Publisert 29.4.2024
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Av Ole Texmo
Noen personlige betraktninger: Lærer vi av erfaring? Tidsperspektivene nå og da. Blir vi ferdige med foreldelse som tema? Tilsynet som sviktet. Omsorgsparadokset. Kritikk mot barnevern frabes. Barnejurist Geir Kjell Andersland på gjensyn. Kunnskap, ideologi og myter. Korthuset faller.
I en relativt fersk debattartikkel i Stavanger Aftenblad, basert på erfaringer fra en enkeltsak, skriver barnejurist Geir Kjell Andersland, en fagperson jeg som skribent og artikkelserieforfatter i Samfunnsmagasinet har disset noen ganger. Denne ser imidlertid grei ut, iallfall tilsynelatende:
«Moralsk fallitterklæring. Herman har tidligere fått en erstatning fra Sandnes kommune for omsorgssvikten han opplevde i fosterhjemmet. Men den erstatningen dekker ikke de mest inngripende og ugyldige vedtakene, det vil si omsorgsovertakelsen og adopsjonen. Å vise til den tidligere erstatningen blir derfor en avsporing av hva saken nå gjelder. Enda verre er det å vise til foreldelse, slik Sandnes kommune også gjør. Med så klare årsaksforhold og ansvarsgrunnlag som her er avdekket, blir det å forsvare seg med foreldelse både en faglig ansvarsfraskrivelse og en moralsk fallitterklæring. Grov offentlig omsorgssvikt burde ellers ikke kunne være gjenstand for foreldelse. Det er en annen debatt, men kommunen plikter uansett ikke å bruke foreldelsesloven.»
Jurist Andersland er tidligere Fylkesnemndleder i Bergen og Hordaland, nå privatpraktiserende advokat og venstrepolitiker. Vi lar sekvensen fra Stavanger Aftenblad 30.01.2024 henge i luften noen avsnitt og sider, idet vi nå er kommet til siste del i denne serien. Noe skal oppsummeres, men kanskje viktigst: hva kan vi og bør vi ha lært etter å ha sett nærmere på ulike sider av barnehjemsakene. Ett viktig forbehold her er at denne skribent ikke har beskrevet og gått inn på forholdene ved andre barnehjem enn de som ble gransket i det omtalte Granskningsutvalget (GU). Det fins flere slike granskninger i andre deler av Norge etterhvert, flere enkeltsaker og mediaoppslag. Å dekke hele dette feltet ville blitt for stort for denne skribent med rammene for en artikkelserie i Samfunnsmagasinet.
Med betydning for forholdene i dagens samfunn. Utfra et visst tidsperspektiv for læring, vil jeg trekke frem svikten i tilsynet som det vesentlige, solid dokumentert av GU. Om enn ikke helt tilfredsstillende forklart, utover det som sies om arbeidsforhold og kapasitetsproblemer. Betydningen, eller relevans om man vil kan sies å være at det er et offentlig tilsyn som skal kunne avdekke feil og uregelmessigheter som ikke institusjonene oppdager selv. Når og hvis barneverninstitusjonene ikke selv, med sine fagfolk, idag vesentlig sosionomer og pedagoger opp og i mente, oppdager at de svikter og i verste fall mishandler barn. At barn i dagens samfunn ruser seg og utagerer værre enn værst under offentlig omsorg, er dessverre ikke helt uforklarlig. Her er det mer enn bare lovpålagt tilsyn som svikter. I et land som vil liberalisere narkotika og frata mennesker deres personlige ansvar. Med unntak av når det går galt. Når det offentlige svikter, er det greitt å kunne skylde på foreldrene. «Den sosiale arven» heter det gjerne da.
Volden på Garnes, som er den institusjonen vi har omtalt, grunnet posisjonen som primærkilden og tidsvitnet fra intervjuet i forrige seriedel har hatt over tid, var heller ikke uforklarlig. I rapporten fra GU, som på mange måter er etterrettelig og forbilledlig, blir det imidlertid delvis underkommunisert at ikke all volden kom fra medelever, men fra ansatte. Overgrep, fysisk og seksuelt som de groveste, ble utført av ansatte, navngitt av elevene gjennom intervjuene med GU. Når det samtidig dokumenteres at det ikke ble ført tilsyn, eller også at det tilsynet som er intervjuet, sier at hun ikke fikk høre noe fra guttene (se del 5 om tilsynet som sviktet), kan man jo begynne å lure på om barnevernsekretæren og hennes laug har lært noe. For granskningen på systemhold: Hva har man lært med referanse til 1954, 1980, pr 2001-3 mens granskningen pågikk. Og for ettertidens granskere fremover til vår tid med våre sviktende tilsyn og offentlige ansvarsunndragelse.
