Publisert 16.1.2021
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Leserinnlegg
Jeg vil gjerne ta opp et et tema som kanskje har vært litt tabu. I alle fall har man ikke sett eller hørt mye omtale av dette problemet og hva det gjør med de pårørende. Spesielt når barn er pårørende så må man sette fokus på dette problemet, for når det gjelder spillavhengighet så kan det faktisk gå i arv om man ikke får hjelp i tide og det kan fort gå så langt at man spiller bort hus & hjem. Jeg har vokst opp i en hverdag der spill kommer først. Der hvor lysende, blinkende automater har fått mer fokus, enn hva som er til middag. Min far var spillavhengig. Avhengighet av pengespill som ødela familie, økonomi og venneforhold.
Jeg var ung og hadde ingen forståelse for hva dette betydde. Jeg visste ikke at vi hadde lite penger. At mamma ofte sjekket bankkontoen sin, fordi penger ble spilt bort. At vi slet med å ha mat på bordet, at vi slet med å ha råd til nye klær. Mamma stod mange ganger på matbutikken, hvor kortet ble avist, rett etter at hun hadde fått lønning. Vi kunne få kjeft hvis vi brukte for mye dopapir, vann og alt annet som kunne spares. På denne måten ble det mer penger å spille for. I senere tid har jeg fått vite at feriepengene til oss barna ble spilt bort. Og som voksen så har jeg forstått at vi alle var med-avhengige fordi vi rett og slett hjalp han med å spare penger, som han puttet på automatene.
Jeg gikk i første klasse da min far stod frem i avisa som spilleavhengig. Jeg ble ofte mobbet på skolen fordi jeg ikke hadde nye fine klær, men jeg var fornøyd med det jeg hadde av klær, men det slet fortsatt på psykisk da jeg ofte ble mobbet. Humøret og stemningen hjemme var noe som stadig var negativt. Pappa kunne ofte være i dårlig humør fordi han hadde tapt mye penger. Men som liten så skjønner du ikke det. Det du sitter igjen med er følelsen av at du har gjort noe galt. Hjemme i huset pleide jeg å si at det var en mørk grå sky som hang over oss. Jeg pleide å være inne på soverommet mitt, for det var det trygt. Som liten hadde jeg også en mor som var mye innlagt på sykehuset, noe som gjorde at jeg følte meg mer utrygg hjemme. Det var en frykt innenfor husets fire vegger, en frykt jeg hadde fordi jeg var redd for at min egen far skulle være sint. Moren min var og er fortsatt min klippe, men når hun ikke var hjemme, så følte jeg meg utrygg. Jeg husket jeg var sjalu på andre familier.. De virket så blide og problemfrie.
Jeg utviklet min egen spillavhengighet. På Sims kunne jeg lage drømmefamilien min. Alle var blide og lykkelige. I spillet satt alle sammen ved samme bord og spiste middag, snakket og lo. Jeg begynte å skulke skolen, brukte mindre tid på lekser og mer tid på pc’n. Jeg rett og slett gjemte bort hverdagen. Gjemte bort smerte, frykt og tårer. For hjemme så følte jeg at jeg måtte gjemme meg selv og mine følelser bak ett smil. Jeg har alltid sagt at juleaften er min favoritt-dag i året og det er fordi det var den eneste dagen hvor alle problemer forsvant. Alle var lykkelige, alle lo, alle spiste seg mette og koste seg.
Jeg er i dag 25 år og har kjempegod kontakt med min far. Men jeg føler at det er viktig for alle der ute og vite at det finnes hjelp. Jeg fulgte etter i min mors fotspor og ble med i en organisasjon som heter Spillavhengighet Norge som hjelper spilleavhengige og pårørende til spillavhengighet. Som politikker og da spesielt engasjert i vårt ungdomsparti så vil jeg jobbe for at hjelp forsterkes. Og jeg sier hjelp, fordi jeg mener all slags type hjelp.
Marianne Monsen Vestlie
(Generasjonspartiet og GPU Innland)
