Saker og personer

Av Ole Texmo
Publisert 20.2.2024
Foto: Colourbox (t.v.) Pixabay (t.h.)

Systemer og aktører: Granskningsutvalget. Barnehjemsbarna. Historiske fakta. Personlige saksfremstillinger. Kritikk mot offentlig omsorg. Media og tidskoloritten. Granskning som samfunnsansvar. Erstatning og oppreisning. Rett og plikt.

Det var Bergen kommune som tok initiativet til at Fylkesmannen i Hordaland oppnevnte sitt utvalg. Medlemmene var neppe helt tilfeldig valgt, i hovedsak jurister med flere bein innenfor offentlig beskyttet virksomhet, bl.a. en kommuneadvokat ved navn Harald Hove. Selvsagt var dette utvalget uavhengig, noe annet kunne ikke hevdes.

På denne tiden, begynnelsen av 2000-tallet, hadde flere tidligere barnehjemsbarn fra andre landsdeler latt seg høre. Bl.a. i Finnmark hvor man også hadde fornorskningspolitikken og erfaring fra samisk-etniske barns fremmedgjøringseffekter fra internater som tildels kraftige etterslep å forholde seg til. Det var samtidig en tid for media til å vise seg fram med sine sjangermessig nytilpassede featureoppslag, ofte basert på enkildereportasjer ment å fremkalle emosjoner. Systemkritikken ble så som så. Hensikten med denne serien er også å si noe om mediautviklingen.

For voksne barnehjemsbarn med mangelfull skolegang og ei heller medietreningskurs som bagasje, får oppmerksomhet fra media og myndigheter stor betydning. Ikke alt filtreres og reflekteres like balansert. Har man ingen erfaring med medias sosialpornografer, kan man lett bli misbrukt. I troen på at media vil tale deres sak, noe de ofte forsikrer om, uten å ta med forbeholdene. Dette er solid beskrevet i serien «Tid for oppgjør» og skal ikke repeteres i detalj her. Poenget er i hovedsak å mer enn antyde at ulike aktører (og instanser) kan ha minst en agenda; at ikke-erfarne kilder for media og myndigheter, ikke alltid vet hvordan deres informasjon kan bli brukt, eller misbrukt. Det offentlige ansvaret er en snurrig innretning. Det er ikke alltid helt vanntette skott mellom f.eks. media og myndigheter, eller mellom media og profesjonelle aktører i lov og rett, f.eks. advokater. Denne yrkesgruppen har råd til medietreningskurs og advokatforsikring. Og vet å posisjonere seg.

I denne serien tar vi på flere vis utgangspunkt i den granskningen som ble igangsatt. Den var offentlig legitimert og begrunnet med henvisning til bl.a mediaoppslag. Den var forsåvidt også et pionerarbeide, da ingen «erfaringsoverføring» fra annet tilsvarende arbeide var tilgjengelig, slik det ble presentert i rapportens innledende kapittel. Rapporten er offentlig (se link), navn på utvalgsmedlemmer er kjent. Mindre kjent er navn på andre sentrale aktører i det «sakskomplekset» vi skal rede ut i denne serien. Granskningen var en del av et større bilde. Da rapporten forelå i juni 2003, gjensto selve arbeidet med å fastsette for den enkelte søker størrelsen på billighetserstatningen.

Utmålingen ble fastsatt dels utfra hva den enkelte hadde fortalt utvalget i kliniske intervjuer, hvor også navn på andre personer ble nevnt. Ett spørsmål vi stiller mer tydelig og eksplisitt i dag er: ble det enkelte barnehjemsbarn gjort oppmerksom på at opplysninger gitt i fortrolighet til utvalget kunne bli brukt til å påvirke fastsettelsen av utbetaling til andre personer. Og for omtale av ansatte ved barnehjemmene: påstander om vold og overgrep. Hvordan ville disse opplysningene bli kommunisert videre? Vi har allerede nevnt svindleren som avslørte seg selv i en PFU-sak. Uten at pressens etikkeksperter reagerte. Men det var i en helt annen og totalt ufarlig sammenheng, unndratt offentlig ansvar. Strengt tatt innrømmet svindleren å ha forledet offentlige instanser, med konsekvens for både egen og andres utbetaling.

