SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 9: Fra Lindorff til Strasbourg: forliksråd, mekling og namsrett

Oslo. Publisert 24.4.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

I en kritisk artikkel i Advokatbladet for januar 2009 uttaler dommerparet Ruth Anker og Jon Bonnevie Høyer seg om forliksrådene etter en studiepermisjon. Deres ærende kan synes noe tvetydig: dels taler man om rettssikkerheten for involverte parter i småkravsprosesser; dels er man bekymret over at rettsspørsmål avgjøres av ikke-jurister. Uansett motiv for å engasjere seg i denne del av domstolssystmet, har Høyers flere interessante poenger. De har dessuten sammenlignet den norske ordningen med relevante utenlandske erfaringer. Vesentlig er kritikken rettet mot at forliksrådene består av lekfolk og at disse ikke forventes å besitte juridisk kompetanse. De har heller ingen kompetanse i mekling som forutsettes utprøvd.

Kan mistenkes for å spekulere i rabatt

Slik kompetanse er det ingenlunde gitt at juristutdannede dommere heller har, langt mindre forståelse av hvorfor og hvordan uenighet mellom partene oppstår og vedlikeholdes. Småkravsprosessene må som andre saksanlegg initieres, men kan ikke bringes for retten hvis beløpet det er uenighet om er under 125 000. Det å gjøre et krav gjeldende er en prosess i seg selv, det fins skyldnere som spekulerer i å nekte å betale fordi terskelen for å inndrive er høy, enten via forliksrådet eller via inkasso. I våre Lindorff-tider synes det imidlertid ikke som om veien til inkasso er særlig lang. Det nye systemet er delvis bygget på en felles administrasjon for namsfogd og forliksråd, et resultat av omfattende revisjoner av tvistelovgivningen de siste årene. Nå etterlyses det evaluering, forskning og statistikker.

Det er ingen dårlig ide å avlaste retten slik at småkravssaker blir behandlet i folkedomstolen. Medlemmene er trukket ut av lokale kommunestyrer. Forliksrådet arbeider med å få til forlik, men avsier dommer som blir retts- og tvangskraftige, hvorav en del uteblivelsesdommer hvor innklagede part ikke møter. Anekdotiske erfaringer fra forliksrådet tyder på at det ikke alltid er like mye å hente. En del skyldnere kan mistenkes for å spekulere i å få rabatt ved å inngå kompromisser som i realiteten setter både kravberettigede og forliksrådet i forlegenhet. Samme tendens ser man også i retten: skal den som krever noe på opplagt berettiget grunnlag i det hele tatt få noe som helst, må det fires på kravene. Det er ikke uten videre gitt at man kan nyte godt av juristenes respekt for juss og rettssikkerhet undergitt domstolenes ramme.

Viser vrangsiden ut

Uansett tvistegjenstandens størrelse og viktighet. ”Selv om du har rett, må du få rett” heter det på Forliksrådets hjemmeside. Sant nok. Men hvis et krav er legalt men dog grunnlagt på feil premisser, endatil på uredelighet sanksjonert av domstolen selv? Kan man da forvente at skyldnere vil og skal betale? Å styrke kompetansen i forliksrådene kan måtte innebære og stille spørsmål ved berettigelse av en del av kravene. Da ville garantert flere møte opp. Muligens ville henvisningene til retten få et annet preg. Forliksrådet ville da ikke lenger avlaste men forberede saker for gjenopptakelse. Vi lar tanken hvile her. Domstolssystemet har opplagte forbedringspotensialer. Å oppdage sviktende lovlogikk og manglende tilbakemeldingsrutiner, kvalitetssikring og læringspotensiale, er muligens ikke en jobb for jurister.

