SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE Oslo. Publisert 16.3.2009.
Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet. I denne serien har vi forsøkt å innarbeide en viss pendling mellom ulike perspektiver, f.eks mellom forbrukermaktinteresser og systemhensyn. Vi har forsøkt å reflektere over ansvar som en flersidig størrelse. Bruk av sakkyndige er et av de temaene som går hyppigst igjen i klientkretser hvor man stort sett med rette og fremfor alt uvitende, opplever seg utlevert til en inkvisisjonsprosess hvor konsekvensen oftest er forringet livskvalitet og tap av familierelasjoner. Det er hovedsakelig fra denne type sivilsaker vi henter materiale, men vi ser også i straffesaker at systemfeilene gjentar seg, f.eks mangel på kvalitetssikring og metode. Skal man forstå hvordan og hvorfor sakkyndigbruken fungerer uheldig, men også på hvilke måter kvalifisert ekspertise kan brukes på fornuftig vis, må vi se på behov for saksopplysning og beviskjedemessige hensyn. Samt mulighet for misbruk gjennom ansvarsforskyvning. Utenfor
kompetansefeltet Slike systemfeil kan tenkes å være tilsiktet. Derfor er det ikke likegyldig hvordan mandatet, dvs oppdragsbeskrivelsen, utformes med sikte på hvilke oppgaver sakkyndige skal utføre. I mandatet vil det nettopp være presisert hvilke materielle forhold som ønskes opplyst, mer og mindre eksplisitt også hvilken bevismessig relevans opplysningen kan ha i en rettslig kontekst. Er det spørsmål som kun fagfolk kan finne ut av, samt vurdere betydningen av, må slike forhold uttrykkes i klartekst, eksplisitt som man sier. Dette er første bud for forbrukerne: sikre at mandatet ikke gir hjemmel for vidløftigheter som skaper konflikt: da kan nemlig saksforhold med tilhørende sammenblanding av fakta og vurdering snus på hodet. Å overlate til den sakkyndige å samle inn bevis som retten heller bør administrerere, kan bety at påstått manglende samarbeidsevne og vilje hos partene, omforenes til sviktende omsorgevne. Tilpasser
anbefalinger I et lite land som Norge, hvor krav til kvalitetssikring og ekstern kontroll ikke er underlagt metodisk prøving, oppstår det lett korrupte tilstander. Domstolene har sine motiver og ser gjennom fingrene med et usunt og unødvendig stort marked for sjarlataner som pga det rettssøkende publikums uvitenhet, kan tilby sine tjenester ukritisk. Domstolene overlater i praksis mye av vurderingene til sakkyndige, men uten at grenseoppgangen til de juridisk-rettslige problemstillingene er foretatt. Kyniske sakkyndige tilpasser sine anbefalinger deretter. Bevisumiddelbarhetsprinsippet undergraves, retten til imøtegåelse forsvinner. Rettsusikkerheten øker med innslag av sakkyndige. I utredningsmetodiske termer kan vi ironisk nok snakke om påplussede kildefeilnivåer.
Forbrukermakt viktigere enn noen sinne Psykologene har vært dyktige til skaffe seg markedsandeler. Mer dyktige på dette feltet enn på kompetanseutvikling, hvilket kan si noe om hvilke tider vi lever i med rettsliggjøring og tiltakende omsorgssvikt- og overgrepshysteri med dertil hørende vekstnæringer. Forbrukermakt er viktigere enn noensinne, men også bevissthet om ulike typer og grader av ansvarlighet for egen frivillighet og medvirkning. Det er til dels diffuse grenser mellom tilskriving av ansvarsforholdene når saker kommer for retten. Vi skal forsøksvis komme tilbake til begreper som ”råderett over tvistegjenstander”, ”fri bevisbedømmelse” mv senere i serien. Hvis en forelder i en barnefordelingssak krever sakkyndig, vil han eller hun som regel få det, selv om det ikke er godtgjort at det trengs. Ansvaret for å godtgjøre behovet kan medføre en fra systemets side tilsiktet vidløftiggjøring det i utgangspunket ikke lå til rette for. Mange
snubletråder
|