Så til noen refleksjoner fra denne skribent om perspektiver som mulige forklaringer (og forståelser) på hvorfor man ikke lærer av erfaring over tid. At offentlig omsorg anses bedre enn omsorg fra biologiske foreldre, som omsorgspersoner betraktet, er dessverre blitt en del av det ideologiske grunnlaget for både politikk og menneskesyn. Ikke minst gjennom framveksten av «psykonomsamveldet» som nødvendigvis krever sine markedsandeler og statusberettigelse. Solid støttet av nettopp offentlige myndigheter med tilhørende velferdsstat og rettsstat. Terskelen for å gripe inn i privatlivet er lav, ikke sjelden ikke-eksisterende. Samtidig som dette samfunns- og menneskesynet er mer enn bare utbredt, en slags statsideologi, blir ikke det offentlige og deres ansatte innen barnevern og annen omsorg på samme måte som private foreldre (biologiske eller også fosterforeldre) stilt til ansvar for svikt. Omsorgssvikt om man vil.
I del 1 kalte jeg dette for «omsorgsparadokset»: At offentlig omsorg skal kunne erstatte privat og familiebasert omsorg, men uten å bli stilt til ansvar for svikt på samme måte som den private. Med tilhørende juridiske konsekvenser som f.eks omsorgsovertakelse. Dette «regnestykket» går ikke opp. Da har vi ikke engang nevnt ressursene det offentlige har og den derav følgende assymetriske makt(u)balansen. Ansvar tilskrives heller ikke ut fra forestillingen om at offentlig omsorg er påstått bedre enn privat, genuint biologisk foreldreskap. Man kan undre seg om hvilke forventninger og krav offentlige omsorgsytere egentlig har til egne kvaliteter. Dette omsorgsparadokset representerer en motsetning som er temmelig drøy går man nærmere inn i materien, noe man både kan og bør gjøre. Ikke minst granskninger. Media kan også nevnes men det vil kanskje være for mye forventet.
En annen side eller dimensjon av det jeg kaller omsorgsparadokset er hvordan profesjonelle aktører, fagpersoner som psykologer, sosionomer mv (også jurister i ulike roller, f.eks advokater, for ikke å nevne Fylkesnemndsledere §:-) er dels avhengig av sine klienter, som «bread and butter» men også som kilder til saksopplysninger. Og for sin egen status og viktighet og berettigelse. Jo mer sosial nød psykonomsamveldet mener å kunne spore, jo mer bruk har vi angivelig for tragedieparasittene.
I dagens Norge dras stadig flere inn i barnevernet på bakgrunn av usaklige og dels uhjemlede bekymringsmeldinger. Fra private, men i størst grad fra offentlige meldere i angiversamfunnet. Fagfolkenes forakt for ufrivillige klienter er ikke vanskelig å spore. I enkeltsaker og på mer overordnet nivå. Andersland, som vi ikke blir helt ferdig med, vil ha flere bekymringsmeldinger. Foreldreusikkerhetsindustrien er en del av denne galskapen. Foreldre vet utfra ideologiske forestillinger hos fagfolkene ikke sine barns beste og må ha veiledning. Hvis foreldre setter seg opp mot slikt formynderi, har vi sett klare trekk spesielt de siste 20 årene, på at deler av industrien baserer seg på den utvidete definisjonen av omsorgssvikt, kalt «manglende veiledbarhet». Jeg nevner disse forholdene fordi det å trekke perspektivene noe lengre og videre enn selve barnehjemsakene illustrerer hva vi kan forvente av offentlig omsorg. Ikke minst hvis det går galt.
Hvilken lærdom kan vi så trekke av barnehjemsakene, med eller uten ovenstående refleksjoner i mente? Jeg nevnte i seriedel 5 som jeg anser som et slags omdreiningsspunkt for seriens ulike vinklinger, at den norske velferdsstaten var under utvikling fra 50-tallet og fremover. Barnevernsekretæren var mest sannsynlig sosionomutdannet (en relativt fersk type fagperson den gang) og var statens mann (ikke sjelden en kvinne). Det offentliges representant. At tilsyn i henhold til forskrift ikke ble utført kan neppe ha voldt de ansatte og på systemnivå, de ansvarlige myndighetene særlig bekymring. Da hadde de gjort noe med det. Eller?
