SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 8: Når uretten slår tilbake: jussens omveier og bakveier
Oslo. Publisert 29.3.2009.
Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.
Av Ole Texmo
I kjølvannet etter Gjenopptakelseskommisjonens nei
til ny Torgersen-sak, gikk et 3-sifret antall vitenskapsmenn og –
kvinner sammen i et opprop som ikke kan oppfattes som annet enn en
grunnleggende kritikk av visse sider ved forvaltningen av lov og
rett i Norge. Forakten fra spesielt Janne Kristiansen, leder av
kommisjonen, trigget nok en del vitenskapsfolk. Vi ser i ulike
sammenhenger at når jurister i maktposisjoner blir konfrontert med
fagets svake sider, særlig når det går ut over liv og helse, kommer
maktarrogansen frem til allmenn beskuelse. Noen husker kanskje salig
henfarne Lauritz Jensen Dorenfeldt, fhv Riksadvokat, da han
åpenbarte seg i fm den mye omtalte ”Listesaken” for ca 40 år
siden. LJ Dorenfeldt har mange ødelagte liv på samvittigheten.
Ulovlig politisk overvåking administreres av jurister.
Kan bli et
tveegget sverd
Dorenfeldt har sammen med et ukjent antall systemservile
tjenestemenn og kvinner bidratt sterkt til å ødelegge tilliten til
forvaltning av lov og rett. Feil og overgrep begått i lovens navn
stenger også for kunnskap og læring. At sentralt plasserte
embetsmenn og –kvinner ikke forstår kritikk rettet mot lov og rett
er i grunnen ikke overraskende. Jussen som fag mangler empirisk
systematisering av tilbakemeldinger. Tidligere justisminister Odd
Einar Døurums etterlysning av kunnskap og forskningsinnsats kan bli
et tveegget sverd skulle tiltak bli satt i verk for å kartlegge f.
eks rettsapparatets praksis og læringspotensiale. En yrkesgruppe som
ikke har sannhetsforpliktelser og vitenskapelige begrunnelseskrav i
ryggmargen, vil få problemer når og hvis uretten blir forsøksvis
dokumentert.
I arbeidet med denne serien
har jeg bedrevet noe research for å bringe på det rene hvilke
kunnskaper i form av empiri og statistisk materiale som finnes. F.
eks om effekten av rettsmekling og forliksrådets praksis,
forebyggende virkning mv. Jeg skal komme tilbake til dette i neste
del. Jeg har også studert noe av juristenes skolepensum i metode.
Vitenskap er i regelen fraværende, som vi har sett brukes
sakkyndighet ikke for kunnskapens skyld med relevans og holdbarhet
som grunnleggende krav, men for beviskjedemessige hensyn. Status
teller, ikke innhold. Forskning på rettslige prosesser kan ikke
foretas av juristene selv da de mangler elementære kunnskaper om
vitenskapelige tilnærminger som f. eks kartlegging, identifisering
og eliminering av mulige feilkildenivåer.
Når moral
møter juss?
Rettens egne aktører forholder seg til en rekke saker hvor
bumerangen nødvendigvis må ha virket, ikke sjelden som effekt av
rettens egne feilbedømninger i tidligere saksakter.
Gjenopptakelsesprosessen er forbundet med mye prestisje. Jussens
innretninger er også slik konstruert at det er nye omstendigheter
som kvalifiserer som vilkår sammen med kriteriet for at disse synes
egnet til å føre til frifinnelse. Dermed legges til rette for en
sammenblanding av prosessuelle og materielle vilkårsbestemmelser. Ny
kunnskap kan f. eks være kunnskap som viser at gamle metoder og
tilnærminger påviselig ikke holder mål. Men hva med (ny) kunnskap
basert på erkjennelser som viser at fremdeles aktive holdninger ikke
holder mål?