Før rapporten forelå offisielt 23.06.2003, hadde flere barnehjemsbarn, alle med bakgrunn fra en bestemt institusjon, Bergen guttehjem på Garnes i tidligere Haus kommune (Arna), gått til sivil sak med formell stevning til Bergen byrett. Saksøkt var Bergen kommune. Saken gjaldt erstatning og oppreisning. I påvente av Granskningsutvalgets ferdigstillelse av rapport, fikk saksøkerne innvilget stansing iht. tvisteloven. Et ikke uvanlig grep. Den gruppen som hadde gått til sak, opplevde i perioden mens granskning pågikk og media tok grep (les: Bergens Tidende ved journalist Marianne Røiseland), intern splid som kostet. På mer enn en måte.

I etterkant av at rapporten forelå, og saken mot Bergen kommune ville bli igangsatt igjen, tok Bergen kommune ved sine jurister grep. Mer om dette senere, i del 5 etter planen. Jeg nevner dette nå, på dette stadium i serien for at leseren skal kunne danne seg en viss oversikt. Iallfall over kronologien. Slik jeg har lagt opp progresjonen vil jeg gå mer i dybden på spesielle enkelttemaer senere, i egne seriedeler. Neste seriedel vil handle om tema foreldelse. Den praksis som utfolder seg i jussens navn har krav på almen interesse. Kanskje ikke like hyggelig for noen navngitte aktører, men solid innafor. Skal vi ta vårt samfunnsoppdrag alvorlig, må det trøkkes på.

Tilbake i tid, på begynnelsen av 2000-tallet, hadde sjangerutglidningene i presse og media allerede etablert seg som tradisjoner. Journalistisk dekning av rettslige spørsmål, ikke utelukkende strafferettssaker av det ikke sjeldent spektakulære slaget, var ikke nevneverdig interessant. Jurister i ulike roller som medias kilder, intervjuobjekter, var og er helt vanlig og daglig. Men de kritiske, dvs. undersøkende spørsmålene som vil måtte fremtvinge faglige begrunnelser, er ennå ikke formulert. Ikke ennå. Lekfolks erfaringsbaserte mistillit til myndigheter og fagpersoner hadde og har media liten respekt og forståelse for. I dag er det ikke overraskende at etablerte toneangivende medier som går sammen og danner Faktisk.no og lignende i sjelden grad tør fremstille tvilsomheter i lovens navn. Men VG, Dagbladet, NRK, TV2 m. flere bruker gjerne sine posisjoner til å diskreditere dem som ikke uten videre har tillit til deres medier og hva de prioriterer å drive med.

Ett i verste fall symptomatisk karrieresteg i våre dager, er journalist og redaktør av Faktisk.no, Kristoffer Ekeberg som ble brukt og brukte sin posisjon under covid-unntakstilstanden til å karakterisere farlige konspirasjonsteoretikere. Kriteriene denne eksperten brukte og gjentok til det parodiske, var at slike konspirasjonsteoretikere, i regelen paranoide må vite, i tillegg til skepsis overfor forvaltning av lov rett, ikke har tillit til etablerte medier. Sirkulært så det rekker, men ikke helt utypisk for yrkespersoner som ikke ser sine faglige begrensinger. Kristoffer Ekeberg har nå begynt å jobbe i Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Strengt tatt kunne presse og media gjort mye ut av dekningen av barnehjemsakene, hvis de bare hadde turt å være mer kritiske, dvs. undersøkende, til makt og myndigheter. Hvis en nylig entlediget advokat med opplagte næringsinteresser, sier til en journalist (les: Marianne Røiseland i Bergens Tidende) at den stevningen hans tidligere klienter produserte var «tynn», eller også lot journalisten fremstille det som om stevningen ikke hang på greip: Ville denne journalisten eller andre av hennes kolleger finne på å etterprøve påstanden kildekritisk? Ville journalisten bedt om å få lese stevningen og på eget initiativ sjekke med tvisteloven (eller domstolen for den del som jo kan avvise stevninger hvis formkrav ikke er oppfylt) om vilkårene er i orden? Svaret er gitt.

I neste del skal vi gå mer inn i ett tema som både har med tid og gjøre og hvor lovgivningen delvis endret seg. Hvordan er det med praksis og motiver for å gjøre gjeldende en lovforståelse, eller rett og slett en viss type systemkodeks? Ett annet sentralt spørsmål er: Har det offentlige egentlig en plikt til å påberope seg foreldelse i saker om erstatning og oppreisning?