Hvis det var kapasitetsproblemer, noe man skyldte på temmelig ensidig, var det passe hendig å vise til manglende stillingshjemler. Det hører vi også ofte i dag. Barnevernet må få flere stillinger til å saksbehandle flere og flere bekymringsmeldinger. En ond sirkel. Men hvor vanskelig var det egentlig å føre tilsyn som lovpålagt? Rent praktisk med logistikk og timeplan og det hele. Det har vi ikke fått vite. Mange overgrep kunne formodentlig vært avverget hadde tilsyn vært virksomme, og hatt genuint ansvar. Ikke bare på papiret med logo og brevhode fra en offentlig instans.
Barnehjemsbarn blir lett stigmatiserte, som om de selv var skyld i og ansvarlige for at de havnet der de havnet. Og foreldrene for den del. De barnehjemsakene vi har sett på var institusjonsopphold. I dagens samfunn er barnevernet et mangehodet troll med mange virksomheter i det barnevernindustrielle kompleks. Dagens barn opplever det samme stigmaet når deres foreldre mer og mindre frivillig blir gjenstand for barnevernets oppmerksomhet. Dessverre er en type lærdom, eller erfaring om man vil, at man ikke alltid kan stole på offentlige myndigheter med tilhørende omsorgsfunksjoner, motiver og redelighet. Dette gjelder også tilliten til rett og forvaltning.
En mindre oppløftende kunnskap viser deprimerende nok at psykologer ikke lærer av erfaring. Iallfall ikke de klinisk orienterte. Denne skribent har også sine personlige historier å kunne trekke veksler på. Som skribent intervjuet jeg tilbake i 1994 en internasjonalt anerkjent psykologforsker, fra USA som forsket på beslutningsteori og psykologers kliniske praksis og orientering. Robyn M. Dawes som hadde gitt ut boken «House of Cards» med undertittel «Psychology and psychotherapy built on Myth». I Norge var han ikke særlig populær blant sine kolleger, men studentforeningene ved UiOslo og Bergen hadde spleiset på tur og foredrag. Jeg var på pletten og intervjuet ham. En av hypotesene Dawes testet ut på vitenskapelig vis, presentert i boken til stor forskrekkelse for sine fagfeller ikke minst blant klinikerne, var nettopp om psykologer lærer av erfaring.
Resultatene av Dawes forskning var nedslående men ikke overraskende for de med kritisk blikk og sunn fornuft stilt overfor kliniske selvforsikringer. Min erkjennelse ble etterhvert at det er så sant så sant, men også at denne myten er temmelig seig, også blant lekfolk på ulike livsområder, også hos deg og meg. Ja selv meg, skribenten, spøk tilside. Så igjen: Hva lærte vi, og minst like viktig: Hvordan ser lærdommen ut? Noen ganger er det viktigere å stille spørsmålene nyansert enn å kunne svare fyldestgjørende. Med dette forbehold og tilstrebet ydmykhet avsluttes denne serien. For noe må vi vel ha lært, eller? Skjønt helt ferdig er vi ikke. Det var denne jurist Andersland som i sin debattartikkel nylig skrev noe fornuftig om foreldelse, et tema vi ikke blir ferdige med, og som forhåpentligvis kan heves opp på et mer faglig forsvarlig nivå enn det vi har sett i retten. Også en slags lærdom. Vi har i Norge hatt en rettsreform som har vært omfattende med færre enheter og nedlegging av lokale domstoler hvor både profesjonelle aktører og mer og mindre frivillige brukere hadde kortere vei. Nærmere problemene kan man kanskje si.
Andersland har vist å posisjonere seg og var medlem både i Særdomstolsutvalget (NOU 2017:8) og Barnelovutvalget (NOU 2020:14), omtalt flere ganger i tidligere serier). Jurist Andersland mente at Fylkesnemndsledere som kunne bli overflødige ved avvikling av Fylkesnemnd til fordel for opprettelse av Familiedomstol, kunne få automatisk status som tingrettsdommere. Med full kompetanse. Spørsmålet blir da, en smule hypotetisk: Hvordan hadde Geir Kjell Andersland som dommer i en lignende sak av de vi har beskrevet i del 7 og 8, villet dømme når og hvis tema foreldelse kom opp, noe det høyst sannsynlig ville med en offentlig part. Hadde barnejuristen resonnert som i debattinnlegget 30.01.2024 eller ville han vist den samme systemlojalitet som virker som juristenes adelsmerke?
Ole Texmo
