I et system for fellesskapets betydning forvitrer?
Publisert 16.9.2022
Foto: Colourbox
Under tiden hvor de diktatoriske statene Sovjetunionen og under Mao’s Kina eksisterte – fikk folket en informasjon om at disse regimene var kommunisme. (Karl Marx beskrev ikke kommunisme som diktaturstater i sin ideologi) Senatoren Bernard «Bernie» Sanders sa i en av sine taler noe slikt som: Med kommunisme – ble vi fortalt at staten ville komme å ta alt vi eide, sånn som hus og hjem, og at arbeidstakere ville være ufrie, og bli tvunget til å arbeide på lave lønninger, og uten å ha en stemme i samfunnet….. alt dette har gått i oppfyllelse for kapitalismen.
I Europa kan man si at alt dette har EU og kapitalismen langt på vei klart å oppfylle på sin måte. Gjennom gjeld – og dermed en form for tvang – «eier» de private bankene store deler av arbeidstakernes hus og hjem, og gjennom gjeld og trusler om å risikere å minste hus og hjem – drives arbeiderklassen til å godta systemer lave lønninger – det vil si fravær av rettferdig fordelingspolitikk. Bruk av midlertidige ansettelser, lave stillingsbrøker, tilfeldige småjobber som tilkallings- ringevikarer, tilfeldige småjobber via jobbapper – eller via vikar- og bemanningsbyråer dominerer arbeidsmarkedet i dag, og som drives frem under fryktbasert ledelse fra arbeidskjøperne. Vernet at arbeidstakernes fritid – og dermed familieliv/ sosiale liv – møter stadig dårligere kår.
Mange steder oppretter arbeidskjøperne bonusordninger ovenfor de arbeidstakerne som ikke fagorganiserer seg. Noe som i sum betyr et massivt angrep på den frie organisasjonsretten og fagforeningene. Fjerning av stillingsvernet for statsansatte i statsansatteloven – gjør at offentlige tilsynsmyndigheter ofte ikke lenger våger å gjøre jobben sin – av frykt for egne karrieremuligheter. Nå er det bare lojalitet til ledelse som gjelder – og lovbrudd, korrupsjonskulturer osv går ofte under radaren (les eksempelvis NAV-skandalen i 2019).
EU og markedsliberalistiske politikere lager maktstrukturer, lover, lønnssystemer og skattesystemer som gjør dette mulig og helt legalt for arbeidskjøperne. Og folket strømmer til lavpriskjedene og handler – som praktiserer denne personalpolitikken – og holder dette systemet oppe.
EU lager lover og forordninger – som markedspolitiske politikere i EU og EØS «oversetter», og omgjør til sine lands lover uten motforestillinger – og uten å lytte til egen befolkning eller gi arbeiderklassen innflytelse. Demokrati handler om deltakelse – i EU velger med toppledelse mer eller mindre på bakrommet. Fellesskapets verdier, ressurser, virksomheter og eiendommer privatiseres – i den hensikt å avvikle demokratisk styring og kontroll over menneskehetens basisbehov (sånn som vann, matproduksjon, strøm/ energi, banker, samfunnsberedskap, fisken i havet gjennom kvoter osv).
EU har skapt en politisk flokkenighet – hvor politiske farge på regjeringer etter hvert er blitt svært usynlig for arbeiderklassen. I all politikk fra EU gjelder kapitalens/ markedskreftenes (de som er hevet over loven) «frie etableringsrett», og EUs fire friheter – det vil si fri flyt av varer, tjenester (der disse er billigst), kapital (til skatteparadis/ skatteunndragelser), og arbeidskraft (oversvømme arbeidsmarkedene med mer eller mindre rettsløse gjestearbeidere – ofte styrt av kriminelle organisasjoner). Det vil si at underleverandører og arbeidstakere blir tvunget til å underby hverandre lønn og anbud for å ha en jobb å gå til. I 2009 etablerte EU den såkalte Europakten. For å unngå at bankene kollapset etter bankkrisen i 2008/ 2009 – anbefalte EU at arbeidstakernes kjøpekraft skulle inndras gjennom at prisstigningen skal være vesentlig høyere enn økningen i inntektene.
I Norge holdes Europakten, som vi ikke er forpliktet til å følge, i hevd politisk gjennom føringer i statsbudsjettene. Det skjer gjennom at lønnsøkninger ved tariffoppgjør/ trygdeøkninger mv – beregnes i prosenter – fremfor gjennom kronetillegg. Dette usolidariske systemet medfører at de med høye lønninger stadig får mer å kjøpe for, mens de med middels- og lavere inntekter bare blir fattigere og fattigere. Og køene foran fattighusene bare øker og øker for dem med de laveste inntektene.
I det som beskrives som et av verdens rikeste land, evner ikke landet engang å gi innbyggerne en inntekt som tilsvarer EUs fattigdomsgrense, dvs 60% av medianinntekten – som i 2021 var på 550 000 kroner – dvs 330 000pr år. Ifølge SSB er gjennomsnittslønnen i Norge på 610 000 kroner pr år – medianinntekten er satt vesentlig lavere – til 550 000 pr år. Er det ikke på tide å få tilbake fellesskapstanken fra de som bygde landet, under mottoet «I Norge skal ingen spise kake før alle har fått brød»? EU og EØS er dermed ikke svaret for majoriteten av befolkningen.
Jørund Hassel
Lillehammer
