Bergen 18.7.2016
Av Wilfred Høsteland
Illus.foto: Colourbox
Hvem skulle tro for 15-20 år siden at denne da tilsynelatende nyttige gjenstanden skulle utvikle seg til den masse-hypnosen den tydeligvis er blitt i dag?
Jeg har ikke satt meg skikkelig inn i dette Pokèmon-hysteriet man har hørt om i en del år – og som nå visstnok skal ha kommet med i en helt ny dimensjon i forbindelse med disse små elektroniske duppedittene som alle mellom 7 og 30/40 (?) ser ut til å ha fått som sin alltid medbrakte avgud eller sutteklut. Den nevnte aldersgruppen ser jo nærmest ut til å være blitt født med propp i ørene og nevnte vidunder i hånden. Det er tydeligvis hele deres liv. De kan ikke legge den fra seg verken når de går ute eller sitter på buss og trikk. Kanskje de bruker handsfree når de er på toalettet? Det hele er tragisk å se. De må være uendelig redde for å møte andres blikk eller å følge med hva som skjer rundt dem. Men det siste merkes vel neppe før de blir påkjørt selv eller kolliderer med sin egen bil og forårsaker andres lemlestelser og kanskje død!
Men det siste nye – som er nesten daglig avbildet i avisene og man får se på TV-skjermen – er disse hypnotiserte gruppene som vandrer omkring på gater og veier – stirrende intenst på avguden sin mens de vandrer hvileløst omkring. Det minner om en gjeng som går rundt med ønskekvist og leter etter vann-årer. Selvsagt kan man le av det hele – helt crazy som de tar seg ut. Da denne mobil-galskapen begynte og utarte seg for noen årtier siden, tenkte jeg på hvorfor ikke noen – f.eks. avistegnere – kunne latteliggjøre det hele ved å tegne en bygate med noen titalls mobilslaver vandre omkring i sin egen verden mens noen av dem ble truffet av forskjellige kjøretøyer mens andre gikk på lyktestolper og trafikkskilt med påfølgende blåveiser. Mange ville nok sikkert kjent seg selv igjen og kanskje følt seg litt truffet – i dobbelt forstand.
Jeg har også tenkt meg tanken – for noen marerittet – hvis disse ble fratatt mobiltelefon og andre nærmest «medfødte» digitale suttekluter noen timer – kanskje en hel dag – for ikke å snakke om flere dager. Da skulle det sannelig blitt morsomt å se disse slavene springe omkring hvileløse som høns uten hode. Det salget som sikkert ville øke sterkt da måtte vel være nervepiller, for et mobilløst liv noen timer eller dager hadde nok blitt uutholdelig. Når man ser på dem som kommer inn på en buss eller trikk og som ikke allerede har puttet proppen i øret, har ikke før satt seg før han/hun fomler febrilsk – nærmest panisk i lommene etter den elektroniske trøsten som tydeligvis redder dagen for dem – ja kanskje natten også. Når den er funnet, finner de visstnok roen.
Hvem skulle tro for 15-20 år siden at denne da tilsynelatende nyttige gjenstanden skulle utvikle seg til den masse-hypnosen den tydeligvis er blitt i dag? Når noen tilfeldigvis snakker med hverandre (tilsynelatende!) har alltid minst en av dem en eller annen pod eller pad i hånden og må følge like mye med der som å kommunisere med den eller de andre. Dette er noe av det som i dag kalles sosiale medier. Noe mer usosialt finnes neppe i dag! Kanskje vi etter hvert burde få forbudte soner for bruk av disse elektroniske leketøyene – i likhet med røykingen? Begge deler er jo klart helsefarlig over tid. Og jeg vil påstå – fordummende!
