SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 3: Søksmålsadgang og prøvelsesrett; når
sivilprosessen må reguleres
Oslo. Publisert 23.2.2009.
Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.
Av Ole Texmo
De færreste
som mer og mindre frivillig kommer såpass i kontakt med lov og rett
at det er aktuelt å fremme eller bli gjenstand for søksmål, kan
forventes å kjenne til hvordan lov og rett fungerer. Det er det man
har jurister til. Denne yrkesgruppen skal være kjent med de ulike
lovområdene. Ideelt sett. Lekfolk som anser seg å ha en sak de vil
ha rettslig prøvd opplever imidlertid svært ofte at muligheter og
betingelser for saksopplysning, beviser og bruk av rettsmidler ikke
er så enkle og logiske som man skulle tro. 1. januar 2008 trådte ”Tvisteloven”
i kraft, til avløsning for ”Lov om rettergang i sivile saker”
(sivilprosessloven). Tvisteloven er et resultat av lengre tids
reformarbeide medieoffentligheten har vist liten interesse for,
sammenlignet med f. eks straffelov, barnelov og barnevernlov.
Innskrenket prøvelsesrett
Når omfattende lovrevisjoner finner sted gies det gjerne inntrykk av
at saker og ting blir bedre, mer oversiktlig og ryddigere. Problemet
med dommere og advokater som ikke er oppdatert på lovendringer,
tvilsomheter innebygd i begrensinger i søksmålsadgang og
prøvelsesrett, nevnes sjelden eller aldri. En lovrevisjon vil ikke
sjelden representere systemets behov for å avvikle saker, ikke
nødvendigvis det rettssøkende publikums behov for å få sine saker
opplyst og tvistegjenstandene regulert. Den nye tvisteloven
representerer en innskrenkning i prøvelsesretten, f. eks mulighetene
for flerinstansbehandling. Ankenektelse er det nye middelet systemet
bruker for å sile hvilke saker man helst ikke vil ta i.
Sivile parter i
familiesaker har allerede fått merke denne endringen. De kan takke
tidligere dommer, nå Leder ved domstolsadministrasjonen Tor Langbach,
for at ankenektelse i spesielt barnevernsaker hindrer at vesentlige
vurderinger om menneskelige forhold nå ikke blir gjenstand for mulig
overprøving. Mulighetene for å få prøvd saken på nytt blir
motarbeidet. Imens går tiden og barna blir fremmedgjort for sine
biologiske familier. Det man skal merke seg ved de nyeste
lovrevisjonene er ensidig fokus på prosessuelle forhold –
saksbehandling. Lovverket blir tilsynelatende klarere på enkelte
områder. Men nye lovendringer innebærer i realiteten klare
begrensinger i å få prøvd sakene materielt med beviser og det hele.
Nektelse uten begrunnelse
Disse grunnleggende utviklingstrekkene er ikke tilfeldige. Dels har
systemet behov for å sile saker – mer og mindre berettiget. Dels har
saksmengden på ulike områder vokst så mye at domstolene ikke evner å
håndtere effektivt en administrering som tar hensyn til
rettssikkerhet og forsvarlig saksopplysning. Kritikken mot
domstolenes likegyldighet og vilkårlighet vokser i takt med alle de
mer og mindre uskyldige ofrene for justismord og legaliserte
overgrep. Innsikt i systembetingelser øker. Domstolene må ha nye
virkemidler til å immunisere mot kritikk. Ankenektelse er det
viktigste, men som vi skal se har Høyesterett måttet ta opp til
prinsipiell vurdering om slik nektelse uten begrunnelse er lovlig,
dvs. i overensstemmelse med andre juridiske instansers syn på
begrunnelsesplikt.
Ikke dermed
sagt at alle lovens innretninger er preget utelukkende av
systemhensyn og immunisering mot kritikk av rettens aktører og
avgjørelser. Fornuftigvis må alle søksmål være gjort rede for mht
behov for å reise sak, prosessvarsel må være formelt i orden, og
sakens gjenstander definert med beviskrav og det hele. Hvem som
helst skal ikke kunne gå til sak om hva som helst. Lovens oppbygning
kan synes logisk, tilsynelatende er det en ryddighet i hva saksøker
og saksøkt må forholde seg til. Med eller uten prosessfullmektig.
