Publisert 20.3.2024
Illustrasjonsfoto: Colourbox (Innfelt Sfm.no).
Av Ole Texmo
Selve granskningen med sine intervjuer med tidligere barnehjemsbarn, først som informanter, senere som søkere om erstatning, ble avsluttet og kulminerte med rapporten datert 23.06.2003. Det var to kanaler for søknader, en kommunal (Bergen) og staten (Bufdir). Bergen opprettet sitt eget erstatningsutvalg (BKEU) med advokat og ringrev i erstatningsgamet Bjørn Lillebergen som leder. Enkeltmøter med søkerne begynte like etter at rapporten forelå i juni 2003. De første vedtakene ble fattet høsten 2023. Så begynte juristeriet. På dette stadiet, dvs. både for oversikt over tidslinjen tilbake i 2003-2004, og for fremstillingen her: Hvordan forholdt det seg med klageadgang for de som subjektivt og objektivt ikke fikk det de forventet av utbetaling?
Maks utbetaling på kommunalt nivå var kr. 725 000, for staten som hadde et annet beløp på kr. 250 000. Noen søkere fikk maks, andre fikk reduserte beløp, atter andre svært reduserte utbetalinger. Hvilke personer det var tale om? De som hadde kritisert lov og rett og myndigheter og media for den del. Verst gikk det ut over de personene som hadde opprettholdt sitt søksmål mot Bergen kommune ved stevning av 23.05.2022. Denne var stanset iht. tvistelovens bestemmelser fordi man ville avvente Granskningsutvalgets rapport og prosessen med billighetserstatning hos Bergen kommune. Som ikke bare i rollen som motpart i den rettslige prosessen var oppdatert på både søksmål og fremdrift.
Ikke alle tidligere barnehjemsbarn med delvis ødelagt barndom og utdannelse er like klar over forvaltningslovens regler og unntak. Under enhver omstendighet skal et vedtak være forsynt med opplysninger om klageadgang. Det var i utgangspunktet intet som tilsa at man ikke kunne klage på vedtaket fra BKEU. Klager ble sendt høst 2003 og behandlet av BKEU selv, ingen overordnet uavhengig instans. Med avslag som resultat. Konkret kjenner vi til to avslag datert 28.05.2004 og 25.06.2004. Viktig nå er å holde oversikt over tidslinjen og hvilke parallelle prosesser som foregår. Men før vi går videre, noen ord om det uttrykket vi har valgt som overskrift på denne seriedelen.
Prokuratortriks het det før i tiden, men knep duger det og. Gugler man uttrykket får man opp litt ulike definisjoner, mest av historisk karakter og betydning kanskje, men gjenkjennbart så det rekker for de som har sett praktiseringen av lov og rett på nært hold. Prokurator som yrkes betegnelse er gått ut av både språk og praksis. Om vi assosierer til enten advokater eller andre som i lov og retts navn søker å skaffe seg en fordel på tvilsomt vis, er vi ikke langt unna en virkelighetsbeskrivelse som ikke ser ut til å ha gått ut på dato. Fra en Lovdata-artikkel lett tilgjengelig på søk, henter vi denne korte versjonen:
«Prokuratorknep er en betegnelse på smarte, men ikke helt etiske metoder for å oppnå et gunstig rettslig resultat». Smart, men ikke helt etisk. Så spørs det hva juristene legger i «etisk». Fra det norske akademis ordbok heter det, i overført betydning: «ufint, uærlig middel som man anvender for å skaffe seg en fordel på andres bekostning». Har man fellesskapets verdier i tankene, også i overført betydning kanskje, er det vel lov å jukse litt, eller? På enkeltborgeres bekostning.
Rettssaken mot Bergen kommune initiert og varslet før Granskningsutvalget ble opprettet, var som nevnt stanset da (sak)søkerne avventet utfall av erstatningsutmålingen. Saken skulle vært berammet med hovedforhandling i september 2003 men ble satt på vent. Klager på det kommunale vedtaket fra Bergen ble sendt og før BKEU tok stilling til klagene rent formelt, tok den dels politisk ansatte delen av Bergen kommune aksjon. Man hadde signalisert til eventuelle klagere at slik adgang ikke var tillatt. En viss prestisje var mulig å spore. Mens klagene ble «behandlet», mest sannsynlig med utfallet klart i både motiv og resultat, orienterte Bergen kommune seg med Justisdepartementet. For å undersøke hvordan de kunne omgå forvaltningslovens hjemlede klageadgang, en demokratisk rettighet for brukerne skulle man tro.
Allerede i januar sendte nyansatt byråd Monica Mæland (Høyre), med fortid som advokat i firma Drevland & co, brev til Justis, korrespondanse formelt kalt «Anmodning om unntak fra forvaltningslovens klagebestemmelser» Departementet må ha gjort det temmelig klart at unntak fra retten til å kunne klage på enkeltvedtak i den type saker det her var tale om, erstatning utmålt etter et grovt skjønn (som det senere ble betegnet som), hvilte på visse forutsetninger. Spørsmålet syntes prinsipielt interessant. For hvorfor skulle de ellers sendt ut på høring et «Utkast til forskrift om unntak frå forvaltningslovens § 28 for vedtak om kommunal billighetserstatning til tidligare bebuarar ved barneheimar i Bergen kommune.»?
