Publisert 19.10.2020
Foto: Anders Dahlen
Av Ole Texmo
(Opplysninger om utgivelsen:)
Aage G. Sivertsen:
Arbeiderpartiets maktspill.
Veien, sannheten og partiet
Fønix Forlag 2020, 351 sider
(Ingress)
Forfatteren (født 1961) er utdannet historiker og kriminolog, har jobbet som journalist og skrevet en rekke bøker, hvorav de to siste utgivelsene er omtalt i Samfunnsmagasinet: En bok om en stygg barnevernsak, «Prosessen mot Svanhild», og en nyutgivelse av boken «9. april, et varslet overfall».
Da «Arbeiderpartiets maktspill» ble lansert 1.10.2020 introduserte forfatteren sitt prosjekt bl.a med at nå hadde han skrevet om så mye svineri at det snart ikke var noe igjen. Bortsett fra Arbeiderpartiet. Som historiker er Sivertsen grundig med kildene og dokumenterer omtrent hvert et sitat med henvisning til samtaler, korrespondanse og andre historikere og forfatteres fremstillinger av aktuelle spørsmål i norsk politisk historieskriving og biografier. Ikke minst til beskrivelser av politiske begivenheter regissert og eksekutert av Arbeiderpartiet selv, det statsbærende partiet i store deler av etterkrigstiden. Boken har fyldig noteapparat, litteraturliste og register.
Det er en partikultur som beskrives. Denne kulturen var og er i stor grad preget av enkeltpersoner og deres bakgrunnsmiljøer, i spennet mellom personlige ambisjoner og hensyn til partiet. Boken starter med Martin Tranmæl, en person forfatteren har stor respekt for, ikke minst med henvisning til Tranmæls nøkternhet, klassebevissthet og uegennyttighet. «Partiet foran alt» er imidlertid et tveegget sverd. Rammet inn av Tranmæls oppofrelse, og politiske teft for den del, og siste måneder og års begivenheter og personfokus (f.eks Giske-saken) og avsløringer av bl.a Jens Stoltenbergs egne strategibeskrivelser av hvordan han ville «kvitte seg med» Jagland, iallfall som rival til statsministertronen, går det an å se en slags rød tråd: Hensikten helliger middelet.
Det er denne tråden forfatteren ser ut til spinne gjennom store deler av boken. Avtalt skittent spill for å kvitte seg med rivaler og personer som kan oppfattes som truende for makt og posisjoner, er grundig dokumentert gjennom store deler av boken. Men når det nærmer seg våre dager, (bokstavelig talt ettersom jo Jan Bøhler meldte overgang fra AP til SP samme dag boken kom ut, noe ingen fra utsiden kunne forutsi), blir kildebruken mer problematisk forsåvidt som medias fremstillinger ikke alltid er til å stole på, og forfatteren tenderer til å ville spekulere. At det foregikk en dårlig skjult maktkamp for å bli kvitt Trond Giske som rival til Hadia Tajik (og Jonas Gahr Støre for den del), med aktiv bruk av mediene, er hevet over tvil. Slik har tidene forandret seg. Bruken av kommunikasjonsrådgivere er også av nyere dato. Hvem skal forøvrig skrive den avslørende boken om hvordan disse nye yrkene korrumperer samfunnet? Sivertsen er ingen dårlig kandidat.
Periodisering er historikerens fremstillingsgrep, i kombinasjon med tematisering. Det er også slik boken er bygget opp. Da dette er en meget grundig og ambisiøs bok som i hovedsak lykkes med sitt prosjekt, å skildre både hvordan maktkamp i sin tid virket byggende og senere nedbrytende, tillater denne anmelder seg å pirke litt borti enkelte sekvenser. Dog uten at helthetsinntrykket som er solid trenger å rokkes vesentlig. Selv om Sivertsens språkføring og kildekritikk er forbilledlig, totalt 430 fotnoter på ca 320 skriftsider, er det mulig å se anderledes på enkelte grep. Boken har 4 deler, med tidsepoker (periodisering): 1. I støpeskjeen 1887-1945; 2. Arbeiderpartiets storhetstid 1945-1965; 3. Velgerne svikter 1965-1981; 4. Arbeiderpartiet mister grepet 1981-2020.
Det er de to siste delene denne anmelder stiller spørsmål ved. Uttrykket «velgerne svikter» er tveegget, da den journalistiske uttrykksmåten ikke like gjennomført tar høyde for at det jo nettopp kan være partiet som svikter og at velgerne har rett uansett. Imidlertid vil noen av oss huske Arbeiderbladredaktører med innflytelse hevde at man kunne tenke seg å bytte ut folket når de ikke stemte frem AP til seier. Arbeiderpartiet mistet nok grepet lenge før 1981. I boken er skildret striden mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland, «Arbeidergutten mot vestkantjenta». I denne sekvensen er Sivertsen på sitt beste da han får fram politiske og kulturelle skillelinjer i en ny moderne akademisert tid med utdanning til alle, men hvor man ikke skulle glemme hvor man kom fra. Personskildringen er også god her, men hvilke kanaler Gro eventuelt brukte i sitt eventuelle spill, vet vi lite om. Skjønt Rolf Hansen var vel god venn med Harlems og dertil en av møbelhandler Engens fortrolige, eller hur.