Krav til målbarhet er et
sentralt vitenskapelig krav, sammen med sammenlignbarhet og
etterprøvbarhet. Det siste er aktuelt ikke bare for å kontrollere om
anvendt metode gir tilfredsstillende frembrakte funn. Men også om
selve funnene, f. eks utfall og konsekvenser av rettsavgjørelser,
kan være gjenstand for etterprøving. Hvordan ble livet til foreldre
og barn etter barnevernets inngripen legitimert av lov og rett? Slo
prognosene til? Kan jussens tilretteleggelser for sirkularitet uten
krav til registrering av tilbakemeldinger på ulike stadier, gi
virkelig kunnskap utover forvaltning og domstolenes behov for
selvrettferdiggjørelse? Foreldelsesinstituttet beskytter først og
fremst systemet. Men vi ser nå at når det gjelder overgrep mot barn
reiser media og opinion seg. Hva skjer når moral møter juss?
Et
pågående absurd teater
Tilbakemeldingsrutiner er helt nødvendig for læring. Retten får en
del saker tilbake, også som konsekvens av systemets egen behandling.
Helt vanntett er derfor ikke forsøk på immunisering. Det er heller
ikke slik å forstå at retten gjør objektivt og subjektivt feil i
alle henseender. Men hva skjer når en sak kommer tilbake etter
påvisning av saksbehandlingsfeil i ankeinstans? For tiden (pr mars
2009) pågår en konkret sak jeg har fulgt på nært hold, også under
rettsmøtene. En straffesak som er omtalt i del 5 om nye
justismordsaker kan tjene som illustrasjon på hvordan prestisjen rir
politi og domstol når de må behandle på nytt en sak hvor straffen
for påstått familievold nådde rekordnivå. Sammen med
medieoppmerksomhet. I den nye behandlingen er media fraværende.
Fornærmede har fått justere sine forklaringer.
Rekonstruksjonen av
fornærmedes forklaring av påstått tortur som manglet i forrige
runde, er nå forsøkt gjennomført. Men politi og statsadvokat (Olav
Helge Thue) vet selvsagt at det ikke går å gjennomføre opphengningen
(se del 5 for detaljer). Derfor tilpasses både fornærmedes og
sentrale vitners forklaringer. Det som skal etterprøves blir
omforent, jukset til, og betydninger av opprinnelige forklaringer
som autentiske uttrykk for påståtte opplevelser blir administrert
bort og vekk. Ugyldiggjort. Det er interessant å følge
rettsforhandlingene ord for ord, setning for setning, ”bevis” for
”bevis”. Det absurde teateret som utspiller seg, baserer seg på
rettens privilegium til å forandre de grunnbetingelsene som i sin
tid førte til opphevelse av en opplagt uriktig dom. Slik sørger
retten for å ha ryggen fri.
Alltid et
nytt våpen i bakhånd
Det er aldri utviklet rutiner for kvalitetssikret tilbakemelding i
domstolene, med tilhørende systematisk feilkildesøk innarbeidet i
prosesslovgivningen. Dette er fremmedord for jurister.
Rettssikkerhet er honnørord uten innhold. Den merbelastning som
påviste feil i behandlingen betyr for rettens selv, blir ikke alltid
erkjent. Dermed lærer man ikke av erfaring. Bevisvurdering er helt
sentralt i både sivile og straffesaker. Forholdet mellom Fakta og
Juss er avgjørende: tilpasningen mellom hvilke erkjente faktaforhold
retten legger til grunn og hvilke normer, regler og prinsipper som
anvendes for å få de tilpassede faktaforholdene på plass. Den
såkalte finjussen. Når bevisene opplagt ikke holder mål, skjer ofte
en forskyvning mot troverdighet for impliserte parter.
Som om sviktende
bevislighet, f. eks manglende samsvar mellom forklaringer og fysiske
lover, fører til økt troverdighet hos vitner som ikke snakker sant
eller er misledet. Påstått svakerestilte personer kan misbrukes av
politi og rett til å fremme politisk-ideologiske saker om f. eks ”vold
i nære relasjoner”. Kommer symbolsakene ut av kontroll som i
Bjugnsaken, men lagretten (juryen) bruker fornuften, har
voldshysterikerne alltids et nytt våpen i bakhånd: Juryen gir ingen
begrunnelse. Frifinnelsesprosenten er for høy. Sedelighetssaker
utgjør en stor del av gjenopptakelsessakene. Ikke uten grunn. For
hver ny frifinnelse burde de som har reist sakene in the first place
stilles for retten. For misbruk av retten. Med mindre slike nye
bumerangrunder kan betraktes som ytterligere misbruk. Vold mot
forstanden er også en urett.
|