Publisert 31.8.2018
Av Per H. Midtgaard
Foto: Colourbox
Når et suicidal (selvmord) rammer en familie, vet bare de som har opplevd en slik tragedie hva det innebærer av smerte og sorg. Det å begå selvmord er ikke noe nytt, det har foregått til alle tider. Det finnes utallige måter å ta sitt liv på. Og de erfaringer som er høstet av familier, har et klart fellestrekk, nemlig at det kommer som lyn fra klar himmel, uventet og alltid uforståelig. Det vil alltid være lett i ettertid å erkjenne signaler vedkommende gir, uten at de blir tatt på alvor.
Kan tiden nå være moden til å ta opp til vurdering om denne uverdige måten å avslutte sitt liv på bør endres. Det må uten tvil være bedre at når et menneske, av ulike årsaker, har bestemt seg for å avslutte sitt liv, kan gjøre det i samråd med så vel familie som lege. Det finnes utallige beretninger om kreftpasienter, som i siste fase av sykdommen, ber om å få avslutte lidelsen. Men, nei, det får man ikke. Man skal pines til siste slutt, selv om man vet at alt håp er ute, og slutten er gitt.
Meg bekjent så har Nederland innført denne retten til å avslutte sitt liv på en verdig måte. Jeg sitter ikke inne med relevante opplysninger om de erfaringer Holland kan ha etter flere års lovlighet til selv å bestemme over sitt eget liv. At denne tanken vil kunne slå rot i det norske samfunn, er vel lite trolig. Spesielt med et oppegående Krf. på tinget. Sentralt blir sikkert, hvem skal være bøddel? Hvem skal sette den siste injeksjon? Uansett – selvmord må vi nok bare leve med i fremtiden.