Ett slik vilkår var at det ikke verserte rettssaker om de samme spørsmål. Dette visste selvsagt jurist Monica Meland om. Måten å omgå dette vilkåret, hva vi i denne seriedelen benevner prokuratorknepet, var følgeriktig å ikke opplyse om slike. Til tross for at det var temmelig godt kjent. Iallfall på den siden av langfjella hvor solen ikke alltid skinner like klart og opplysende. I Justisdepartementet i Oslo stolte man sikkert på opplysningene. Man mistror ikke juristkolleger sånn uten videre. I ett brev fra Lovavdelingen stilet til Bergen kommune, datert 05.05.2004 i en uttalelse heter det: «Situasjonen er jo ikke at Bergen kommune er møtt med ett eller flere erstatningskrav, initiert av personer som mener at Bergen kommune er erstatningsansvarlig».
Ikke møtt med erstatningskrav? Her er det tydelig at enten er ikke Justis ved sin lovavdeling korrekt informert, for hvorfor skulle de ellers uttrykke seg slik? Man sendte ut på høring et utkast til forskrift for den anmodete unntaksbestemmelse. Svarene man fikk fra ulike instanser, hovedsakelig offentlige, var interessante nok. Bl.a. fra Advokatforeningen som i likhet med andre høringsinstanser syntes unntak var ok. Men som, av egne advokatmathensyn kanskje, med henvisning til hva Bergen kommune selv hadde antydet som et alternativ til forvaltningsmessig klagesaksløp, «å kunne bringe avgjørelsene inn for domstolene».
Flere høringsinstanser er inne på er hvordan man forholder seg til parallelle prosesser hvor en instans såkalte «uavhengighet» kan settes under press på uheldig vis. Uheldig for hvem, spør vi, instansen eller søker/klager? Hvis jussen er klar nok og informasjonsplikten overfor søkere er overholdt bør det vel være greit. Det skjønnsmessige grunnlaget for vedtakene det var tale om, ble omtalt som grove. Hvis en klager mener seg feiltolket, misforstått mht. opplysninger som danner grunnlaget for utmåling, og utmålinger følgelig blir feil, subjektivt og objektivt: Må ikke da saken prøves på nytt eller kunne overprøves? «Skjønnsmessig vurdering» er en løs formulering, og selve vurderingen trenger ikke være stort bedre.
Vi er nå på vår og forsommer 2004. Klager på vedtakene fra BKEU ble for to tilfellers vedkommende avslått 28.05.2004 og 25.06.2004. Det som er litt usikkert, men bare litt, er om Justis før dette tidspunkt hadde gitt Bergen kommune grønt lys til å knesette en forvaltningspraksis i tråd med deres ønsker om å kunne avvise alle klager de eventuelt måtte få på formelt grunnlag. Høringssvar innløp til Justisdepartementet langt ut i juni 2004. Spørsmålet var således neppe departementalt avgjort på dette tidspunkt. Bergen hadde innført sin praksis. Fra Advokatforeningens uttalelse datert 15.06.2004 nevnes til slutt et viktig moment som man kan tiltre:
«For søkerne kan det være vanskelig å se ulikhetene mellom overprøving som det her gis adgang til, og den mulighet man har til å reise ordinær erstatningssak for overgrep på institusjonene. Etter vår oppfatning bør de derfor gis en orientering om adgangen til domstolsprøving i forbindelse med at vedtak om erstatning treffes».
Advokatmat forsåvidt, men sant nok og en betimelig påminnelse: søkere og klienter må orienteres om sine muligheter, og vi føyer til: om mulige konsekvenser av ulike strategier. I det minste formalt. Bergen kommune opplyste neppe om forvaltningslovens klageadgang, det var de ikke tjent med. De var heller ikke tjent med å opplyse Justis om at erstatningssaker allerede var på gang, da ville de kanskje ikke fått sine unntaksregler formelt på stell. Søkere ble som klagere fratatt demokratiske rettigheter. På udemokratisk vis er det fristende å si, selv om den formelle biten var på plass, om enn ikke innholdsmessig korrekt. I en høringsuttalelse som ellers ikke er forsynt med kommentarer (Finansdept, datert 11.06.2004), var utkastet benevnt «midlertidig forskrift om avskåret klagerett». Avskåret demokratisk rettighet føyer vi til.
Advokatforeningen var (og er, det er det de lever av) ikke fremmed for søksmål i forlengelsen av forvaltningsvedtak, konkret også muligheten for å prøve om det foreligger myndighetsmisbruk i forbindelse med utvalgets skjønnsutøvelse, og spørsmål om det er foretatt usaklig forskjellsbehandling. Hvordan det var med advokatetikken i den ene konkrete saken Bergen underslo overfor Justisdepartementet, skal vi se nærmere på i neste seriedel som tar for seg prosessen høsten 2004 og den jussen som ble demonstrert.
Ole Texmo
