Publisert 19.10.2020
Foto: Ole Texmo
De aller fleste kjenner til ordtaket «du må ikke komme her og komme her». Altså! Kom ikke her og tro at du er noe. En ren «ovenfra og ned holdning» er det mange pressefolk i Norge som har, og enten de nå vil like det eller ikke. De mener at en tittel eller en høy stilling må til, for at de skal kunne ta inn det andre skriver: For å «forsikre» sine lesere(?) om at det slike personer kommer med, kan man virkelig stole på? Men så var det dette med å kunne stole på enhver med fine titler, inklusive redaktører og journalister. Vi kan nemlig ikke holde disse yrkesgruppene utenfor i en forbindelse som denne.
Det skjer fra tid til annen at pressen ikke forholder seg til fakta – dessverre, dvs. om saken eller tema – rent redaksjonelt, ansees som «politisk u-korrekt» i den aktuelle redaktørens øyne. Usannheter i media skal ikke forekomme. Det skjer noen ganger, til og med i medier som man skulle forvente ikke drev med slik journalistikk. I dag ser det ut for at penger og stor profitt er viktigere enn sannheten og hensynet til medmennesker. Etikken og moralen har sunket i norsk presse i løpet av de siste 20 årene. Det ser man klart og tydelig på enkelte overskrifter som brukes i dag, ord og uttrykk som man aller helst burde unngått, ikke minst av hensyn til barn og unge: Som også leser både aviser og surfer på Internett. Men tilbake til utgangspunktet om nødvendigheten av å «måtte være noe» før man får åpne munnen.
Våren 2015 utga jeg en bok med tittelen «Når makteliten trues – Og ofrene knebles». (Se annonse øverst på siden). En ganske kraftig tittel – ja, men slettens ikke uten særdeles god grunn. For det var akkurat det som skjedde i etterkant av en rettssak som ble reist mot den norske stat ved BLD (Barne- og likestillingsdepartementet). Jeg mistenkte allerede før utgivelsen at noe sånt ville komme til å skje. Den byråkratiske vennskaps-eliten i stat og kommune (Bergen), den politiske vennskaps-eliten i Bergen og på selveste Stortinget, samt vennskaps-eliten i det norske rettsapparatet, følte seg kraftig truet. Derfor sørget disse indre «vennekretsene» for at boken ikke måtte få omtale i norske medier. Telefonene og kjeften deres har nok løpt løpsk i dagene etter utgivelsen. Undertegnede ville fortelle en annen sannhet som rokket ved elitens «troverdighet. Gjør man det i «rettsstaten» (?) Norge, da er man «illojal» og «utro» mot systemets maktapparat og må derfor «knebles».
Da boken hadde kommet ut, tystet den åpenbart systemvirile pressen i Norge ned både forfatter og boken, slik at den sanseløse løgnen og flere usanne anklager, som en tidligere journalist i Bergens Tidende hadde kommet med i avisen den 25.7.2002, skulle få bli stående som «fakta» og «sannhet». Ikke engang Fri Fagbevegelse (LO Media), de som liksom skal stå på arbeidernes og de svakes side i det norske samfunnet, våget å omtale boken. Kanskje var det fordi det i boken også framkommer flere navn på direkte involverte personer som også hører til på venstre-siden i norsk politikk. Det ble nok heller ikke tålt at forfatter (undertegnede) klarte å avsløre barnevernets sanseløse påstander og løgner, men også ren byråkratisk, politisk og juridisk råttenskap. Sånt må ikke det norske folk få kunnskap om. Det er hysj, hysj! Hvorfor kan man spørre?
Bergens Tidende fikk i etterkant annen fakta-dokumentasjon om deres «troverdige»(?) kilde. Men for avisen var det viktigere å skjerme både denne og journalisten bak oppslaget. Den «løgnaktige kilden» spredte bevisst også falske anklager om andre tidligere elever fra Bergens Guttehjem, og som siden skadet deres erstatningssaker. Selv fikk vedkommende en god erstatning fra stat og kommune, men avslørte selv i en klage til PFU at han hadde hatt det bra på barnehjemmet. Det nevnes også for ordens skyld at den aktuelle journalisten, pr. e-post, ba siden undertegnede om unnskyldning. Vedkommende skjønte også at jeg så på henne som en «sviker». Bergens Tidende har til dags dato hvert for feig og altfor redd til å beklage løgnene og de falske anklagene, noe en avis skal gjøre når andre bevis foreligger. Når ikke det blir gjort, hva kan da avisens ofre gjøre? Ingen ting for å få rettet opp senskader. Det bryr fortsatt ikke Bergens Tidende seg om. Hadde man derimot vært en med et flott navn, en høyere stilling, eller kanskje en med et digert kriminelt rulleblad, så hadde sikkert Bergens Tidende slikket skosåler.
La også følgende være meget klart. Selv om en person har en tittel eller en utdannelse (mastergrad) i et eller annet, så er ikke det ensbetydende med at vedkommende da er så svært mye klokere på alle områder enn andre. Ei heller 100 prosent troverdig. Man kan eksempelvis være professor på ett fagområde, men samtidig ha 10 tommeltotter når det gjelder håndtering av barn. En journalist behøver heller ikke å ha måttet gjennomgå skole for presse og media for å bli en god og flink skribent. Man lærer også mye ute i den vide verden og gjennom ulike yrker osv., og ofte mer enn inne i et klasserom hvor det kan være forstyrrende momenter fra tid til annen. Det var det mer enn nok av på den ikke godkjente skolen inne på et ulovlig drevet barnehjem, som Bergens Guttehjem øst for Bergen var, og som også hadde lærere uten formell utdannelse.
Fakta tilsier også at alle ikke lærer like fort som andre. Det betyr overhodet ikke at slike ikke kan lære noe som helst. Noen lærer også mye senere enn andre. Ofte sitter lærdom hos slike bedre i etterkant, enn hos dem som lærte raskt på skolebenken – der og da. Man kan eksempelvis se på det politiske og det juridiske fagområdet, eller på andre områder som barnevern, psykologi og psykiatri.
Pressen generelt, synes også å ha fått panikk for å lytte til mennesker med bred realkompetanse. Dette ordet har blitt en slags torn i øye på en god del redaktører og journalister, slike som anser seg selv å være så veldig mye bedre, klokere og sannferdig, enn en som kanskje ikke har en formell media-utdannelse på papiret. De sistnevnte kan derimot ha andre utdannelser, kursinger og kvalifikasjoner , som kompenserer mer enn nok for en formell. Man behøver ikke å være en skolert journalist for å kunne skrive. Besitter man skriveferdigheter, så er det utrolig hva slike kan få til uten en formell utdannelse, og nettopp med bakgrunn «realkompetanse» på ulike områder. I dag er slike mennesker ettertraktet på arbeidsmarkedet. Dette er noe dagens journalister og redaktører bør notere seg bak øret.
Jan Hansen
Frilansjournalist
Medlem av Norsk Journalistlag
Ansvarlig redaktør www.sfm.no
