Pensjon bør interessere de som etter hvert uunngåelig blir eldre

Publisert 22.5.20198
Av Jørund Hassel
Foto: Colourbox

Pensjon handler om verdighet for eldre. Pensjon handler om å sikre livskvalitet etter lang samfunnsinnsats og en tilbakelagt yrkeskarriere. Pensjon/ uføretrygd handler om et liv utenfor fattigdom for alle som eldre. Derfor betaler arbeidstakere inn en pensjonsandel gjennom hele yrkeskarrieren.

Slik tenkte «fellesskapet» – den gangen jernbanefolkene etablerte sin Jernbanepersonalets Pensjonskasse. Den gangen fagforeningene kjempet frem ordninger alderstrygd (først kom behovsprøvet alderstrygd), og senere Folketrygden som kom i 1967.

Den gangen jernbanefolkene etablerte sin pensjonskasse, var det nettopp for å sikre seg selv i alderdommen. Det var et spleiselag – for jernbanefolk innså at man ikke stå i jobb til man gikk i graven – med de fysiske og psykiske utfordringene/ sikkerhetskrav som jernbaneyrket har. Jernbanefolkene avsatte derfor 10 % av lønnen i begynnelsen (nesten en måneds lønn) – på det som var blant de laveste lønningene i Norge – til en kollektiv spareordning. På denne måten sikret «jernbanefelleskapet» seg selv en verdig alderdom gjennom et pliktig medlemskap i pensjonsordningen.

EU ikke opptatt av arbeidstakernes alderdom
Det er verdt å merke seg at pensjoner – utover det som det offentlige yter – står ikke oppført på listen over «maksimumsrettigheter» for arbeidstakerrettigheter i EU. Det skjer i et EU full av økonomiske og sosiale kriser siden finanskrisen i 2008. Derav kutter og kutter på de offentlige pensjons- og velferdsordninger i de fleste EU-landene. På 1990-tallet kom OECD med en rapport, som påpekte at flere av OECD-landene måtte kutte i velferdsordningene – deriblant Norge. Begrunnelsen var at de ble for «kostbare» for landene – spesielt ytelsene til «alone parent families».

Realiteten bak OECD-rapporten er at høyrefolk og høyrepartier vil bryte ned alt av «fellesskap» som arbeidstakere har bygd opp gjennom tidene. Det vil si folk som er opptatt av å berike seg på bekostning av andre – og som verken vil dele eller fordele av det overskuddet som arbeidstakernes skaper. Det er den grunnleggende i høyreideologien. Historien forteller oss at Høyrepartier aldri har gitt noe gratis til arbeidstakere og trygdede. En historie som mange har glemt.

Pensjonsreformene
OECD-rapporten fra 1990-tallet, medførte at flere av EU-landene gjennomførte pensjonsreformer på rekke og rad. Det startet i Frankrike, Tyskland og Italia. Sverige gjennomført sin reform i 2000 (som de nå er i ferd med å gå bort fra – og anbefaler folk å benytte offentlige pensjonsordninger). Norge gjennomførte sin reform først i 2012. I Norge ble en pensjonskommisjon nedsatt i 2001. Kommisjonen fremmet en rapport i 2004 kalt «Modernisert folketrygd. Bærekraftig pensjon for framtida». Den rapporten hadde følgende hovedelementer i seg.

– For det første skulle den være en «sparereform» for staten i form av billigere pensjonsordninger (det vil si å bryte ned felleskapstanken, arbeidstakernes verdighet, og det som ellers lå til grunn for opprettelsen av Folketrygden fra 1967).

– For det andre skulle reformen tjene de høyt lønnede (akademikerne), og bidra til større økte forskjeller på pensjoner, og de som er født før 1953.
– Reformen har som formål å forfordele de som har yrker hvor det er muligheter til å stå lenge i arbeidslivet (de som har immunitet fra å bli støtt av arbeidslivet fra de er ca 50 år – slik som rammer arbeidstakere for øvrig). Jo lengre man står i arbeidslivet – jo høyere pensjon opparbeider man seg (forskjells-Norge på sitt beste – selv i alderdommen).
– Ovennevnte tre strekpunkt = ren høyrepolitikk og dermed usosialt!

