Publisert 8.3.2018. Oppdatert.
Av Jan Hansen
Ansvarlig redaktør
Foto: Sfm.no arkiv
”Vi må bli et enda åpnere samfunn”, sa en viss toppolitiker til den norske nasjonen etter de grusomme handlingene som massemorderen Anders Behring Breivik sto bak sommeren 2011. Men det ønskede åpne norske samfunnet er blitt enda mer lukket siden den gangen, så lukket at det nå også rammer den frie pressen som skal kunne jobbe fritt hvor som helst i verden.
En tur oppover Karl Johans gate i Oslo en iskald dag i slutten på februar, var ikke et koselig syn som det man ellers er vandt med å se på hovedstadens paradegate. Svære kloakkrør, riktignok forsøkt nøytralisert med blomster, sperret fortauene på begge sider i tillegg til store tunge blomsterpotter. ”Dette må Oslo ha for å beskytte seg mot islamsk terror”, sa en tilfeldig forbipasserende som ikke ønsket sitt navn på trykk. Som frilansjournalist gjennom mange år, så skulle jeg få oppleve enda mer av sperringer i Kongens By, og som faktisk opplevdes svært så ubehagelig. Det handler om de som er valgt til å sikre folk og land mot bl.a. trusler fra potensielle terrorister, og hvordan de selv – i dag – sitter beskyttet bak både skuddsikre glass m.m. Jeg var nemlig på vei til et møte på Stortinget i forbindelse med vårt magasins arbeid med grunnpensjonssaken.
For bare noen år siden slapp alle journalister utstyrt med pressekort fra Norsk Presseforbund og IFJ en rett ut sagt ubehagelig kroppsundersøkelse på Løvebakken. Den aktuelle dagen fikk jeg nemlig oppleve noe som ikke bare gjorde meg forbannet, men også bestyrtet over måten enkelte gjør sin jobb på, og stikkordet her er «konduite». Problemet, eller om det var et problem i det hele tatt, var følgende: Jeg ble først bedt om å ta av min nokså tykke vinterjakke. Ute var det beinkaldt. Da jeg så gikk igjennom metalldetektoren så pep den. Jeg ble da beordret tilbake for ny gjennomgang. Da la jeg selv fra meg både kamera og mobiltelefon. Like forbannet så pep detektoren. Da pekte den ene vakten på mine støvler, og som hadde små metallspenner tydelig plassert på utsiden for å holde snøringene på plass. Tror meg, og med en nokså vond rygg etter to yrkesskader – som jeg også opplyste om, så ble jeg beordret til å ta av meg støvlene. Først da stilnet metalldetektoren. Det var bare så vidt jeg fikk lånt en stol, slik at jeg lettere kunne få på meg støvlene igjen. Det kokte innvendig.
Da møtet på Stortinget omsider var over, og da jeg skulle forlate Løvebakken, måtte jeg først trykke på en knapp for der etter å gå inn i en sluse (et rom på ca. 1 kvadratmeter). Døren bak meg ble så lukket. Etter en stund åpnet den andre døren seg, og endelig kunde jeg vandre fritt ut av bygningen. Jeg tilskrev siden sikkerhetssjefen på Stortinget og spurte om årsaken til alt dette oppstyret. Kort etter kom det et brev med en beklagelse for det jeg personlig hadde opplevd. Men samtidig ble det opplyst om at det nå bare var ”pressefolk» som var akkreditert” til ”Presselosjen” på Løvebakken, som ikke behøvde gjennomgå en slik kontroll. For å bli medlem der i gården, må man ha ”særlige grunner”. Jeg spør derfor rett ut hva pokker vi da skal med en grunnlovsparagraf 98 som sier at ”ingen må utsettes for usakelig forskjellsbehandling”. Hva er dette for noe da?
Samtidig med den strenge kontrollen på Løvebakken, står vår langstrakte riksgrense nesten på vidt gap flere steder og døgnet rundt. Et stort paradoks slik jeg ser det. Og hvem har ansvaret for å ha brakt vårt fedreland i en slik situasjon, at også lille fredelige Norge mottar trusler om terror fra utenlandske ekstremister og terrorister, noe som var helt utenkelig for bare 20 – 30 år siden. Svaret gir seg egentlig selv. Nemlig de som sitter der hvor sikkerheten nå er intensivert – ganske kraftig!
