Publisert 3.10.2017
Av Wilfred Høsteland
Foto: Colourbox/Wikimedia
Norge er visstnok ekspert på å ha en riktig vurdering av andre nasjoners ledere. Norge har et slags monopol på dette – ingen andre må komme her å fortelle norske mediefolk og norske politikere noe annet enn de selv mener og «vet»! Jeg sikter til konflikten mellom Nord-Korea og USA. Der er vel stort sett norsk tverrpolitisk enighet om at Donald Trump burde tenke og vurdere litt mer før han kommer med bastante uttalelser og trusler. Da ville han nok blitt adskillig mer respektert.
Men det er vel også ganske klart for de fleste at Nord-Korea’s leder, Kim Jong-un, neppe har vurderingsevnen intakt. Det sier seg selv at en hver amerikansk president hadde måttet reagere klart og bestemt overfor en nasjon som truer både USA og andre nasjoner med atomkrig. Det er vel ingen tvil om at en mer dempet tone fra Trump ville gått i hans favør. Kim Jong-un fremstår uansett som en gal mann – å true verdens største militærmakt og dens allierte med atomkrig, gjøres ikke av en mann som er med sine fulle fem! Kim Jong-un kan vel nærmest betraktes som en 3-åring som utstyrt med fyrstikker eller lighter slippes alene inn i et bensinlager. Hans oppførsel har legalisert Japan til å ruste kraftig opp – mot landets tidligere selvpålagte restriktive holdning m.h.t. nettopp det. Kim har også presset Sør-Korea til en betydelig opprustning med amerikanske våpensystemer rettet mot Nord-Korea. Ingen vil vel finne det verken unormalt eller som en provokasjon. Det er en absolutt forståelig reaksjon – egentlig en nødvendighet.
Så kom Iran med sin rakett-provokasjon 22. september – angivelig som et signal til USA. Her har vi altså de to fremste krigshisser-nasjonene i verden i dag – Nord-Korea og Iran. Begge har atomvåpen (man får gå ut fra at Iran har), men truer offisielt i første rekke Israel. Israel har ødelagt Irans Atomprogram en gang tidligere, og vil antagelig kunne gjøre det igjen – i nødverge for sin egen sikkerhet. At atomvåpen har havnet i hendene på to av klodens aller verste regimer, er mer enn betenkelig! Vi har aldri vært så nær en katasrofe siden Cubakrisen i 1962, som president Kennedy taklet på en suveren måte. Han brukte ikke store ord som Trump, men viste besluttsomhet og krefter på andre måter. Det stoppet Sovjets Krustsjov og hans galskap som var klekket ut sammen med Cubas Fidel Castro.
Hvis Kim Jong-un ikke besinner seg og foretar seg enda mer m.h.t. raketter og trusler – og endatil kanskje en hydrogenbombe i havet eller atmosfæren, er det naturlig og forståelig – ja kanskje en nødvendighet at USA ser seg nødt til å slå massivt og raskt til mot Nord-Korea. Med et lynangrep med USA’s enorme slagkraft fra tre kanter mot Nord-Koreas militære anlegg, havner, flyplasser og forskningssentre fortrinnsvis ved natt, – er det neppe noen tvil om at Nord-Korea vil bli fullstendig slått ut i løpet av timer. USA vil neppe gripe til atomvåpen med mindre at Nord-Korea i siste panikk gjør noe tilsvarende. Håpet etter et eventuelt slikt storangrep, ville sannsynligvis kunne føre til at folket ville reise seg mot sin leder, og kanskje innse at det i utgangspunktet var ham som startet det hele ved sin krigshisser-oppførsel overfor USA og verden for øvrig. Det nordkoreanske folk har jo vært undertrykket såpass lenge at det ville innse en mulighet til å bli en friere nasjon. Folket er jo i dag hjernevasket og truet til å vise lojalitet og hyllest overfor regimet som tydeligvis ledes av en temmelig gal mann.
Hvis det skulle ende opp med et massivt angrep fra USA mot Nord-Korea, håper jeg at man i Norge slipper å høre et hylekor mot president Trump. Enhver sittende president hadde vel måtte gjøre det samme i en høyst presset trusselsituasjon. Det ville bl.a. dreise seg om å verne om USAs sikkerhet – så vel som for sikkerheten for en rekke nasjoner i Østen som Sør-Korea og Japan. Å drive et nærmest grenseløst og forgjeves diplomati i det uendelige, vil nok føre til at Nord-Korea får enda mer tid på seg til å ruste opp et atomvåpenarsenal. Det samme skjer nok også i Iran, hvor Obama-administrasjonen utvilsomt var altfor naiv og godtroende. Og det er vel ingen tvil om at Nord-Korea skulle vært stoppet for minst 4-5 år siden – også der i Obama-administrasjonens tid! Å håpe på en fredelig løsning kan også bety en løsning som vil ligge der som en udetonert bombe i fremtiden. Man kan aldri stole på regimer som dem i Nord-Korea og i Iran! Hvis man likevel stoler på dem, er man mer naiv enn det er forsvarlig å være, og dummere enn det burde være tillatt å være!
