Publisert 14.6.2019
Foto: Wikipedia
§1. Her står det klart at Norge skal være ett fritt og udelelig monarki. Ingen fremmede makter skal ha noe innsyn i Norges gjøren og laden, så lenge Norge ikke bryter med menneskerettighetene. Det jeg her vil ta opp er nettopp EØS avtalen. Denne avtalen med EU ble inngått uten noen folkeavstemning først, noe Sveits hadde, der folk stemte nei til dette. Sveits har med EU en frihandelsavtale, som ville være greit også for Norge efter Grunnloven.
Med årene har stadig mer suverenitet blitt overført til Bruxelles og med dette kommer klart i konflikt med Grunnlovens § 1. Dessuten hadde Norge to folkeavstemninger i forbindelse med EU, begge gangene ble det ett klart nei. Dette var tidligere Statsminister Gro Harlem Brundtland sitt verk. Å foreta seg noe som kommer i konflikt med Grunnlovens § 1, slik som Brundtland gjorde, er klart Høyforræderi mot den Norske suvereniteten. Med årene har stadig mer suverenitet blitt overført til Bruxelles.
§ 2. Her står det klart at Norge skal beskytte sin kristne og humanistiske arv. Norge har tatt imot mange flyktninger og asylsøkere fra spesielt muslimske regioner. Greit dette så langt, inntil noen av muslimene begynner å protestere att skolene har religionsundervisning. I Norge skal det være religionsfrihet. Det betyr ikke annet enn at den vanlige kristendomsundervisningen skal fortsette, muslimene kan da selv velge om del delta i dette. Dette står nedfelt i menneskerettserklæringen. Så kommer det enkelte muslimer som søker beskyttelse i Norge, og krever att kristendomsundervisning blir fjernet i skolen. Diss har søkt beskyttelse i ett kristent land. Da har ikke de i det hele tatt rett til å stille spørsmål med det norske folks gjøren og laden. De har ikke i det hele tatt rett til å kreve at Norge skal følge deres lover og skikker. Her er det da Norske lover og den overordnede, GRUNNLOVEN som gjelder. Politikerne og mange av folket kryper for disse og mener alle skal gjøre som disse sier.
92. Her skal menneskerettighetene følges til minste punktum. Skjer det? Nei, så langt i fra. Menneskerettsbrudd er så mye mer enn fysisk tortur og frihetsberøvelse uten lov og dom. Der inneholder også mye om retten til å inneha en jobb du velger og da trives med, retten til utdannelse for alle. Det er ingen myndighetsperson som kan fortelle hva en person er egnet til og har interesse av. Folk kan bli syke og kan ikke stå i det arbeide vedkommende hadde. Mulig vedkommende må videreutdanne seg. Da skal uten unntak staten hjelpe til med det. Det kan ta tid. Det kan være en mulighet att vedkommende må på uføretrygd. Da må man utredes om vedkommende har noen mulighet å kunne komme tilbake til arbeidslivet. Dette kan ta tid. I mellomtiden har en person rett til en stønad som er stor nok til å kunne dekke de utgifter vedkommende har.
Utredningen fra lege i forbindelse med diagnose kan ta meget lang tid. Så har regjeringen forkortet tiden med Arbeidsavklaringspenger fra 4 år som det var før og ned til 3 år. Når altså personen ikke klarer dette på 3 år, blir personen veldig stresset og da er det mange som låser seg helt. Menneskene er individer med forskjellig evne og det tenker ikke politikerne på i det hele tatt. Ikke nok med det, men de behandler også folk som begynte på denne utredningen før den nye loven kom. At de som begynte på en videreutdanning, for det var mest hensiktsmessig før denne nye loven kom. At de skal måtte avbryte utdannelsen og sparkes til kommunenes sosialtjeneste, er også et klart brudd på Grunnlovens § 97. Med dette driver de folkevalgte og stresser de som har valgt dem. Dessuten når en har begynt på denne utredningen til en uføretrygd og når NAV gir opp, skal uføretrygd kunne søkes og fås.
§ 97. Der står det at ingen lov skal gis tilbakevirkende kraft. Denne syndes det mye mot hos de folkevalgte. Ingen betyr ikke annet enn ingen. Det betyr at en som hadde en jobb før en ny lov kom, og det kom endringer etter at vedkommende begynte, skal ha hjelp, så endringene kan oppfylles, om ikke denne hjelp blir i iverksatt, skal heller ikke loven gjelde for han. Eller som jeg skrev vedrørende § 92 at en som hadde begynt på avklaring vedrørende uføretrygd eller ikke før de folkevalgte innskrenket tiden, for innskrenkingen. Denne innskrenkingen skall altså ikke gjelde for de som begynte før innskrenkingen kom.
§ 110. Ja hva så med § 110. Her forplikter staten seg att hvert arbeidsdyktig menneske skal ha utkomme av sitt arbeid, og om personen ikke har mulighet selv å arbeide, at personen blir syk av ymse årsaker. Det kan være som følge av stress, ran eller forsøk på ran eller annen traumatisk hendelse personen har vært igjennom på jobben eller vært igjennom annen stresset hendelse. Da er det kun leger og da fastlegen og/eller spesialister som kan med tid og stunder finne en diagnose, som da pasienten lider av. Politikerne har ikke kompetanse til å gjøre noe med dette.
Som jeg har lest om at leger har kompetansen om en person noen sinne kan gå tilbake i arbeidslivet, da plikter staten å gi personen allikevel muligheten å klare sine økonomiske forpliktelser. Det de folkevalgte har gjort med å redusere tiden på AAP, har gjort att allerede en knapp tid, har blitt enda knappere, som har gjort at mange mennesker blir ekstra stresset og det kan skade personen mentalt. Å få personen over på kommunenes sosial stønad, vil dermed skade personen mer eller mindre permanent. De eneste som tjener på det er staten. For staten ser dette bra ut, for det er ingen registre om hvor mange % som er sendt på sosialen. Staten kan skryte av ovenfor andre land, hvor liten arbeidsledigheten er i Norge.
Hans Bauge