Siste ord er ikke sagt. Også striden mellom Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har karakter av kamp mellom to kulturer, men her syns jeg forfatteren går litt for langt i å tilskrive Jens skylden for Jaglands kollaps. Det er noe som heter årsakssammenheng og den skal helst være relevant og dokumenterbar. Det er vel også noe som heter injurier. På de sidene som omhandler maktkampen mellom de to kronprinsene etter Gro, skildres både en muldvarpkultur, og en «kamp for åpen scene»: «Det var som en tyrefekters dans med tyren», om Stoltenbergs utmanøvrering av sin rival. Stoltenberg er ellers beskrevet som konfliktsky. Når dette fremstilles i samme avsnitt (s247) og i samme kontekst, virker det motstridende. Senere i boken, om maktkampen mellom Giske og Hadia Tajik, sies om Tajik at «det manglet ikke på ståpåvilje og tro på egne krefter». Et avsnitt lenger ned (s301) beskrives samme Tajik med «manglende politiske ambisjoner».
Denne leser får ikke alt til å stemme, men det er lov å være uenig, ikke minst hvordan man skal tillegge ulike tendenser betydning. Metoo blir såvidt nevnt, men ikke problematisert som politisk-ideologisk bakteppe for Giske-saken som delvis var en maktkamp mellom Giske og Støre. Valla-Yssen – saken hvor LO-leder Gerd Liv Valla måtte gå av etter en temmelig skitten prosess, er ikke tatt med i boken. Den saken kan oppfattes som en maktkamp mellom Valla og Stoltenberg og hans støttespillere, også i media og PR-bransjen. Når det er sagt, må punktum settes redaksjonelt, noe forfatteren ikke usannsynlig har vær på det rene med. At boken sluttføres med diskusjon rundt Jan Bøhlers fremtid i AP er et opplagt pluss for bokens aktualitet.
I sum er dette en meget lesverdig bok. Den er tett på begivenhetene og personene involvert i ulike maktkamper opp gjennom årene. Enkelte personportretter kan oppfattes som nådeløse, men er ikke uten nyanser for både historiske og person-kulturelle forutsetninger. Arbeiderpartiets sjel er nok tapt for lengst. Utdanning for alle, den gamle maktutreder Gudmund Hernes ironiske devise fra ca 1980 om at «enhver forfremmes til sitt inkompetansenivå» innhentet AP lenge før. Og i god tid før Hernes etter at han ble AP-medlem og utdanningsminister selv fikk gjennomføre sine reformer som er med på å avproletarisere samfunnet. Slikt blir det ikke AP-velgere av. Historien er full av kontraster.
«Arbeiderpartiets maktspill» inneholder også kapitler om «å ha partiboka i orden», om lokale forhold og hvordan nye fenomener som kommunikasjonsbyrået First House med tidligere AP politikere i nye roller kan intrigere politikk og næringer i en uskjønn samrøre. Disse to fenomener, maktspillet på lokalt plan med tilhørende korrupsjonstendenser, og den nye samrøren mellom politikk og media, kunne nesten vært to separate boktemaer. Når de er tatt med i denne boken har de sin plass, også for å vise at maktkamp føres på ulike plan. Med Arbeiderpartiets sjel og innflytelse som fellesnevner. Som både vinnere og tapere. På samme tid kanskje.
Arbeiderpartiets relative og absolutte tilbakegang fra storhetstiden har mange årsaker og grunner. Uttrykket «maktspill» hentyder på forhold som spilleregler kun for de innvidde. Boken dokumenter hvordan flere sentrale politikere på ulike tidspunkter og faser ble spilt ut over sidelinjen, eller «utfaset» som det heter i vår tid. Eksempelvis hvordan Gerhardsen ble statsminister og hvordan han senere både innsatte og avsatte Oscar Torp. Hvor mye av partioppslutningen som kan tilbakeføres til ukultur innad i former av maktkamp på ulike stadier i både landets og partiets historie, som mulig historisk etterslep, er et spennende tema. Arbeiderpartiet (og LO for den del) har selv likt å kokettere med uttrykk som «AP er ingen søndagsskole».
Er tilbakegangen i oppslutning derfor ris til egen bak? Sivertsen skriver at maktkamp både har vært nødvendig og ødeleggende. Men ikke på samme tid. Der ligger innsikten. Og der ligger også utfordringen for de som måtte være interessert. Også utenfor Arbeiderparti og politikk. I forlengelsen av lesningen av denne boken stiller man seg spørsmålet om hvor mye av tidligere tiders ukultur som har vært ansett som nødvendig, derfor er blitt videreført. Som tradisjon, og på gale premisser. I en ny mediatid hvor svinet Giske er sykmeldt og ikke tilstede, men hvor Hadia Tajik på et sentralstyremøte kan sitte å lekke fortrolige opplysninger til VG. Et sted må punktum settes.
