Publisert 4.3.2019
Foto: Sfm.no
Vi har gjennom årene hatt moro av molbo-vitser – idiotiske gjøremål som selvsagt ikke hadde rot i virkeligheten. Men det ser ut til at virkeligheten er en noe annen i dag. Molbo-vitsene begynner å bli virkelighet! Det kan bevises på tre måter som følgende:
1: Hvis vi i dag poster et brev på f.eks. Nordnes til en adressat i Sandviken, så ville det normalt være fremme i løpet av 1 døgn. Det var jo også et av Postens trumfkort i mange år. Nå må vedkommende brev sendes fra Nordnes til Oslo, og derfra tilbake til Bergen og Sandviken! Det har vist seg å ta fra 3 døgn og helt opp til en uke, ifølge klagere i avis-spaltene. Det er postomringning anno 2019. Man bør altså ikke sende hastepost i posten, men heller – innen byen – levere brevet personlig. Da sparer man i hvert fall portoen som etter forholdene ikke står i forhold til servicen. Den flotte postterminalen på Minde blir for dyr i drift, og mange mister jobben. Økende bruk av e-post har visstnok hovedskylden, og da har jo ikke velstående Norge råd til å holde i gang en postterminal i Bergen!
2: Hvis noen tror at den frossenfisken, f.eks. fra Findus, som man kjøper i supermarkedet er norsk, så må vi tro om igjen. Den kan nemlig, i følge nylige opplysninger, komme både fra Alaska og fra Baltikum. Det er ikke lenge siden man spøkte om at hvis det blir boret etter olje i nord, og der skjer et fatalt utslipp, så må Norge begynne å importere fisk. Det gjør vi allerede – selv uten oljesøl i nord!
3: Norge eksporterer fisk i betydelige mengder. En god del sendes med fly til Kina (flyvefisk??) for å bli fylt med vann, hvoretter den sendes til bl.a. Frankrike. Altså – Product of Norway with Chinese water! Man kan sannelig spørre om vi heller ikke har vann nok her i landet til å fuske-fylle fisken med vann for å øke vekten og dermed fortjenesten før vi eksporterer den til den egentlige mottakeren? Kanskje det begynner å minke på norsk vann også? Eksporterer vi så mye vann at vi ikke har til å fylle fisken? Spørsmålet er relevant. Og gjett hva det koster å sende fisken til Kina tur/retur – ikke minst miljømessig.
Vi har svært lenge vært vant til at «norske» suvenirer er laget i Kina, men at vi også må hente vann i Kina må jo sies å være sensasjonelt!
Så ble altså molbovitsene som vi en gang lo av til virkelighet – de var nesten en slags profeti som ble oppfylt – bl.a. med vann!
Wilfred W. Høsteland
