Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 01.02.2007 

Etter frifinnelsen av Ulf Hammern i Bjugnsaken kunne man avlese i kriminalstatistikkene en betydelig nedgang av saker om seksuelle overgrep mot barn. Tolkningen av disse tallene har vært todelt: Noen hevder nedgangen i antall anmeldelser skyldes at terskelen for domfellelse ble lagt for høyt og at mange ble skremt fra å anmelde overgrep. Andre hevder oppmerksomheten rundt den skandaløse Bjugnsaken og frifinnelsen bidro til å få vekk de useriøse falske anmeldelsene slik at balansen ble opprettet. Hver på sine premisser beskriver disse to diametralt motsatte forklaringsvariantene ”bjugneffekten”. En tredje forståelse av uttrykket beskriver hvordan fagmiljøene ikke har evnet å innse hva som gikk galt i Bjugn.

Fagfolkene kom seg strengt tatt ikke over nederlaget i Bjugn, og har aldri tatt noe oppgjør med sine metoder. Man kan ikke se bort fra at man trengte en ny stor nok sak til å gjenvinne status og vise hvem som bestemmer også i rettsapparatet. Voldaprestsaken har sitt navn etter hvor i landet saken hadde sitt utspring, og hvilket yrke den angivelige seksualovergriperen hadde inntil han ble fradømt retten til å praktisere som prest. En prest og barnefar ble dømt for angivelige seksualovergrep mot 3 av sine døtre samt mot en kvinne han hadde hatt i sjelesorg. I Søre Sunnmøre tingrett dissenterte fagdommeren i dom fra november 2000, mens en enstemmig  Lagmannsrett mars 2002 dømte presten til 5 ½ års fengsel. Høyesterett som kun behandlet straffeutmålingen plusset i februar 2003 på et halvt år på straffen.

Under soningen arbeider Voldapresten for å få sin sak gjenopptatt da han mener seg uskyldig dømt. Det er vår bestemte oppfatning at vi har å gjøre med et nytt justismord, men skal vi forstå hvordan dette kan gå til etter at fagfolk også i politi og rettsvesen har hatt mulighet for å ta lærdom, må vi gå litt nærmere inn på hvordan saker kan bygge seg opp fra lite eller ingenting, eller som i dette tilfelle, fra en syk kvinnes hevn og sjalusi. I artikkelen ”Et nytt justismord?” (2004) er beskrevet mer utdypende hvordan avvisningen og forsmåelsens psykologi virker, ikke bare hos ressurssvake personer, men også hos fagfolk som opplever at deres status og faglige vurdering blir utfordret. Den eldste datterens urinveisproblemer førte til at ble stilt spørsmål ved medisinsk kompetanse. Ikke usannsynlig med konsekvenser.

I egenskap av bekymret far henvendte presten seg til medisinske eksperter og kom i den forbindelse til å såre forfengeligheten til en lokal lege. Dr. Anders Alme er en sentral aktør i sakskomplekset, både med hensyn til hans uttalelser om hva datterens problemer skyldtes, og gjennom sin rolle når presten ble arrestert og varetektsfengslet på et tidspunkt hvor barnevernet hadde klart å splitte hele familien. Barnevernet fant i utgangspunktet ikke noe vesentlig kritikkverdig, men tilskyndet av dr. Anders Alme som nok opplevde at hans faglige prestisje stod på spill utviklet de sine forestillinger om omsorgssvikt og overgrepsmistanker.

Den kvinnen som satte i gang beskyldningene mot presten kom fra Sotra utenfor Bergen og tilbrakte lange perioder i sjelesorg hvor hun nøt godt av hele prestefamiliens gjestfrihet. På et tidspunkt opplevde presten at kvinnen forventet og la opp til noe mer vi neppe trenger konkretisere. Prestens avvisning førte til at kvinnen som hadde et lengre psykiatrisk rulleblad, først innleverte en anonym bekymringsmelding til barnevernet, og senere med dårlig skjult sjalusi angrep både prestefruen hun nok hadde sett seg selv i rollen som, og presten hun gjerne ønsket å ha et forhold til. At politi og rettsvesen ikke har villet se dette grunnleggende motivet for de usaklige beskyldningene som barnevernet heller ikke tok alvorlig på innledende stadier i prosessen, kan betraktes som en gåte, men også som en del av justismordproblematikken.

