Publisert 14.1.2018
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ/Senior)
Arkivfoto: Olav Martinussen
Uten å gå inn på detaljer om enkeltpersoner og politiske partier som er blitt knyttet til de nå mye omtalte ”me too” sakene, så vil jeg på et generelt grunnlag si at norske medier igjen hare gått altfor langt i sin iver etter å få mange klikk, og gjennom disse mer klingene mynt i sine kasser. Jeg spør i samme forbindelse om alle medias kilder i disse sakene er 100 % troverdige? Det har vist seg i andre saker hvilke kilder enkelte medier har benyttet, ikke minst hvilken forfatning noen slike elementer har vært i når diverse ”intervjuer” ble foretatt.
De personer som er involvert i de omtalte sakene, er jo i utgangspunktet uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det er jo også en grunnleggende lovfestet regel. Derfor mener jeg at i slike alvorlige saker som dette, så bør media trå særdeles varsomt. Jeg lurer på om særlig VG og Dagbladet har lest ”vær varsom-plakaten” godt nok før de begynte å publisere saker og spekulere. Det er for øvrig politiets oppgave å etterforske handlinger som kan være straffbare. Sett nå at flere vennlige fjær plutselig er blitt til mange titalls ribbete høns?
At det er både svært belastende og sterkt krenkende for de kvinner og unge jenter som genuint har fått oppleve slik trakassering, bør det ikke herske noen som helst tvil om. Men igjen har vi noen som ødelegger for de genuine tilfellene, ved bl.a. å framsette usanne påstander om trakassering eller om noe så meget alvorlig som voldtekt. I den senere tid har flere unge kvinner innrømmet falske anklager om voldtekt, som de senere er blitt dømt til fengselsstraffer for. Det er like belastende å bli falskt anklaget, som det er for et genuint offer å ikke bli trodd – og ofte et stort dilemma for domstolene.