Programmet «Debatten» fra 2. mai 2019 bør alle se!
Programmets innhold har noen svakheter, men hovedbudskapet og virkningen av pensjonsreformen fremkommer helt klart. Ansvaret for en «trygg og god» pensjon skal overføre fra «fellesskapet/ det offentlige (velferdsstaten)» over på den enkelte arbeidstaker. Du skal selv spare til egen pensjon. En perfekt tilstand for de rike, gjeldfrie og de som driver med skatteplanlegging i ulike former mv, for å sikre seg selv og sine for fremtiden. Pensjoner utover Folketrygden – skal innbetales til private banker og forsikringsselskaper (ikke det offentlige), med høy risiko for finanskriser, bankkonkurser – og hvor bankene/ forsikringsselskapene i tillegg beriker seg kraftig gjennom skyhøye gebyrer for å administrere arbeidstakernes pensjoner. Arbeidstakere og trygdede løper en høy risiko med dette systemet – og kan risikere å tape stort (har vi glemt finanskrisen i DnB på 1990-tallet?). Det får de to fra ungdomspartiene bittert i «Debatten» bittert erfare. Nå har de lært gjennom manglende «bærekraft) – at de selv må spare til pensjon. Solidaritetssamfunnet har tapt?

De rike/ akademikerne – som ikke vil dele og fordele av rikdommen som skapes – sørger for at begrepet «felleskap» blir erstattet med (manglende) «bærekraft». Begrepet «bærekraft» er blitt et virkemiddel og begrunnelsen for å gjøre arbeiderklassen til fattige pensjonister i fremtiden. Høyrepartiene kaller dette «bærekraftsamfunnet» for «velferdssamfunnet» (tilrettelagt for de rike) – som skal skje på bekostning av «velferdsstaten» (som omfatter alle innbyggerne).
Derfor har samfunnet godtatt at senere tids arbeidstakere skal komme inn på (mye) dårligere pensjonsordninger (gjelder de som er født etter 1962 – som kommer inn på den nye pensjonsreformen). «Fellesskapsgenerasjonen drar med andre ord «stigen etter seg» til fordel for høyreideologiens nye begrep «bærekraft» og påstått mangel på sådan. Med litt høyere skattenivå, og som dermed vil god kjøpekraft blant eldre – er det fullt mulig å beholde velferdsstaten. Det sikrer også fremtidige arbeidsplassene – gjennom eldre og uføres kjøp og slag av varer og tjenester.

Underregulering av pensjoner
Fremskrittspartiet-, Høyre-, Venstre- og Kristelig Folkeparti-regjeringen har siden 2014 – bevisst sørget for en kraftig underregulering av trygde- og stønadsordningene (og andre velferdstilbud for vanskeligstilte). Det er grunn til å anta at det handler om en EU-tilpasning – sett i forhold til hvordan EU kutter i pensjoner og velferd ovenfor arbeiderklassen (se virkningen av denne politikken gjennom opptøyene til de gule vestene i Frankrike for tiden).

Regjeringen til statsminister Erna Solberg (Høyre) og finansminister Siv Jensen (Fremskrittspartiet), mener åpenbart at pensjonsreformen fra 2012 ikke gjør arbeidsklassens pensjonister fattige fort nok. Derfor benytter de trygdeoppgjørene i tillegg for å øke forskjellene i samfunnet, og gjenskape fattigdom blant eldre og uføre. Jeg tenker med skrekk og gru på de som er født etter 1962. Her ser jeg for meg mange fremtidige minstepensjonister og dermed fattige i fremtiden?

Dette har kunnet skje – takket være at Norge lyttet til høyrekreftene i OECD-systemet – og EU – hvor «fellesskapet/ velferdsstaten» skal brytes ned. Høyrepartiene/ høyrekreftenes ønsker seg et forskjellssamfunn -bestående av manglende «bærekraft» til å ta hensyn til arbeiderklassen – men nok av økonomi til å etablere «velferdssamfunnet» for akademikerne og de rike (etter modell fra USA – som i dag har rundt 31 millioner fattige – som tilsvarer omtrent 6 ganger Norges befolkning). Skal vi ikke snart kreve en ny pensjonsreform – av og for «felleskapet» slik våre fagforeningsfolk gjorde det på slutten av 1800-tallet?