Halden 14.7.2016
Av Jan Hansen
Ansvarlig redaktør – www.sfm.no
Illus.foto: Colourbox
Flere av pressens egne representanter, høyner nå røsten mot innskrenket presse- og ytringsfrihet. Samfunnsmagasinet velkommer denne trenden.
Redaktører og medieeiere bør nå spisse ører og lytte til kritikken som framkommer om norsk presse, ikke minst ta den til seg. Norsk presse fortjener i mange tilfeller kraftig kritikk grunnet ren dobbeltmoral og en stygg ukultur, nemlig det politiske kameraderiet i visse redaksjonelle kretser. Det hevdes stadig at norsk presse holder den uavhengige journalistikken og ytringsfriheten i live, noe som slettens ikke lenger er forenlig med den virkelige sannheten.
Norsk presse er i dag ikke demokratisk. Den er heller ikke et godt vern for ytringsfriheten. Noe er galt når pressen ikke lenger vil ta selvkritikk, og samtidig nekter å ta til seg legitim kritikk fra både publikum og pressens medlemmer. Den norske pressen synes å ha blitt stadig mer likt politiske partier, hvor partiledelsen bestemmer absolutt alt, og medlemmene skal bare betale sin kontingent – men ellers holde sin munn godt lukket.
Sfm.no har googlet litt etter oppslag hvor norsk presse har fått sterk kritikk, og slettens ikke uten grunn. Kritikken mot norsk presse har pågått i mange år. Her er bare et fåtall eksempler:
Nettavisen 4.5.2007: Pressen bør ha mer respekt
ABC Nyheter 15.7.2015: Israel refser norsk presse
Aftenposten 30.3.2016: Skjelbred tok et knallhardt oppgjør med norsk presse
Det hersker ikke lenger tvil om at norsk presse, særlig de siste ti årene, er blitt mer og mer kneblet av norske myndigheter og folkevalgte på tvers av flere partigrenser. At landets redaktører i det hele tatt godtar noe sånt, er fullstendig på jordet. Pressefriheten, slik den engang var, er blitt kraftig innskrenket.
I dag må en redaktør omtrent være dønn myndighetslojal og «politisk korrekt». Gir en redaktør uttrykk for å foretrekke å være politisk nøytral, (kanskje tverrpolitisk anlagt), så faller ikke det i god jord hos myndigheter og svært mange folkevalgte. Altså må man velge side. Er det demokratisk å tvinge noen til å velge side? Det er jo det samme ekstreme islamister gjør, tvinger andre muslimer og andre til «å ta et valg» eller å bli tatt livet av. Bare ekstreme personer med rene nazitendenser holder på slik.
I hundrevis av oppslag på sosiale medier som Facebook, har mange norske menn og kvinner delt sine særdeles negative erfaringer med det norske barnevernet. Vi i sfm.no var blant de første i landet, som ganske tidlig begynte å linke til nettsteder som framførte sterk men legitim kritikk av etaten. Det tålte ikke den norske «toneangivende» pressen – særlig på venstresiden. Å kritisere barnevernet i akkurat de kretser er tydeligvis en dødssynd. Men hvilken andre offentlige norske etater har fått lov til å holde på i årevis med reinspikka kriminalitet, uten å risikere hverken påtale eller straffeforfølgelse, noe derimot andre etater må godta etter å ha blitt tatt for lovbrudd.
Hvorfor beskytter hovedtyngden av norsk presse fortsatt barnevernet, som bevisst har begått kriminalitet, i alle fall siden 1950 tallet, og fortsetter med det samme 50 – 60 år senere, uten at ikke engang våre øvrige myndigheter og de folkevalgte reagerer. Den slags galskap er også pressen pliktig til å opplyse om, ikke legge lokk på den, og kanskje fordi pressen trues med å miste offentlig støtte om den ikke gjør som makthaverne forlanger.
Barnevernet er blitt en milliardindustri. Kjøp og salg av barn metter mange munner i det norske samfunnet, og gir samtidig millionoverskudd til kyniske gribber som ikke kan ane hva empati er. Lovparadokset er at enhver form for menneskehandel i Norge, er definert som grov kriminalitet ifølge landets straffelov. Unntaket er altså åpenbart salg av barn og salg av seksuelle tjenester, som ellers er forbudt å kjøpe.
Slike forskrudde forhold er også pressen forpliktet til å sette søkelys på. Vi glemmer heller aldri en uttalelse som falt fra en lokalredaktør i NRK en gan i tiden. «Dere i sfm.no er jo meget seriøse», men det var før vi satte kraftig søkelys på barnevernets kriminalitet. Da fikk vi ikke lenger spise jordbær med den «systemtro» delen av norsk presse. Det finnes bare ett dekkende ord for slik reinspikka barnehagementalitet: Patetisk!