Tvangsfullbyrdelse er namsfogdens arbeidsområde. Kravet må være grunnlagt f. eks i en dom. Men her trenger vi ikke gå lenger enn til Barnelovsystemets manglende beskyttelse av samværsretten for å se at det er lovens mangler som skaper belastende saker. Det nytter ikke å ha rett i henhold til lov, vedtak eller kontrakt, man må gjøre kravet gjeldende hvis det ikke oppfylles automatisk. Og har man ingen automatisk rett til å gjennomføre f. eks samvær i henhold til lov eller utenrettslig avtale, må man først gå veien om retten før man bruker rettsmidler for å tvangsfullbyrde. Når slike parallelle prosesser går i retten, viser retten som regel vrangsiden ut: Man vil ikke innrømme systemfeil og belaster tapende part hele pakken, inkludert savnet etter barnet.

Manglende juridisk komeptanse

Til systemets ”forsvar” kan det eventuelt sies at lov om Tvangsfullbyrdelse ikke egner seg for tvangshenting av barn. Men da reiser en annen problemstillings seg: hvorfor er det noen rettigheter som følger direkte av lov, mens andre rettigheter må prøves. Kanskje for at systemet skal få muligheten til å ha ryggen fri når upedagogiske lovverk blir eksponert i praksis. Tvangsfullbyrdelsesloven er utarbeidet for andre formål. I utgangspunktet for å sikre at gjenstander tilkommer rett eier også ved kjøp/salg og overdragelse. Men krav må gjøres gjeldende. Gitt at dommerparet Høyer har rett: at manglende juridisk kompetanse går på rettssikkerheten løs. Hvordan kan systemet forbedres? Hva skal det egentligs mekles om når kravet er reelt og utvilsomt dokumenterbart?

Summarisk rettergang har ingen god klang. Men hvis kravet er begrunnet og definert, og sakens bakenforliggende materialitet ikke skaper kluss i prosessualiteten, burde saken være klar. Mekling høres fint og flott ut, men er i realiteten et spill av tid. Mekling er i realiteten til for at domstolssystemene skal virke mindre konfliktorienterte og strenge. I stedet oppnår man at domstolene mister respekt og autoritet fordi avgjørelsesprosessene tværes ut, bevisene forvitres, tvistegjenstandene forskyves og begrunnelseskravene undergraves (både i sivile og straffesaker). Domstolene har for mange saker, rettsliggjøringen har senket terskelen for å bringe saker inn for domstolssystemet. Hovedproblemet er domstolenes manglende pedagogiske ressurser for å klargjøre forholdet mellom fakta og juss slik at tilfanget av saker kan reguleres. På advokatkontorene, i en reflektert dannet offentlighet, og privat.

Noen blir dårlig behandlet

Vanlige inkassosaker havner ikke i Strasbourg. Slike saker stopper tidlig i prosessen, avvises eller forkastes fordi ”det er åpenbart at anken ikke kan føre frem”. Slik beskytter systemet seg mot å oppdra det rettssøkende publikum. Men hvis en part benytter seg av alle rettsmidler, dvs ankemuligheter – materielt og prosessuelt – kan han bringe den saken han ikke får prøvd i rettsapparatet inn for menneskerettighetsdomstolen (EMD), under henvisning til brudd på artikkel 6 og eller 13. Ikke for å prøve sakens materialitet, men for å klage over mangel på rettferdig og eller effektiv rettergang. EMD forutsetter som et formkrav at alle rettsmidler må være uttømt. Det er ikke utelukkende kverulanter som benytter alle rettsmidler.

Noen har faktisk blitt dårlig behandlet – i og utenfor retten. I høyere rettsinstanser sitter noen skarpskodde jurister opptatt av prinsipielle spørsmål, ikke nødvendigvis av alminnelige menneskers tarv og småkrav. Når retten finner at en småkravsdom (for eksempelets skyld tar vi et inkassokrav med basis i saksomkostninger for vunnet barnefodelingssak på 120 000 hvor både betaling og legalt rettskraftig samværsrett er uteblitt) ikke når lenger i systemet, kan ”den tapende part” (vi tillater oss en liten tvetydighet) fortsette til Strasbourg som kan finne ut at EMKs artikkel om rettferdig rettergang er krenket. For å få saken gjennom første nåløye i EMD må som kjent alle rettsmidler benyttes. Dermed kan anke bli det normale, ikke forlik. Noen blir dårlig behandlet. At de samles i domstolene er rett om ikke nødvendigvis rimelig.