SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE

Del 3: Søksmålsadgang og prøvelsesrett; når sivilprosessen må reguleres

Oslo. Publisert 23.2.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

De færreste som mer og mindre frivillig kommer såpass i kontakt med lov og rett at det er aktuelt å fremme eller bli gjenstand for søksmål, kan forventes å kjenne til hvordan lov og rett fungerer. Det er det man har jurister til. Denne yrkesgruppen skal være kjent med de ulike lovområdene. Ideelt sett. Lekfolk som anser seg å ha en sak de vil ha rettslig prøvd opplever imidlertid svært ofte at muligheter og betingelser for saksopplysning, beviser og bruk av rettsmidler ikke er så enkle og logiske som man skulle tro. 1. januar 2008 trådte ”Tvisteloven” i kraft, til avløsning for ”Lov om rettergang i sivile saker” (sivilprosessloven). Tvisteloven er et resultat av lengre tids reformarbeide medieoffentligheten har vist liten interesse for, sammenlignet med f. eks straffelov, barnelov og barnevernlov.

Innskrenket prøvelsesrett

Når omfattende lovrevisjoner finner sted gies det gjerne inntrykk av at saker og ting blir bedre, mer oversiktlig og ryddigere. Problemet med dommere og advokater som ikke er oppdatert på lovendringer, tvilsomheter innebygd i begrensinger i søksmålsadgang og prøvelsesrett, nevnes sjelden eller aldri. En lovrevisjon vil ikke sjelden representere systemets behov for å avvikle saker, ikke nødvendigvis det rettssøkende publikums behov for å få sine saker opplyst og tvistegjenstandene regulert. Den nye tvisteloven representerer en innskrenkning i prøvelsesretten, f. eks mulighetene for flerinstansbehandling. Ankenektelse er det nye middelet systemet bruker for å sile hvilke saker man helst ikke vil ta i.

Sivile parter i familiesaker har allerede fått merke denne endringen. De kan takke tidligere dommer, nå Leder ved domstolsadministrasjonen Tor Langbach, for at ankenektelse i spesielt barnevernsaker hindrer at vesentlige vurderinger om menneskelige forhold nå ikke blir gjenstand for mulig overprøving. Mulighetene for å få prøvd saken på nytt blir motarbeidet. Imens går tiden og barna blir fremmedgjort for sine biologiske familier. Det man skal merke seg ved de nyeste lovrevisjonene er ensidig fokus på prosessuelle forhold – saksbehandling. Lovverket blir tilsynelatende klarere på enkelte områder. Men nye lovendringer innebærer i realiteten klare begrensinger i å få prøvd sakene materielt med beviser og det hele.

Nektelse uten begrunnelse

Disse grunnleggende utviklingstrekkene er ikke tilfeldige. Dels har systemet behov for å sile saker – mer og mindre berettiget. Dels har saksmengden på ulike områder vokst så mye at domstolene ikke evner å håndtere effektivt en administrering som tar hensyn til rettssikkerhet og forsvarlig saksopplysning. Kritikken mot domstolenes likegyldighet og vilkårlighet vokser i takt med alle de mer og mindre uskyldige ofrene for justismord og legaliserte overgrep. Innsikt i systembetingelser øker. Domstolene må ha nye virkemidler til å immunisere mot kritikk. Ankenektelse er det viktigste, men som vi skal se har Høyesterett måttet ta opp til prinsipiell vurdering om slik nektelse uten begrunnelse er lovlig, dvs. i overensstemmelse med andre juridiske instansers syn på begrunnelsesplikt.

Ikke dermed sagt at alle lovens innretninger er preget utelukkende av systemhensyn og immunisering mot kritikk av rettens aktører og avgjørelser. Fornuftigvis må alle søksmål være gjort rede for mht behov for å reise sak, prosessvarsel må være formelt i orden, og sakens gjenstander definert med beviskrav og det hele. Hvem som helst skal ikke kunne gå til sak om hva som helst. Lovens oppbygning kan synes logisk, tilsynelatende er det en ryddighet i hva saksøker og saksøkt må forholde seg til. Med eller uten prosessfullmektig. Men pedagogiske hensyn som kan tenkes å være innarbeidet i tvisteloven, gir ingen garanti for at loven blir fulgt og respektert. Når muligheten til å få overprøvd både prosessuelle og materielt betingede avgjørelser underveis er sterkt begrenset, er det i praksis systemhensyn som råder.

Plukket ut etter visse kriterier?

Det er altså ikke gitt at man får prøvd alle sider av en sak i flere instanser. I denne artikkelen har vi hittil holdt oss til sivilprosessen. I straffesaker er ankemulighetene enda sterkere begrenset, skyldspørsmål er i regelen ikke mulig å få prøvd av øverste domstol, som imidlertid kan hjemvise en sak til ny behandling. Mulige feil i underinstansene fører til merarbeid, noe systemet ikke ser blidt på. Da innskrenker man heller prøvelsesretten, eller man begrenser mulighetene til å føre bevis. Påvisning av justismord og legaliserte overgrep skjer oftest ved analyser av bevisene retten ikke har vurdert kritisk nok, verken mht adgangen til å føre motbevis eller ved alternativ undersøkelse. Det er vesentlig i administreringen av saken feilene skjer – både i sivilsaker og i straffesaker. Hvis en dommer begår feil, kan hans kolleger i ankeinstanser hvitvaske feilene med setninger hvis ordlys vi allerede er kjent med.

19. desember 2008 ble det avsagt tre kjennelser i Høyesteretts storkammer som kan få en viss betydning for utviklingen av norsk rett. Sakene hadde en fellesnevner: ankene var fremmet fordi lagmannsretten ikke hadde gitt begrunnelse for ankenektelse. Hvorvidt de tre enkeltsakene var plukket ut etter visse kriterier får vi nok aldri vite eksakt. Men uavhengig av om de tre sakene var egnet til å belyse konsekvensene av at det ikke er gitt noen begrunnelse for nektelse utover henvisning til lovens krav (strprl § 321, annet ledd første pkt) om ”at det er klart at anken ikke vil føre frem”, tror jeg vi skal være fornøyde over at rettssystemet møter seg selv i døren på denne måten. Begrunnelseskrav bør egentlig være en selvfølge. Når retten med hjemmel i behold ikke begrunner, undergraver man tilliten til systemet.

Virker for systemhensyn

Hvorvidt rettens profesjonelle aktører forsår denne dimensjonen kan vi la ligge. De tre sakene var straffesaker, påtalemyndigheten førte felles anførsler som i hovedsak dreiet seg om at begrunnelsesplikten ville føre til ubalanse i silingssystemet, inngripen i behandlingskjeden hvis man skal gi en fyllestgjørende begrunnelse. Så vet vi det. Intet om intellektuell redelighet og tiltaltes krav på å få opplyst hvilke kriterier innhold og konsekvens er bestemt utfra. Rettssikkerheten viker for systemhensyn. Men heldigvis sa Høyesterett ja til begrunnelsesplikt, skjønt vi kan neppe forvente at det heretter gies begrunnelse i alle saker – straffesaker og sivile saker. Strengt tatt gjelder Høyesterett kjennelser straffesaker, spørsmålene for ubegrunnede avgjørelser i sivilsaker, bl.a. Høyesteretts egen silingspraksis er ikke tatt opp.