Granskningen

Publisert 5.3.2024
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Av Ole Texmo

«I forbindelse med påstander om ureglementære forhold ved kommunale og private barneverninstitusjoner i Bergen, i perioden 1. juli 1954 til 1. januar 1980» som er det formelle utgangspunktet, ble det nedsatt et Granskningsutvalg (GU) til å se på sakene. GU ble oppnevnt 31. oktober 2001. Initiativtaker var Bergen bystyre og oppdragsgiver Fylkesmannen i Hordaland. «Ureglementære forhold» kan være så mangt. De forholdene som var mest eksponert inntil GU ble opprettet og startet sitt arbeide, var overgrep og omsorgssvikt. Senere skulle det vise seg, noe flere allerede hadde påpekt, at ikke alle formalia var iorden for flere av institusjonene.

Slik GU presenterte seg selv, jf også mandat som kan leses sammen med resten av rapporten her, på innledende stadium, var formålet med granskningen å avdekke om barn hadde blitt utsatt for fysiske overgrep; undersøke om det var alvorlige mangler ved den omsorgen som barna fikk på institusjonen: om tilsynsmyndighetene gjorde jobben sin, samt avdekke om barn ble tvangsplassert uten lovlig vedtak ved institusjonen.

Allerede før GU ble opprettet hadde det dannet seg en gruppe av tidligere barnehjemsbarn, i hovedsak rekruttert fra gutter, nå godt voksne menn, som hadde dels felles opplevelser fra Bergens Guttehjem på Garnes fra sent 50-tall og utover. De fleste født rundt 1950. De startet en organisasjon som utover det felles sosiale og moralsk støttende hadde et klart formål om å stevne Bergen kommune med krav om erstatning for det hadde måttet tåle og utstå på Garnes. Gruppen kalte seg «Støtteforeningen for mishandlete barn», forkortet SFMB, i vårt tekst også kalt Støtteforeningen. Denne gruppen av menn som pr 2001 allerede hadde gitt lyd fra seg både overfor media og myndigheter, ønsket også å kunne bidra overfor GU. At gruppen, samlet og for enkeltmedlemmenes vedkommende, hadde klare intensjoner om rettslige skritt var kjent. Godt kjent.

Advokat var dels koblet på, og det ble søkt om midler, for bl.a å kunne fungere som støtte til GU. For deres granskning, noe støtteforeningen også fikk midler til fra Fylkesmannen. I søknaden kalt «bevismidler» Denne del av legitimiteten var således i utgangspunktet grei. At betrodd advokat Per Magne Kristiansen, selv etter oppfordring fra Fylkesmannen via Støtteforeningen, unnlot å søke fritt rettsråd var imidlertid ikke greit. At gruppen så tydelig varslet, også Bergen kommune formelt (om enn ikke som forskriftsmessig prosessvarsel så iallfall eksplisitt og dokumenterbart) at man ville gå rettens vei, kan ha skapt endel mer ugreie i ulike instanser enn det granskningsarbeidet så for seg.

Dokumentasjon av overgrep og omsorgssvikt ble dels kanalisert gjennom GU som, selv om det var befolket med juss og jurister opp og i mente, ikke lot til å ville opplyse Støtteforeningen om hvordan det forholdt seg til fenomenet foreldelse. En ikke helt usannsynlig hensikt med et slikt GU var nemlig å legge til rette for at grunnlaget for erstatningsbeløpene som etterhvert, etter intensjonen allerede under oppstart mot slutten av granskningsperioden (rapporten forelå 26. juni 2003), kunne utmåles og vedtas. Uten at spørsmål om mulig foreldelse ble berørt. Denne skribent har forsøkt å bringe på det rene hvor mye informasjon om slike forhold GU s informanter fikk. Blant barnehjemsbarna som også var søkerne av billighetserstatning. Dette forblir uklart.

Innad i gruppen oppstod uklarhet og i verste fall splid om formål og strategi, mens granskning pågår og kun få av medlemmene hittil er «avhørt» av utvalget. Samtidig er Bergens Tidende ivrige i felten. Kan det tenkes at manglende eller i verste fall villedende informasjon fra myndigheter (og media?) er noe av årsaken? Dette nevnt som en mulig forklaring, da bildet uansett må kunne sies å være sammensatt. Man så nok for seg at GU og deres informasjon fra barnehjemsbarna skulle danne et grunnlag for beregning av billighetserstatning. At noen også ville gå rettens vei var muligens ikke like populært. Hva offentlige instanser og vedtaksdyktige myndigheter informerer sine klienter og søkere om kriterier, klageadgang, saksbehandlingsprosedyrer mv, kan være så ymse.

Rapporten er svær, på over 300 sider med to spalter tekst på hver side. Slik offentlige utredninger ser ut. Ryddige og oversiktlige. Stort sett lesbare. Sammenligner man teksten for hver institusjon, 11 i alt, varierer det noe, men strukturen er stort sett den samme. Det GU etterspør og som de følger opp er besvart. I egne kapitler gjennomgås lov og rett, opprettelse av institusjonen får dels godkjent, selv om lovvilkår umulig kan være oppfylt. GU s offentlige kilder, som underlag for granskningen er offentlige arkiver: Bergen byarkiv, Statsarkiv og institusjonenes egne arkiver. For lovpålagt tilsyn (som vi må komme mer detaljert tilbake til, mest sannsynlig allerede i neste del), blir det temmelig tydelig at dette har sviktet. Lov og rett synes på plass, men følges ikke opp.

