SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE
Del 8: Når uretten slår tilbake: jussens omveier og bakveier

Oslo. Publisert 29.3.2009. Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet.

Av Ole Texmo

I kjølvannet etter Gjenopptakelseskommisjonens nei til ny Torgersen-sak, gikk et 3-sifret antall vitenskapsmenn og – kvinner sammen i et opprop som ikke kan oppfattes som annet enn en grunnleggende kritikk av visse sider ved forvaltningen av lov og rett i Norge. Forakten fra spesielt Janne Kristiansen, leder av kommisjonen, trigget nok en del vitenskapsfolk. Vi ser i ulike sammenhenger at når jurister i maktposisjoner blir konfrontert med fagets svake sider, særlig når det går ut over liv og helse, kommer maktarrogansen frem til allmenn beskuelse. Noen husker kanskje salig henfarne Lauritz Jensen Dorenfeldt, fhv Riksadvokat, da han åpenbarte seg i fm den mye omtalte ”Listesaken” for ca 40 år siden. LJ Dorenfeldt har mange ødelagte liv på samvittigheten. Ulovlig politisk overvåking administreres av jurister.

Kan bli et tveegget sverd

Dorenfeldt har sammen med et ukjent antall systemservile tjenestemenn og kvinner bidratt sterkt til å ødelegge tilliten til forvaltning av lov og rett. Feil og overgrep begått i lovens navn stenger også for kunnskap og læring. At sentralt plasserte embetsmenn og –kvinner ikke forstår kritikk rettet mot lov og rett er i grunnen ikke overraskende. Jussen som fag mangler empirisk systematisering av tilbakemeldinger. Tidligere justisminister Odd Einar Døurums etterlysning av kunnskap og forskningsinnsats kan bli et tveegget sverd skulle tiltak bli satt i verk for å kartlegge f. eks rettsapparatets praksis og læringspotensiale. En yrkesgruppe som ikke har sannhetsforpliktelser og vitenskapelige begrunnelseskrav i ryggmargen, vil få problemer når og hvis uretten blir forsøksvis dokumentert.

I arbeidet med denne serien har jeg bedrevet noe research for å bringe på det rene hvilke kunnskaper i form av empiri og statistisk materiale som finnes. F. eks om effekten av rettsmekling og forliksrådets praksis, forebyggende virkning mv. Jeg skal komme tilbake til dette i neste del. Jeg har også studert noe av juristenes skolepensum i metode. Vitenskap er i regelen fraværende, som vi har sett brukes sakkyndighet ikke for kunnskapens skyld med relevans og holdbarhet som grunnleggende krav, men for beviskjedemessige hensyn. Status teller, ikke innhold. Forskning på rettslige prosesser kan ikke foretas av juristene selv da de mangler elementære kunnskaper om vitenskapelige tilnærminger som f. eks kartlegging, identifisering og eliminering av mulige feilkildenivåer.

Når moral møter juss?

Rettens egne aktører forholder seg til en rekke saker hvor bumerangen nødvendigvis må ha virket, ikke sjelden som effekt av rettens egne feilbedømninger i tidligere saksakter. Gjenopptakelsesprosessen er forbundet med mye prestisje. Jussens innretninger er også slik konstruert at det er nye omstendigheter som kvalifiserer som vilkår sammen med kriteriet for at disse synes egnet til å føre til frifinnelse. Dermed legges til rette for en sammenblanding av prosessuelle og materielle vilkårsbestemmelser. Ny kunnskap kan f. eks være kunnskap som viser at gamle metoder og tilnærminger påviselig ikke holder mål. Men hva med (ny) kunnskap basert på erkjennelser som viser at fremdeles aktive holdninger ikke holder mål?