Forblindelsen er ikke sjelden tilstede i saker hvor det blir maktpåliggende for ulike etater og fagpersoner å vinne frem. Da saken kom for retten var familielobotomien komplettert. De to yngste døtrene presten skulle ha forgrepet seg på var anbrakt i fosterhjem hvor de ble utsatt for betydelig påvirkning. Politiavhørene er et eget kapittel. Spesialmedarbeider Marit Granlien og barnevernets Astrid Vikestrand samarbeidet tett, men Granlien som forestod politiavhørene fikk til og begynne med ikke noe ut av døtrene som kunne gi grunnlag for bekreftelse av mistanke om seksuelle overgrep, tiltross for manipulative spørreteknikker, og splitt og hersk-metoder det er mulig å avdekke ved dokumentanalyse.

I avhørene forsøker Granlien helt bevisst å feilinformere døtrene om hva den andre har sagt, og hva de selv skal ha kommet med av innrømmelser om ”familiehemmeligheiten” og ”doktorleiken”. Da saken stod for retten burde man ha tatt høyde for alle sakens tvilsomme elementer. Justismord skyldes påviselige feil, og i denne saken er det flusst opp av feil det ikke er altfor vanskelig å avdekke. I gjenopptakelsesprosessen har professor i psykologi Roald A. Bjørklund på oppdrag fra Voldapresten utarbeidet en vitnepsykologisk basert rapport hvor han har gått gjennom alle tilgjengelige avhørsprotokoller samt avhørsrapport for den eldste datteren. Sistnevnte rapport er ikke egnet for innholdsanalyse da det metodisk er lagt til rette for en rekke sammenblandinger som gjør det umulig å vite hva som er barnets egne utsagn.

I Bjørklunds rapport konkluderes det med at det i de første avhørene av de to yngste døtrene ikke fremkom noe som er ”forenlig med at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin far”, men at det i senere avhør av den ene av de to yngste døtreme fremkommer opplysninger som kan tyde på overgrep. Men ”det kan ikke utelukkes at disse opplysningene gjenspeiler en virkelighetsoppfatning hvor barna ikke er i stand til skille mellom faktiske opplevelser og opplevelser frembrakt gjennom samtaler med voksne personer, herunder samtale med psykolog”. Påvisning av en rekke metodefeil som f. eks suggestive avhørsteknikker burde tilsi at det er på sin plass med en gjenopptakelse, men det er også et spørsmål om hvor mye prestisje som er investert fra systemets aktører.

Lagmannsrettens formann, dommer Sissel Endresen utviste en holdning som bestemt avviste motforestillinger, åstedsbefaring ble nektet og dermed muligheten for å se at de angivelig omfattende overgrepene neppe kunne ha funnet sted upaktet. Sissel Endresen, som nå er sjef for Domstolsadministrasjonen hevdet under rettssaken at det er uinteressant hvordan barnas påstander er fremkommet. Heri ligger et stort problem for rettssikkerheten når det legges til rette for at uetiske manipulative teknikker kan brukes for å få barn til å fortelle om saker og ting de kanskje ikke har opplevd. Rettens likegyldighet til mål og midler er faretruende. Marit Granlien er nå familievoldkoordinator på Sunnmøre. Under saken hevdet hun at hun kunne se på barn om de hadde blitt utsatt for overgrep. Før presten ble brakt inn til soning i 2004 var medias fokus ikke på et mulig nytt justismord, godt underbygd av dokumenter som viser hvor galt det kan gå, men på muligheten for å inkriminere nettverkene som støttet ham.