Hva fortalte barnehjemsbarna til GU? Vi har ikke tilgang til mer enn noen få referater og disse ser tilynelatende greie ut. Tilsynelatende fordi språket er formelt og i liten grad eksponert for mer dramatisk språkbruk utover det akademisk etablerte og aksepterte. Men beskjeden til GU er tydelig nok om både overgrepenes art og omfang. Som en interessant parallell: Begrepet «mobbing» er i Norge nært forbundet med Bergen og psykologiprofessor Dan Olweus som jo ble hentet til Bergen på slutten av 60-tallet, en nestor på dette forskningsfeltet. En kortversjon av mobbedefinisjonen kan man lett gugle seg frem til ved søkeord. Olweus regnes som pioner, en uavhengig fagperson.

Kriteriene i Olweus definisjon kan være relevante for vår fremstilling. Det skal nevnes at disse ikke har vært uten debatt, heller ikke hans «antimobbemodell» skoler og andre institusjoner kanskje ikke har lært så mye av. Kanskje har de vært for opptatt av å beskytte egne posisjoner. Dels er mobbing gjentatt; den mobbede er i underordnet nærmest fastlåst posisjon. Ubeskyttet og med få eller ingen mulighet til å beskytte seg mot vold og overgrep, «ondsinnet», eller også i det minste «negativt motivert». Jeg nevner dette fordi mobbing som fenomen ble veldig aktualisert fra begynnelsen av 70-tallet. Oftest i og rundt skolesammenhenger. Sjelden eller aldri mobbing fra institusjoner.

Det er tydelig at utvalgsmedlemmene i GU i sine samtaler med barnehjemsbarna er konkrete på å spørre om eventuelle tilfeller av vold, enkeltepisoder og tendenser. Det samme gjelder for omsorgssvikt. Et slikt referat denne skribent har hatt tilgang til er ikke tilbakeholdende med å navngi overgripere blant institusjonens ledere og ansatte. Det som beskrives av flere, også i mediale sammenhenger, er en ukultur, hvor også de eldste barna, tenåringer og snart voksne, begikk systematiske overgrep av fysisk og tildels også seksuell karakter. Når rapporten forelå i juni 2003 var slike beskrivelser langt fra underslått. Men hovedinntrykket var likevel at overgrep skjedde mellom barna, eller på hjemmebesøk, eller av besøkende (se sammendrag rapporten side 12).

I tillegg kom den psykiske mobbingen av de som ikke tålte eller ikke tok igjen. Mye av denne mobbingen kom fra lærere og ansatte. Hvor de største barna hadde lært sine metoder kan man jo alltids spekulere i. Den offisielle versjonen vil i sjelden grad se kritisk og differensiert på primærkildene til volden. Den offisielle versjonen vil i mange tilfeller oftest være, mest gunstig for offentlig omsorg: at volden begås av barn mot barn og at barna kommer fra dårlige hjem. At omsorgssvikten er forankret privat og i sjelden grad har sitt utspring hos, eller forekommer i institusjonene. GU går ikke god for alle formalia hos de enkelte institusjonene, for godkjenning og tilsyn bl.a. Men GU bruker mye plass på å fortelle at lovene var i orden på 50-tallet og fremover.

Noe må likevel ha gått galt. Overgrep og mishandling, omsorgssvikt i vid forstand på institusjoner er såpass tydelig formidlet at det ikke kan underslås. Hittil hadde man i forsvinnende liten grad brydd seg om offentlig ansvar for barnehjemsbarnas skjebner. For GU og rapporten (link) brytes dette mønsteret som, med noen forbehold, ellers kan leses både forlengs og baklengs i historien. GU s rapport var avslørende. Overgrep og omsorgssvikt fra det offentlige ble erkjent. Det ble i stor grad erkjent at det formelle ikke var i orden for mange av institusjonene, verken når det gjaldt godkjenning, eller for det som kalles tilsyn. Dette skal vi bruke noe mer spalteplass på senere i serien, med relevans for dagens situasjon og for lærdommen.

Som vi så i forrige seriedel, trenger ikke påberopelse av foreldelse være noe absolutt standpunkt. Da SFMB varslet Bergen kommune om sitt planlagte søksmål i 2001, før GU ble oppnevnt formelt, fikk de fra kommuneadvokaten temmelig klar beskjed om at Bergen kommune ville påberope seg foreldelse. Så dette visste Garnesgutta. Eller sagt på en annen måte, med forbehold for at kunnskap om foreldelse som juridisk-rettslig fenomen var bevisstgjort: Dette stanspunktet fra motparten var kjent. Også GU kjente til denne motsetningen mellom SFMB og Bergen kommune. Kanskje ble foreldelsestemaet et såkalt «ikke-tema». Samtidig: Var en ikke helt uvesentlig hensikt med GU å omgå foreldelse for de rammede. Eller krav mot det offentlige? Hvilke hensyn veide tyngst?

Ole Texmo