjenester ukritisk. Domstolene overlater i praksis mye av vurderingene til sakkyndige, men uten at grenseoppgangen til de juridisk-rettslige problemstillingene er foretatt. Kyniske sakkyndige tilpasser sine anbefalinger deretter. Bevisumiddelbarhetsprinsippet undergraves, retten til imøtegåelse forsvinner. Rettsusikkerheten øker med innslag av sakkyndige. I utredningsmetodiske termer kan vi ironisk nok snakke om påplussede kildefeilnivåer.

Forbrukermakt viktigere enn noen sinne

Fravær av den type kildekritikk som kunne avdekket forhold av betydning, blir i stedet kilde til ytterligere konflikt. Med de sakkyndige i hovedrollen. Det har hittil vist seg mer og mindre nytteløst å klage sakkyndige inn til Helsetilsynet. Slike klager, uansett hvor godt underbyggende de er, blir i realiteten ikke behandlet. Et egnet eksempel er klagen på sakkyndig psykolog Kjell Hagen, en av bransjens mest beskyttede verstinger: http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/helsetilsynet_kjha_ht_ano_141006.pdf
Man kan mistenke Helsetilsynet for å være korrupt. I barnevernsaker har man foreslått å opprette en ekstern kvalitetskontrollinstans a la rettsmedisinsk kommisjon. Men når heller ikke denne er i besittelse av elementær utredningskompetanse, kan vi se langt etter rettssikkerheten.

Psykologene har vært dyktige til skaffe seg markedsandeler. Mer dyktige på dette feltet enn på kompetanseutvikling, hvilket kan si noe om hvilke tider vi lever i med rettsliggjøring og tiltakende omsorgssvikt- og overgrepshysteri med dertil hørende vekstnæringer. Forbrukermakt er viktigere enn noensinne, men også bevissthet om ulike typer og grader av ansvarlighet for egen frivillighet og medvirkning. Det er til dels diffuse grenser mellom tilskriving av ansvarsforholdene når saker kommer for retten. Vi skal forsøksvis komme tilbake til begreper som ”råderett over tvistegjenstander”, ”fri bevisbedømmelse” mv senere i serien. Hvis en forelder i en barnefordelingssak krever sakkyndig, vil han eller hun som regel få det, selv om det ikke er godtgjort at det trengs. Ansvaret for å godtgjøre behovet kan medføre en fra systemets side tilsiktet vidløftiggjøring det i utgangspunket ikke lå til rette for.

Mange snubletråder

Hvis leseren forstår meg rett, eller også hvis jeg har uttrykt meg noenlunde klart: det ligger mange snubletråder ute man kan vikle seg inn i. Slik kan man bli ansvarliggjort for motiver som ikke var der i utgangspunktet. Utover behovet for klargjøring av grunnleggende juridiske spørsmål om forholdet mellom foreldre og barn lovverket har sørget for å kludre til. Også mht hvem som skal ha søksmåls-, bevis- og dokumentasjonsbyrde. Ansvaret for kvaliteten på sakkyndige kan aldri være partenes. Men partene har et selvdefinert ansvar for å skaffe seg kunnskap om forholdene.

Når kunnskapen om saker og tings iboende konfliktpotensiale har nådd et visst refleksjonsnivå, er det på tide å stille krav til også de lovtekniske prosessene. Ekstern kvalitetskontroll fungerer som ansvarsforskyvningsprosedyre. I den ene saken vi omtalte i forrige del om de nye justismordsakene hvor menn skal dømmast, fungerte Rettsmedisinsk som ren hvitvasking av ideologisk motivert ekspertise fra en kvinnelege. Uten begreper om kvalitetssikring som skal forhindre logisk sammenbrudd i bevisvurderingen.