Publisert 24.9.2018
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Uttrykket, ”gjør din plikt og krev din rett”, høres fortsatt både klokt og fornuftig ut for de aller fleste. I dette ligger det og en god porsjon logikk. Før i tiden ble dette meget flittig brukt av arbeiderbevegelsen. Det er altså snakk om et uttrykk som i klartekst forteller at enhver som gjør sin plikt, har rett til å kreve sin rett. Men hva skjer i virkeligheten?
De som var med på å bygge opp Norge etter den 2. verdenskrig, til den rike nasjonen landet vårt er blitt i dag, har alle disse fått sine rettigheter som de egentlig hadde krav på? Svaret er nei. I lang tid pågikk eksempelvis kampen for dem som hadde krav på krigspensjon, som betaling fra den norske staten for herosisk innsats for landet under 2. verdenskrig. I lang tid pågikk også kampen for erstatninger til Nordsjødykkerne men hva skjedde? Hvordan hadde landet vårt sett ut i dag om det ikke hadde vært for disse menneskene, som faktisk også satte egne liv på spill for å redde andre.
Disse menneskene gjorde sin plikt og krevde siden sin rett, men fikk de alle sine rettigheter likevel? Nei – dessverre. Det finnes og et annet uttrykk, dog et bibelsk, men som likevel med rette kan benyttes i dagens samfunn. Uttrykket ”de som lite har skal resten fratas, og de som mye har skal mer få”. I dagens Norge har dette blitt en bitter realitet for mange. Partiet KrF er også med på å støtte slik urettferdig og usosial politikk. ”Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer”. Vi har ikke lenger en like god velferd for alle i landet vårt. Arbeiderpartiet går nå i bresjen for å sette økt fokus på flere problemer og skjevheter i samfunnet vårt. Det i seg selv er meget bra. Partiet vil også ha et mer rettferdig pensjonssystem.
Da den forrige regjeringen i 2009 la fram forslag til ny pensjonsordning/reform, så framgikk det at alle pensjoner skulle justeres i tråd med lønns- og prisveksten. Også det var en meget riktig økonomisk politikk å føre. Men så må det og være tillatt å spørre om hvorfor pensjonene likevel skulle fratrekkes en faktor på 0,75 prosent? Den 12.12.2011 ble hele pensjonsreformen vedtatt, og nedenfor ser man hvem som stemte for og imot, samt hvor mange stortingsrepresentanter som var tilstedeværende i en slik meget viktig sak. Det var ikke så svært mange.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Dagens pensjonister, de som i årevis gjorde sin plikt for fedrelandet, har ikke fått alle sine rettigheter slik de lovmessig har krav på. I de siste årene, under den nåværende regjeringen, har norske pensjonister fått merke underreguleringen av sine pensjoner. Det handler fortsatt om et rent tyveri fra statens side. Siden slutten på 1960 tallet er norske pensjonister frarøvet nærmere 500 milliarder, og enda mer dersom beløpet tillegges renter. Det kunne daværende redaktør Per H. Midtgaard i avisa ”Eldrebølgen” bekrefte for en del år siden.
Hvilken lovlig rett har egentlig den norske staten til å samordne/redusere enhver sin pensjon, dvs. rett til å ta et visst antall kroner fra hver gifte eller samboende pensjonist hver eneste måned utover enkeltindividets pålagte skatt? Alle disse hadde jo egne og unike pensjonsrettigheter i henhold til lovverket, og helt uavhengig av deres sosiale status. Ikke alle i dagens Norge rammes av slik urett. Det er særlig oppsiktsvekkende å registrere at de fleste partier på Stortinget, fortsatt ikke akter å løfte en finger for å stanse statens pengetyveri.
Det virker også rart når man vil ha et mer ”rettferdig pensjonssystem”, samtidig både foreslår og støtter reduserende samordninger og underreguleringer. Det hevdes også fortsatt at landet vårt bygger på kristne grunnverdier. I et av de ti bud heter det også at ”du skal ikke stjele”. Derfor spør jeg med rette hvor i ekteskapsloven det framkommer at den norske stat, har rett til å stjele et månedlig beløp fra hver ektefelle når disse er blitt pensjonister? Da disse var i arbeid, var også de – hver og en især, et enkelt juridisk objekt sett med statens øyne, og med en udiskutabel plikt til å betale både skatter og trygdeavgifter.
Slike fakta vil ikke byråkratene i den norske staten vite noe av i dag. Fordi at ”det koster staten penger”. Men hvem er eierne til penger som statens byråkrater og politikere er satt til å forvalte, er det statens byråkrater, politikere, eller er det hele det norske samfunnets midler det her er snakk om, i visse kretser også kalt ”fellesskapets midler”. Men for hvem da må man kunne tillate seg å igjen stille spørsmål om? Skal man komme dit hen igjen at folk flest i Norge, skal måtte stå med luen i hånden å tigge, og i ekstreme tilfeller prostituere seg for å overleve? Hvordan vil folk flest egentlig ha det?