Men pedagogiske hensyn som kan tenkes å være innarbeidet i
tvisteloven, gir ingen garanti for at loven blir fulgt og
respektert. Når muligheten til å få overprøvd både prosessuelle og
materielt betingede avgjørelser underveis er sterkt begrenset, er
det i praksis systemhensyn som råder.
Plukket ut etter visse kriterier?
Det er altså ikke gitt at man får prøvd alle sider av en sak i flere
instanser. I denne artikkelen har vi hittil holdt oss til
sivilprosessen. I straffesaker er ankemulighetene enda sterkere
begrenset, skyldspørsmål er i regelen ikke mulig å få prøvd av
øverste domstol, som imidlertid kan hjemvise en sak til ny
behandling. Mulige feil i underinstansene fører til merarbeid, noe
systemet ikke ser blidt på. Da innskrenker man heller
prøvelsesretten, eller man begrenser mulighetene til å føre bevis.
Påvisning av justismord og legaliserte overgrep skjer oftest ved
analyser av bevisene retten ikke har vurdert kritisk nok, verken mht
adgangen til å føre motbevis eller ved alternativ undersøkelse. Det
er vesentlig i administreringen av saken feilene skjer – både i
sivilsaker og i straffesaker. Hvis en dommer begår feil, kan hans
kolleger i ankeinstanser hvitvaske feilene med setninger hvis ordlys
vi allerede er kjent med.
19. desember
2008 ble det avsagt tre kjennelser i Høyesteretts storkammer som kan
få en viss betydning for utviklingen av norsk rett. Sakene hadde en
fellesnevner: ankene var fremmet fordi lagmannsretten ikke hadde
gitt begrunnelse for ankenektelse. Hvorvidt de tre enkeltsakene var
plukket ut etter visse kriterier får vi nok aldri vite eksakt. Men
uavhengig av om de tre sakene var egnet til å belyse konsekvensene
av at det ikke er gitt noen begrunnelse for nektelse utover
henvisning til lovens krav (strprl § 321, annet ledd første pkt) om
”at det er klart at anken ikke vil føre frem”, tror jeg vi
skal være fornøyde over at rettssystemet møter seg selv i døren på
denne måten. Begrunnelseskrav bør egentlig være en selvfølge. Når
retten med hjemmel i behold ikke begrunner, undergraver man tilliten
til systemet.
Virker for systemhensyn
Hvorvidt rettens profesjonelle aktører forsår denne dimensjonen kan
vi la ligge. De tre sakene var straffesaker, påtalemyndigheten førte
felles anførsler som i hovedsak dreiet seg om at begrunnelsesplikten
ville føre til ubalanse i silingssystemet, inngripen i
behandlingskjeden hvis man skal gi en fyllestgjørende begrunnelse.
Så vet vi det. Intet om intellektuell redelighet og tiltaltes krav
på å få opplyst hvilke kriterier innhold og konsekvens er bestemt
utfra. Rettssikkerheten viker for systemhensyn. Men heldigvis sa
Høyesterett ja til begrunnelsesplikt, skjønt vi kan neppe forvente
at det heretter gies begrunnelse i alle saker – straffesaker og
sivile saker. Strengt tatt gjelder Høyesterett kjennelser
straffesaker, spørsmålene for ubegrunnede avgjørelser i sivilsaker,
bl.a. Høyesteretts egen silingspraksis er ikke tatt opp.
Siling er et
eget begrep i prosessretten. Denne jussen er mysteriøs. Tvisteloven
har eget kapittel om Gruppesøksmål som prosessform, hovedregelen er
at det er den form som er best for saken som skal velges. Og det er
dommeren i den enkelte sak som bestemmer om gruppesøksmål skal
tillates eller overlates til individuell behandling. Slik kan
systemet sjonglere med din ”rettslige interesse”,
tilknytningen til saken kan administreres bort utfra betraktninger
om hva som tjener deg best må vite. Lik ”barnets beste” i
familieretten, kan uttrykket ”sakens beste” tilsløre
forholdet mellom sakens prosessuelle og materielle sider. Mellom
søksmålsadgang og systemhensyn. Det er formelle skranker og huller i
gjerdet man må være oppmerksom på når og hvis man går til sak. Å
irritere retten er ingen spøk.
|