Krav til målbarhet er et sentralt vitenskapelig krav, sammen med sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Det siste er aktuelt ikke bare for å kontrollere om anvendt metode gir tilfredsstillende frembrakte funn. Men også om selve funnene, f. eks utfall og konsekvenser av rettsavgjørelser, kan være gjenstand for etterprøving. Hvordan ble livet til foreldre og barn etter barnevernets inngripen legitimert av lov og rett? Slo prognosene til? Kan jussens tilretteleggelser for sirkularitet uten krav til registrering av tilbakemeldinger på ulike stadier, gi virkelig kunnskap utover forvaltning og domstolenes behov for selvrettferdiggjørelse? Foreldelsesinstituttet beskytter først og fremst systemet. Men vi ser nå at når det gjelder overgrep mot barn reiser media og opinion seg. Hva skjer når moral møter juss?

Et pågående absurd teater

Tilbakemeldingsrutiner er helt nødvendig for læring. Retten får en del saker tilbake, også som konsekvens av systemets egen behandling. Helt vanntett er derfor ikke forsøk på immunisering. Det er heller ikke slik å forstå at retten gjør objektivt og subjektivt feil i alle henseender. Men hva skjer når en sak kommer tilbake etter påvisning av saksbehandlingsfeil i ankeinstans? For tiden (pr mars 2009) pågår en konkret sak jeg har fulgt på nært hold, også under rettsmøtene. En straffesak som er omtalt i del 5 om nye justismordsaker kan tjene som illustrasjon på hvordan prestisjen rir politi og domstol når de må behandle på nytt en sak hvor straffen for påstått familievold nådde rekordnivå. Sammen med medieoppmerksomhet. I den nye behandlingen er media fraværende. Fornærmede har fått justere sine forklaringer.

Rekonstruksjonen av fornærmedes forklaring av påstått tortur som manglet i forrige runde, er nå forsøkt gjennomført. Men politi og statsadvokat (Olav Helge Thue) vet selvsagt at det ikke går å gjennomføre opphengningen (se del 5 for detaljer). Derfor tilpasses både fornærmedes og sentrale vitners forklaringer. Det som skal etterprøves blir omforent, jukset til, og betydninger av opprinnelige forklaringer som autentiske uttrykk for påståtte opplevelser blir administrert bort og vekk. Ugyldiggjort. Det er interessant å følge rettsforhandlingene ord for ord, setning for setning, ”bevis” for ”bevis”. Det absurde teateret som utspiller seg, baserer seg på rettens privilegium til å forandre de grunnbetingelsene som i sin tid førte til opphevelse av en opplagt uriktig dom. Slik sørger retten for å ha ryggen fri.

Alltid et nytt våpen i bakhånd

Det er aldri utviklet rutiner for kvalitetssikret tilbakemelding i domstolene, med tilhørende systematisk feilkildesøk innarbeidet i prosesslovgivningen. Dette er fremmedord for jurister. Rettssikkerhet er honnørord uten innhold. Den merbelastning som påviste feil i behandlingen betyr for rettens selv, blir ikke alltid erkjent. Dermed lærer man ikke av erfaring. Bevisvurdering er helt sentralt i både sivile og straffesaker. Forholdet mellom Fakta og Juss er avgjørende: tilpasningen mellom hvilke erkjente faktaforhold retten legger til grunn og hvilke normer, regler og prinsipper som anvendes for å få de tilpassede faktaforholdene på plass. Den såkalte finjussen. Når bevisene opplagt ikke holder mål, skjer ofte en forskyvning mot troverdighet for impliserte parter.

Som om sviktende bevislighet, f. eks manglende samsvar mellom forklaringer og fysiske lover, fører til økt troverdighet hos vitner som ikke snakker sant eller er misledet. Påstått svakerestilte personer kan misbrukes av politi og rett til å fremme politisk-ideologiske saker om f. eks ”vold i nære relasjoner”. Kommer symbolsakene ut av kontroll som i Bjugnsaken, men lagretten (juryen) bruker fornuften, har voldshysterikerne alltids et nytt våpen i bakhånd: Juryen gir ingen begrunnelse. Frifinnelsesprosenten er for høy. Sedelighetssaker utgjør en stor del av gjenopptakelsessakene. Ikke uten grunn. For hver ny frifinnelse burde de som har reist sakene in the first place stilles for retten. For misbruk av retten. Med mindre slike nye bumerangrunder kan betraktes som ytterligere misbruk. Vold mot forstanden er også en urett.